Dyktige drømmere

Er du blant dem som ikke tilbringer mer tid enn absolutt nødvendig i betongdominerte Tivoli på Kvarteret? Fortvil ikke, nevnte skepsis kan kureres denne uka. Medisinen heter «Eit Draumspel», og fremstilles blant annet av følgende ekstrakter: et knippe intenst overbevisende vestlendinger, en særdeles troverdig nordlending, et par fengslende tyskere og en mildt sagt trollbindende representant for Mjøstraktene, - det hele blandet sammen på overbevisende vis av Immaturus-regissør Line Malvik.

At tematikken i Strindbergs surrealistiske stykke (som i utgangspunktet fremstår som noe uhåndgripelig) tidvis er vanskelig å øyne, gjør ingen verdens ting. Opplevelsen er likevel så total og helstøpt at de glidende sceneskiftenes uavhengighet i forhold til hverandre nesten blir et underholdende moment i seg selv. Hver sinnsstemning understreket av kraftfull lyd (her faller det seg naturlig å rette en takk til Nine Inch Nails og albumet «Ghosts») og nøye overveid lyssetting. Hver bevegelse gjennomført til fingerspissene. Hver replikk uttalt med inderlig mening. Alvor. Eller humor? Drøm. Eller virkelighet?

Å trekke frem utpreget markante skikkelser, vil kun være en gjentakelse av det komplette rollegalleriet som er listet opp i programbladet (og det kan du jo få ved å dra og se forestillingen). Bidragsyterne som derimot med fordel kan repeteres, er regissøren og dramaturgen som har demontert klassikeren og snekret den sammen igjen på en dristig og ambisiøs måte. Hvis noe skal og må nevnes, er det fristende å applaudere samspillet mellom Anna Ree og Harald Veland, henholdsvis Dottera/Agnes og Advokaten. I en sekvens omtrent midtveis smelter disse sammen til én enhet, forsterket av skyggespill, musikk (spor tretten, Ghosts II), og bevegelser på grensen til moderne jazz. Resultatet? Så vakkert at det gir fysisk utslag.

«Det er synd på menneska», sier Dottera. Igjen og igjen. Og ja, det er litt synd på menneskene. Det er synd på de som ikke får mulighet til å oppleve magien som oppstår når store ting utrettes på små scener. Det er nemlig langt større enn å bevitne at store ting utrettes på store scener.