Tortur i Tivoli

«Kaspar», skrevet av østerriske Peter Handke i 1967, er inspirert av historien om Kaspar Hauser, den språkløse gutten som dukket opp i Nürnberg etter å ha vært innestengt i en jordkjeller i 16 år. I manuset er imidlertid den biografiske historien tilsidesatt til fordel for en abstrakt utforskning av hva som skjer med et individ som ikke har språk.

I utgangspunktet en komplisert problemstilling å forholde seg til, og regissør Gulli Kristina Sekse har valgt å avansere det enda et par hakk i Immaturus' oppsetning. Handke tok utgangspunkt i språket, og eksperimenterte med dets struktur. Han ville vise hvordan språkets begrensninger blir virkelighetens begrensninger, hvordan tale kan være tortur. Sekse på sin side tar utgangspunkt i kroppen, og setter på den måten det språklige og det kroppslige opp mot hverandre. En utvilsomt interessant idé, men vanskelig gjennomførbar.

Kaspar er den eneste karakteren på scenen, og spilles av fem forskjellige skuespillere. I hovedsak er det en talende (Ingvild Hellesøy), mens de andre uttrykker seg fysisk. Poenget om en fragmentert skikkelse kommer slik godt til uttrykk, og det er fascinerende å betrakte de tilstedeværende skuespillerne. Likevel forblir det noe uklart hva som er hensikten med det fysiske aspektet bortsett fra eksperimentering med teateret som kunstform. Tre skuespillere er plassert blant publikum og presenterer på den måten samfunnet gjennom upersonlige stemmer.

Nøytrale kostymer og kulisser utgjør en riktig bakgrunn for tematikken og fører til at replikkene føles mer påtrengende i tråd med stykkets hensikt. Ingen begynnelse eller slutt underbygger følelsen. Først når en av Kasperne blir lei ventingen og sier «nå kan dere klappe» til publikum, våger de å gjøre det.

«Du er ikke kommet til jorden for å ha det moro», uttales det i forestillingen, og regissør Sekse ser ut til å ha tatt dette på ordet. Moro må du se langt etter i oppsetningen, selv om absurditeten frembringer litt desperat latter fra publikum fra tid til annen. Immaturus utfordrer både seg selv og publikum med denne forestillingen, og å være ukonvensjonelt bør også være studentteaterets visjon.