Jurist, bli ved ditt pensum

Revy skiller seg fra teater og musikal i at sangnumre er vel og bra, men at det ikke strekker til om man ikke en gang iblant finner komedie. «Et Sidesprang» hadde vært en grei musikal, selv om tekstene ikke alltid rimer, og artistene sliter i vokalpartiene hvor rytmen er lite samkjørt med det auditære. Når det tidvis også butter imot skuespillmessig, kan det konkluderes med at humor har blitt forfordelt i forhold til stemmeprakt og absolutt gehør.

Svakhetstegnene åpenbarer seg tidlig. Noe uvitende om hvilken struktur stykket satte opp, måtte man konstantere at første nummer ikke er en introduksjon til senere historier – den er en egen, isolert historie. Feilslått. Slik fortsetter det. Man vrir seg nærmest smertefullt i stolen over alle halvfabrikatene uten substans som avløser hverandre. Stundvis lurer man på hvorfor skuespillerne ikke har gjort opprør mot manus og tiraden av pinlige sketsjer man blir servert. Det hender man ser et potensiale i stykket, et poeng som kan tegne til noe, bare for å få det ødelagt i neste øyeblikk av manglende punchlines og prematurt teppefall. Frustrasjonen i et skrikende barn på fly er spennende, men utføringen dertil skuffende. Alt er så lite gjennomført og umorsomt at man undres hvorvidt det egentlig var bryet verdt med alle disse forestillingene.

Noen ganger er det ikke engang grunn til optimisme – en sketsj om en jente som vikler seg inn i egen klesvask er Leif Justersk teater av verste merke. Man må berømme publikum for å gi dette en sjanse, men hoiing fra venner og bekjente skjuler likevel ikke et pinlig faktum: Latterkulene var så sørgelig langt unna. Oppsummert var ikke et eneste nummer minneverdig – selv sangnumrene ble offer for fantasiløshet når kronen på verket skulle settes.

«Et Sidesprang» handler om de små veivalg i livet på veien mot noe større eller annerledes. For jusstudentene er det bare å håpe at sidespranget er av kortvarig art, og at man snarest er tilbake på lesesalen.