Fint om relasjoner

Det er med menneskelige relasjoner i fokus, at Immaturus setter opp «Anne Franks dagbok» i Tivoli på Kvarteret. Kulissene er en troverdig kopi av slik man kan se for seg hvordan familien Frank og familien Van Daan bodde i skjul under andre verdenskrig. Det er enkelt, men effektivt. Et bord, et par senger og en hems utgjør det meste av kulissene. Rundt scenen er det bygget tribuner av trepaller, og som publikum kommer du utrolig tett inn på skuespillerne og handlingen. Publikum på første rad sitter omtrent på scenen, uten at det blir for intenst.

Skuespillerne gjør en god jobb. De er alle overbevisende som karakterer, i kostymer og som mennesker i sin tid. De får publikum til å le, og spesielt Anna Ree som selve dagboken (!) representerer det trettenårige pikesinnet på en strålende måte. Her sitter latterkulene løst blant publikum.

Som dagboken handler stykket om hvordan det menneskelige sinnet kan reagere på å leve i isolasjon over lengre tid. Hvordan ensomheten, stillheten og frustrasjonen spiller en større og større rolle i menneskenes liv. Jeg blir ikke helt grepet av den klaustrofobiske følelsen som er sentral i historien, på tross av at det er en liten scene med ganske mange skuespillere.

Musikken i stykket er gjort av Kim Hiorthøy og fungerer til tider utmerket som supplement til den teatralske handlingen på scenen, og skaper vakre brudd i stykket. Men enkelte steder føles musikken og lydeffektene litt overflødig.

Alt i alt er det et vakkert stykke, som klarer å være humoristisk og sarkastisk, uten å være over kanten. Glimrende skuespill og et godt manus gjør at man som publikum ikke kjeder seg et sekund av den omtrent to timer lange forestillingen.