Små gleder

Publikum sitter helt stille og venter. Vi skal meditere forsiktig over tilværelsen. Performancekunstneren, hvis egentlige navn er Andy Smith, kommer gående over det svarte gulvet. En eneste stol, en stor ragget mann og en flaske vann er hva som møter oss. Han setter seg med et smil om munnen: «Følg meg».

a smith forteller om hans evne til å glede seg over de små tingene som er til. Den daglige koppen med te. Frokosten. At det regner, eller at han kan sove så lenge han vil. Sånn fortsetter han, å fortelle om hverdagens små gleder. De gledene som gjør de vanskelige dagene ikke fullt så vanskelige. «Følg meg».

Salen blir bedt om å være helt stille. Et virkemiddel som ikke krever noe, av noen. «Vi skal sammen forandre verden», sier a smith. Den eldre mannen på raden foran meg ser uvel ut. Snur seg halvt til side, for å se på oss andre, men uten å egentlig se skikkelig etter. Mannen på scenen retter på brillene mens han skuer utover de fremmøtte. Han bruker stillhet som et bevisst virkemiddel. «Følg meg».

Tar man profetien ned på individnivå (noe som helt opplagt er målet for kunstneren), vil man skjønne at det er vår egen verden vi blir oppfordret til å redde. Om mulig gjøre bedre. Altså de små tingene vi kan gjøre på dagsorden. «Snakk med flere mennesker på bussen», oppfordrer han.

Denne forsiktige meditasjonen sammen med a smith var over på en halv time. Mannen på raden foran meg som tidligere hadde sett noe uvel ut, kunne fortelle meg at han følte det som at han holdt på å bli kvalt av sjokoladen han spiste, men hvorpå han ikke fikk seg til å gå ut under forestillingen. Av respekt for publikum og for a smith. Det gikk fint. Gikk gjorde også a smith. «Følg meg», oppfordret han. Alle ble sittende.