Eventyrlig solid scenesjarm

Man blir smått skeptisk. På hvilken måte har de tenkt å besudle selve definisjonen på klassisk nostalgi i et nøtteskall; Asbjørnsen og Moes eventyr?

Ta Askeladden med kaktussveis og sneakers, de tre breakende bukkene Bruse, litt Beatles og en kjønnsforvirret prinsesse ikke engang en lapdansende frier kan imponere, og du får svaret: Her besudles det ikke noe som helst.

Selve historien er såre enkel, og kunne vært fortalt på en brøkdel av tiden: Askeladden og hans to brødre skal forsøke å vinne prinsessen og halve kongeriket. Visualiseringen er derimot langt fra enkel, og de fem akrobatene levendegjør historien gjennom en kroppsbeherskelse de fleste av oss bare kan drømme om, uten at det blir langtekkelig eller for mye av det gode. Forestillingen kunne faktisk med fordel vært lengre.

Folkeeventyr gone hip-hop betyr fokus på bevegelse, og en tilnærmet rekvisitt- og kostymeløs fremførelse kan vel strengt tatt ikke gjøres bedre. Man får en følelse av at hjerte og sjel er i lagt i alt fra koreografi og musikkvalg til de vittige øyeblikk, og navnet de har gitt seg selv fremstår smått ironisk. Resultatet blir et herlig tidløst sammensurium av referanser de fleste kan kjenne seg igjen i.

Små øyeblikk av amatørskap og mangel på samspill settes fullstendig i skyggen av gjennomgående, lysende energisk engasjement og en god dose humor. Latteren sitter svært løst, og her er det noe for enhver smak og alder. Tør jeg nevne at det på et tidspunkt danses i bar overkropp? Det er jo ikke akkurat vondt å se på.

Eventyr blir man jo aldri for gammel til, og denne nytolkningen er intet unntak. Det er ikke godt å si om det var bestemor på bakerste rad, anmelderen ytterst til venstre eller den vesle prinsessen, som fikk danse med selveste Askeladden på scenen til slutt, som ble mest sjarmert; kontakten med publikum er upåklagelig.

Absence Crew har her klart det kunststykket å mikse urnorske litteraturklassikere med Macarena og beatboxing. Og det går like godt til lands som til vanns.