Klassisk Ibsen med tvist

Da «Gengangere» ble gitt ut i 1881 ble det dømt nord og ned som et skandaleskuespill, og det var ikke før året etter at det ble satt opp på teater, da på amerikansk jord.

Stykket er, som det så ofte er med Ibsen, et familiedrama. Ibsens familier har alle hemmeligheter som ikke tåler dagens lys, men gjennom utydelige og tvetydige replikkvekslinger begynner sannheten å komme til overflaten.

Handlingen foregår i enkefru Alvings herskapelige bolig. Hun bruker dagene på å starte et barnehjem med hennes avdøde ektemanns arv, noe den meget moralske Pastor Manders hjelper henne med. Sønnen Osvald har returnert fra et kunstnerliv i Paris, og hans tilbakekomst får fru Alving til å betro seg til pastoren om hvilket utsvevende og umoralske liv herr Alving har ført.

Tematikken strekker seg langt utenfor hjemmets fire vegger, og vi ser hvordan de borgerlige ofret lykke i livet for å opprettholde en fasade. Det er skitne triks som brukes når de mørke sidene skal skjules. Moralske avveiinger ser ut til å ha preget fru Alvings liv, der hun ofte har måttet velge mellom to onder. Hun på sin side opprettholder moralen ved å leve et miserabelt og ulykkelig liv.

Skuespillerne på Den Nasjonale Scene overbeviser, og sammen med en levende regi skapes det spenning i stykket. Konfliktene som hele tiden ulmer under overflaten blusser tidvis opp, og det er nesten ubehagelig å overvære det hele, noe som er et tegn på vellykket arbeid. Men Winge har også utnyttet stykkets humoristiske potensiale, og mellom de mørkere utbruddene humres det i rekkene.

Scenen er innredet som en vinterhage, og det gjennomsiktige og avslørende ved scenografien understreker stykkets handling. Ingenting kan skjules.

Det er et noe nedkortet stykke vi blir presentert for, men ellers er det langt på vei en klassisk Ibsen-oppsetning som vises på DNS i høst. Avslutningsmessig, derimot, går Winge sine egne veier, noe stykket ikke tjener på. Høstens oppsetningen av «Gengangere» er likevel en solid og vellykket forestilling.