Lite SVada, mest gøy

Jeg kunne telle åtte personer på scenen i skuespillerroller i løpet av kvelden. At flere bidro bak scenen og i orkestergraven er klart, men i prinsippet vil disse åtte kjøre showet alle de fem (og med dagens oppmøte kanskje flere) kveldene revyen går. Studenter med rigide tidsskjema, forpliktelser og hedonisme som alle andre, og så alene og få i eksponerte roller. Veldig imponerende, samt litt skuffende. Akademia fordrer ikke mangel på initiativ. Det skulle vært flere.

Heldigvis slipper en å ta hensyn til noe mangelfull besetning i særlig grad. De åtte heroiske er anvendelige, tilpasningsdyktige individer slik gode SV-studenter bør være. Her går det i karikaturer fra de spenningssøkende til de tradisjonelle, fra det dagligdagse til det spektakulære. Spennvidden i revyen er stor og man viser en originalitet fakultetet kan si seg verdig av. Hvor revyer flest kjører et strikt regime kan denne presentere et vidt omfavnende grunntema og løsne tøylene enda litt ekstra.

Likevel: det er ikke alltid en setter til å ventilere hyppigere av humoren eller nikker gjenkjennende til det en blir servert. Revyen får en relativt sped åpning før en kjærkommen sveip mot BI gir en enhetsfølelse som samler hopen. Når det lir mot pause er det godt med enda en sjanse til å bli overbevist. Sammenlignet med første akt er andre akt et solid hakk opp. De mest minneverdige sketsjene og karakterene og de beste konseptene finnes i del to. Her får også talentene blomstre slik en bare sporadisk kunne se i første halvdel.

Til sist er det øyeblikkene en sitter igjen med. Den studentrelevante parodien på MTVs Cribs, et spark mot en mediepersonlighet langt bakut for sin tid, det klassiske nummeret om jenter og selvtillit og et gledelig gjensyn med barndomspersonligheter fra fjernsyn. Så spredt kan revy være. Det at jeg ikke så revyen i løpet av mine tre år som SV-er har jeg alltid angret på. Etter å ha sett kveldens forestilling er jeg glad jeg endelig benyttet meg av sjansen.