Dramatisk dans

Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, gjør det igjen. Med nydelige, grasiøse, nesten guddommelige bevegelser, utført med en så overveldende presisjon, og tilsynelatende letthet, imponerer de nok en gang.

Det er en vakker, men også dramatisk forestilling koreograf Ina Christel Johannessen presenterer i sitt 13. samarbeid med dansegruppen. Kulissene, bestående av kart fra konfliktfylte områder i verden, som Afghanistan og Nord-Korea, skaper en passende ramme rundt dansen, som tar for seg de store tema som lengsel, kjærlighet, redsel og medmenneskelighet. Forestillingen kan ses på som en kommentar til vårt globaliserte samfunn, og hvordan menneskeverdet kan forsvinne i byråkratiets jernbur.

Det er flere tankevekkende øyeblikk i forestillinge. For eksempel når en mann prøver å få liv i den mørkhudede livløse skikkelsen, og hvordan den livløse blir behandlet som et uhamslig objekt, som mannen ikke helt vet hvordan han skal håndtere. Likheten til innvandringsdebatten er ikke ubetydelig. Men Johannessen tar for seg de typiske klisjeene, som krig og forbudt kjærlighet, og bringer dermed lite nytt inn i debatten.

Det er mye som skjer på scenen, og til tider blir det nesten et hakk for mye. Det blir vanskelig å vite hvor man skal fokusere, og man blir redd for å gå glipp av noe. Samtidig understreker dette gjerne bare forestillingens tematikk: det skjer noe, hele tiden, overalt.

Forestillingen både beveger og engasjerer. På en dramatisk, men avbalansert måte, med både fantastisk solodans og nydelig samspill, skildres lengsel og uvisshet, og på en enestående måte viser Johannessen hvor utrolig vanskelig vi mennesker har for å kommunisere: Vi klamrer oss fast, og skyver hverandre bort.