Sobert og stilfullt syngespill

Jeg og en rekke åttendeklasser tjuvstartet Festspillene-festen tirsdag formiddag med pressevisning av operaoppsetningen «Oedipus Rex», som er en samproduksjon mellom Den Nye Opera og Festspillene i Bergen, med Eirik Stubø som debuterende operaregissør. Stravinskijs syngespill er bygget over Sofokles 2500 år gamle tragedie, og er her tatt tilbake til røttene, idet vi serveres en nedstrippet og forkortet versjon. Alle kulisser og rekvisitter er byttet ut med et hvitt og et svart sceneteppe, som vekselsvis heves og senkes, og rene lyseffekter. At koret, ikledd moderne klær, er stilt opp på en rekke eller spredt utover scenen skaper effektfulle illusjoner av kulisser.

Operaen omhandler mannen med det første Oedipuskomplekset, han som uten å vite det dreper sin far og gifter seg med sin mor. Hos grekerne lå ikke spenningen i hva, men hvordan. Og jeg var glad for at den greske tragedien par excellence var på pensumlisten min dette semesteret, da latin ikke er min sterkeste side. Men løsningen med en forteller (forøvrig «prinsesse Ingeborg» fra Kykkelikokos) er ikke dum. Men en fungerende lystavle er det også en fordel for oss som drikker vinen ublandet.

Da hovedrolleinnhaveren ble syk en uke før premieren, måtte kanadiske Gordon Gietz på kort varsel steppe inn. Sangprestasjonene er etter det jeg kan dømme gode. Men aller mest blir jeg imponert over korets mektige samklang, som når sitt ubønnhørlige klimaks når dronningen har tatt sitt eget liv, og Kong Oedipus stikker ut sine egne øyne. Koret jager Oedipus ut av byen, og når teppet faller står han alene igjen utenfor. Sammen med meg og åttendeklassingene.

Tragediens mål er ifølge Aristoteles å rense kropp og sjel og løpe ut i nytelse. Etter jubelen å dømme er det unge publikummet i ekstase. For selv om det er vanskelig å få dem til å sitte stille i fem minutter, for ikke å snakke om en time, er det ingen som kan hvine så villt og hemningsløst som åttendeklassinger.