Nesten alt er lov i krig og kjærlighet

«Det finst ei rekkje oppskrifter på å finne den einaste rette og å leve lukkeleg saman resten av livet. Førestillinga du no skal sjå er ikkje ei slik oppskrift.» Immaturus presenterer en historie «om korleis Roar lærte å sjekke opp June, eller June lærte å gjere seg tilgjengelig for Roar», som også kan sees som den (håpløse) moderne kjærlighetshistorie, langt fra Hollywoods virkelighetsfjerne suksessoppskrift.

Programmet får rett når det advarer mot «sterke scener som du kanskje kan kjenne deg igjen i». Jeg blir pinlig berørt av stotrende samtaler, jeg ler høyt av forholdsstatuser på Facebook, og får frysninger når en rørt venninnegjeng for ørtende gang overværer at Carrie får sin Mr. Big. Stykket har med andre ord gjort noe riktig. Det er en humørfylt forestilling, men også med et dypere underliggende alvor, humor og ironi blir med teatersjefens egne ord «eit våpen mot massemedia si fordummande fråtsing i kjærleiksliva våre».

Det nytter imidlertid ikke med en sløv saks når man skal partere samfunnets forvrengte kjærlighetsbilde. Halvkleine filmsnutter på haltende engelsk og en selvopptatt og dialektforvirret forteller er mest flaut. Også sammensurium av kunstfilmklipp og selvhjelpsprogrammet «Pimp my Date», der en transvestittisk Carrie Bradshaw kler opp folk i avkappede kattehaler mens en homofil Mr. Big snakker om bæsjing, fungerer heller dårlig, om målet da er at jeg skal le.

Det enkle er ofte det beste, og en flyttbar rød hjerteseng og fine kostymer er virkningsfulle elementer som hever forestillingen. Skuespillerprestasjonene er mer eller mindre imponerende, særlig Kay-Ole Aven Ullebø erobrer scenen fra første sekund, og gir halvannen time ben å fly på. At tre menn og fire kvinner bytter på å være henholdsvis Roar og June er et godt konsept, og at publikum får bestemme utfallet en morsom løsning. Forestillingen kommer helskinnet i mål, på tross av et noe haltende løp.