Sort Hvitt

Immaturus sin oppsetning av «Othello» var dessverre en tolkning uten fullstendig troverdighet, spesielt blir dette satt i kontekst av skuespillernes prestasjoner. For det ble et for varierende nivå denne premierekvelden i Tivoli. Jeg var på jakt etter den sterke opplevelsen. Spent, i håp om et uslettelig inntrykk, åpen for å bli overtalt av emosjonelle virkemidler og å bli kastet inn i sjalusiens kvalmende styrke. Ja, la meg bevege. Men den riktige nerven ble beklageligvis aldri helt riktig truffet av skuespillerne.

Generalen Othello er av noen en beundret mann. Men han skal snart blir endret til en person preget av grusom sjalusi. I tragedien blir vi vitne til at Iago (en solid tolkning gjort av Haflidi Haflidason) figurerer som den djevelske ånden i den iscenesatte intrigen mellom Desdemona og Othello. Utfallet blir skjebnesvangert.

Det som satte stykket i en moderne drakt, var det elektroniske dubstep-lydbildet som med ett gjorde Shakespeares sjalusidrama «Othello», om mulig, enda mer tidsriktig. Immaturus har gjort en god jobb med å inkorporere både lyd- og lysbruken i sin oppsetning. Og skinnsyke går vel strengt talt aldri av mote.

I et enkelt stykke hva scene og kostymer angår, fungerer nettopp det minimalistiske i teorien godt. Fokuset blir da i større grad på dialog og bevegelse, på mimikk og stemme. Dette krever at alle bidrar, og at alle klarer å vise frem sitt innerste tungsinn på denne måten. Majoriteten av skuespillerne strekker dessverre ikke helt til, og det ender til tider opp med å bli overspilt.

Othello anno 1995: Min farfar er en kløpper i spillet Othello. Han kan ofte virke noe uinteressert i spillets gang, men vi vet alle at han hele tiden har oversikt over hver eneste brikke og vet hvordan han skal vinne. Det samme kan nok ikke sies om Immaturus' «Othello»-oppsetting. Til det var skuespillerprestasjonene litt for varierende.