En stille storm

DNS har denne høsten fokusert på familien hva tematikk angår. Tilsynelatende lignende historier dukker opp i flere av satsningene, noe som kanskje kan være fristende å kritisere. Det finnes det imidlertid slettes ikke noen grunn til. Høstens DNS er en familieborg du kan utforske: Vil du ha det storslått, humoristisk og dramatisk, oppsøk Store Scene, vil du ha det nedtonet og enkelt, oppsøk Lille Scene.

«Tilbaketoget fra Moskva» er en realistisk skildring av en liten familie, mor, far og den voksne sønn. Allerede før skuespillerne entrer scenen, er det klart at det er disse som skal komme til å bli bærebjelkene i forestillingen. Scenografien er enkel, nærmest usynlig. Her er det ingen hjelp å hente. Det blir skuespillernes oppgave å bære frem historien, en oppgave de fullfører med glans. Karl Bomann-Larsen som den problemsky Edward, Kirsten Hofseth som den følsomme Alice og Pål Rønning som den meklende sønnen James vever sammen en historie som er både fin og trist på en gang, men mest av alt ekte. Skuespillet hos alle tre er troverdig og enkelt, noe som må til for å poengtere tematikken i stykket.

Etter et 33 års langt ekteskap velger Edward å gå fra Alice. Alice nekter å gå med på dette ettersom mannen i alle år har unngått å snakke om problemer og denne gangen velger å bare stikke av uten å gi henne en sjanse. Edward er forelsket i en annen, men for publikum synes dette bare å være katalysatoreffekten av en lenge pågått marsj mot enden. Eller kanskje ikke. Noe av det sterkeste ved manuset er hvordan forfatteren gjør det vanskelig for publikum å velge side, å ta et standpunkt. Det er ikke en enkel svart-hvitt fremstilling av virkeligheten som gis, der den som bryter ut er den onde og omvendt. Napoleons tilbaketog fra Moskva er under hele stykket den bakenforliggende metaforen. Hva det er en metafor på er vanskelig å gripe, noe som blir en del av forståelsen av dette nokså stillestående stykket med flere meningslag.