Modig og moderne Brecht

Teateret var Bertolt Brechts metode for å fremme en politisk agenda. Teateret var ment for å belære, ikke underholde. Av denne grunn søkte han fremmedgjøring, det såkalte «vefremdung», hos publikum, i stedet for innlevelse. Når regissør Marit Moum Aune setter opp Brechts «Mor Courage og barna hennes» på Den Nationale Scene (DNS) er hun ikke ute i helt samme ærend: Aune vegrer seg ikke for å underholde, heldigvis.

«Mor Courage og barna hennes» er et politisk stykke med handling lagt til tredveårskrigen som utspilte seg i Europa på 1600-tallet, men stykket var ment som en kritikk mot alle menneskefiendtlige kriger. I Aunes DNS-oppsetning er handlingen lagt til vår tid, noe som ikke har gitt nevneverdige utslag på det tekstlige, men heller viser seg på det estetiske plan.

Mye Brecht bevares i oppsetningen, derav fortellerinstansen som Brecht brukte for å befeste fremmedgjøringen. Det samme blir musikken – et annet virkemiddel brukt for å kommentere og avbryte handlingen. Musikken er imidlertid for anledningen nyskrevet av Atle Halstensen, et vellykket grep som går godt overens med de mange moderne regigrepene og som utfordrer skuespillernes iboende musikalske talenter.

Siren Jørgensen har hovedrollen som den modige moren Anna Fierling, som livnærer seg av krigen ved å selge varer på svartebørs. Hennes tre barn, som en etter en faller i krigen, spilles av Stian Isaksen, Jonas Nielsen og Sulekha Ali Omar, hvorav de to sistnevnte er ferske på DNS. Samspillet mellom alle disse er fremragende og hver og en leverer imponerende enkeltprestasjoner. Gjennom sterke dansescener formidler Omar som den stumme datteren krigens ondskap på en vakker og brutal måte.

Tross et velspilt og gjennomført stykke sitter jeg igjen med følelsen av at dette ikke angår meg, stikk i strid med Brechts intensjoner. Kanskje følelsen kommer av bevisstheten om at det er nettopp Brecht som spilles —hvis viktigste misjon var at publikum skulle ta stilling til det som skjedde på scenen. Brecht ville forandre verden — det er kanskje mye å forlange av alle regissører, men jeg har vanskelig for å finne en gripende aktualitet i tolkningen.