Ibsen møter Maurstad

«Av og til tåler jeg ikke høre på det. Det stinker av kukaker!» Utsagnet tilhører visstnok Edvard Grieg, og går ut mot hans eget (mester)verk «Dovregubbens hall». Rune Alver, som for anledningen gjester DNS sammen med Toralv Maurstad, gjenforteller anekdoten før han går løs på verket på klaver. Fingrene løper over tangentene og publikum tas til den nasjonalromantiske himmel. «Det finnes mange slags kukaker», konkluderer Maurstad. Dette setter på mange måter standarden for en festkveld hvor Peer Gynt er hedersgjest. Eller Toralv Maurstad om du vil. Potato potato.

Å skulle anmelde Toralv Maurstads monologversjon av Peer Gynt er litt som å skulle anmelde Peer Gynt i seg selv. Maurstad, som har spilt Peer Gynt-skikkelsen siden 50-tallet, står nærmest som inkarnasjonen på Peer for oss nordmenn. Du skal ha skulket skolen en del i løpet av ungdomsårene for ikke å ha sett filminnspillingen av Toralv Maurstad og Wenche Foss som henholdsvis Peer Gynt og mor Åse. Det andre som gjør at denne versjonen av stykket vanskelig lar seg bedømme, er at det ikke er et helt stykke vi får se. I stedet serveres noen utdrag - Maurstads egne hjertebarn er det nærliggende å tro - ispedd hans egne betraktninger rundt teksten. For en Ibsen-nerd er det en gullgruve. Maurstad forklarer hvordan han ser stykket med bruk og misbruk av fantasi, og diskuterer grensen mellom dikt og virkelighet. I ekte Peer-stil opphøyes selvsagt fantasien.

Etter å ha tatt til tårene i scenen om mor Åses død (tenk det, etter å ha spilt Peer i seksti år! Ja, mannen er snart femogåtti!) går Maurstad videre inn i en diskusjon om kunstnerisk mot og skuespillerkunst. Rune Alver rammer inn den merkverdige monologen med både Griegs og Harald Sæveruds musikk til stykket. Bare de perfeksjonerte versjonene av Morgenstemning, Solveigs sang og Sæveruds salmer hadde det vært verd å komme for. Etter en time vet en litt mer om både Peer, Edvard og Toralv, og litt nasjonalromantisk sladder er vel aldri å forakte.