Eventyrisk aften

Jeg finner meg selv stående ved den tolvte stolen på den 16. raden i Grieghallens makeløse festsal. Måpende. Applauderende – den grønne notisblokken og den rosa pennen deiser i gulvet under meg. Jeg må klappe. Jeg undrer – hva har jeg vært vitne til? Storhet.

De ytterst få ledige plassene som nå rommer den øredøvende lydbølgen av applaus og ellevill plystring har de siste timene av mitt liv vært fylt av utrolige vokalprestasjoner.

I David Currys skikkelse griper poeten Hoffmann alle gjestenes oppmerksomhet i den lokale tavernaen en svært fuktig kveld og provoseres til å dele sine vanvittige kjærlighetshistorier. Gjennom svik, lengsel, lyst og romantikk geleider den forvirrede poeten publikum gjennom tre utrolige eventyr der møtet med kjærlighet på nytt og på nytt ender i fortvilelse, ydmykelse og savn. I første akt møter vi en Hoffmann truffet av kjærligheten da han får øynene opp for den unge piken Olympia. Da det viser seg at hun ikke er annet enn en mekanisk dukke blir den forelskede poeten etterlatt i knestående, uforstående over hvordan han kunne la kjærligheten svike ham. Intet bedre blir det i de resterende aktene hvor Hoffmann først møter den syngende skjønnheten Antonia og så til slutt Giulietta – førstnevnte dør og den neste stjeler Hoffmanns speilbilde. «Forbannet være kjærligheten som fortærer meg», sier han.

Tilbake i tavernaen der det hele startet er poeten Hoffmann etterlatt med lite annet enn sine utrolige eventyr og sin trofaste muse som har fulgt ham hele veien i håp om at han lar drømmene om evig kjærlighet ligge og lar seg vie til poesien.

Men det er ikke bare de utrolige stemmepraktene som har fanget interessen min denne kvelden, men også det som har foregått rundt sangerne. Venetianske båter, tog, hest og vogn. Rett og slett fantastisk sceneteknisk kunst, som i seg selv er verdt kvelden. Og i kombinasjon med hva den parisiske operasjefen Nicolas Joel har skapt på scenen, bærer det bare en vei.

Fra Prolog til Epilog. Storhet.