Glimrende spilt om levd liv

Året er 2039, og Andrew Prince oppsøker sin far, mannen som forlot ham og moren da Andrew var syv år. Søken etter identitet viser seg å ikke være av det beroligende slaget.

Vi følger historien gjennom fire generasjoner, og historien viser på en fin, men også uhyggelig måte, at livet man lever ikke fullt og helt er ens eget, men preges av det som har vært. Litt etter litt kommer sammenhengene frem, og litt etter litt blir hemmelighetene brakt frem i lyset. Jakten på sannheten holder spenningen oppe. Handlingen beveger seg frem og tilbake i tid, og det er til tider vanskelig å henge med i sammenhengene. Men til tross for noe forvirring holder det å få med seg dialogene.

Det er et relativt dystert verdensbilde som blir presentert, og bortsett fra Andrew som drar ut for å finne seg selv, forholder menneskene i stykket seg relativt passive til sin egen tragedie.

En blanding av nytt og gammelt av interiør og kulisser bidrar til å understreke tidsreisen vi har foran oss. Scenografien fungerer brilliant som en forsterker for poengene i stykket. Det nesten ustoppelige regnet fra taket er et virkningsfullt element, og lyd og lys rammer inn stykket på en vakker og virkningsfull måte.

Dette er et intelligent og tankevekkende stykke, samtidig som det er underholdende på flere nivåer. Regissør Svein Sturla Hungnes og scenograf Siri Langdalen ser ut til å ha hatt et utmerket samarbeid, og sammen med de som alltid glimrende skuespillerne på DNS, har de fått frem det humoristiske så vel som det dystre.

Stykket viser på glitrende vis hvordan sannheten faktisk kan være verre enn uvissheten, men hvor vanskelig det er å leve med hemmeligheter.

«Når det slutter å regne» er et stykke som «krever å bli spilt», skriver teatersjef Bjarte Hjelmeland i programmet til stykket. Det kan han ha rett i.