Tidløst drama i tungnem drakt

«Haugtussa» er et storverk i vår kulturarv; et drøyt 110 år gammelt pasjonsdrama fortalt av Arne Garborg og tonesatt av Edvard Grieg. Likevel er deler av det like aktuelt som det var i 1895. Visst går ikke synske gjeterjenter fra husmannsplassene rundt på Jærens myrer og heier, og drømmer om hulder og tapt kjærlighet i dag. Men følelsene Garborg beskriver har ikke eldet en dag på hundre år.

Historien om Veslemøy – som senere blir kalt Haugtussa – er historien om kjærligheten til naturen; til sol og vind, til buskap, bekkefar og blåbærhei. Det er historien om forelskelse, og om svik og sorg. Det er ikke minst historien om kampen mot og med underjordiske; med haugfolket, som kanskje er krefter både i og rundt oss. Det er et viktig verk. En håndfull klisjeer vil kanskje noen si, men dette er langt fra noen Disney-klassiker.

Presentert gjennom diktlesning, klaverspill og operalignende sang er det klart en uttrykksform som kan være smått tungt å fordøye for enkelte. Språket er tidvis vanskelig å forstå, men Ola B. Johannesens imponerende dedikasjon gir fortellingen klukkende liv og fløyelsmyk flyt om hverandre. «Han tilhører dem som mener at dikt skal høres. De skal lyde og klinge med menneskestemme til menneskeøre», heter det i stykkets beskrivelse. Jevne bruddstykker av klokkeklar sang til Griegs vakre toner underbygger historiens forløp, og hjelper til der kunnskapene om gammelnorsk kommer til kort.

Likevel skal det sies at det i mitt øre finnes få som kan lese gammelnorsk og få det til å høres troverdig ut – enda så mye man lever seg inn i det. Bunad og messinglysestake gjør det hele litt i overkant nasjonalromantisk, og står samtidig i merkelig kontrast til de to konferanseromstolene. Dessuten savner jeg litt å høre mer fra hun som bare blir «damen med den vakre sangstemmen», som tross alt også er med på å fortelle historien. På den ene siden klinger det svært godt, men på den andre føles det likevel som om noe kunne vært gjort litt annerledes og bedre.