Uhysterisk trivelig

Først av alt vil jeg berømme SV-studentene for et av de beste temavalgene som har blitt gjort i studentrevyer på en stund. Hysteriet er her situasjonene som overdrives til poenget er forstått. Humorens kjerne ligger nettopp i å spille på situasjonens hysteri. Utgangspunktet for SV-revyen «Helt Hysterisk» var derfor strålende.

Hvor mye man derimot kjenner igjen i denne oppsetningen varierer. Noen ganger er situasjonen tatt helt på kornet: eksamen og arbeidet med seg selv under den. Når man vurderer om det er bryet verdt å levere inn. Hvordan man ikke har peiling på hva oppgaven handler om. Heldigvis blir konklusjonen at ingen andre heller har det, og at det følgelig går greit.

Noe er ikke selverkjennelse, men mer parodier på andre. Den konspiratoriske antiautoritære hippien er litt slitt, men grei i perioder. Guttesnakk dagen derpå utgjør et bra poeng, men jeg savner hysteriet man blir lovet. Det får man til gjengjeld til gagns i armageddonscenariet i sketsjen hvor man våkner og må fise med ei jente i samme seng. Godt løst.

Andre akt er tynnere enn første. Foruten en fin sketsj om melankoli etter eksamen (men her kunne vel helst depresjonen artet seg før eksamen?) er det mediekritikk som går igjen. Med fare for å virke lite selvironisk er det her materialet er tynnest. Brillene til 90-tallshelten Espen Graff vil dessverre ikke få mange i lokalet under forestillingene til å flire anerkjennende.

Da er det godt de sparer det beste til sist. Studentpsykologen gir psykologiklisjeer i fleng. Sliter du med eksamensnerver? Da har du seksuelle tanker om faren din. Sett ham naken da du var barn? Dette manifesteres gjennom ditt nåværende sexliv. Hva tenker du på når du ser en penis og «pappa» med store bokstaver under? Din skitne, lille pike.

Hysteriet finnes igjen de fleste steder, men de hysteriske latteranfallene er bare unntaksvise. Det har blitt gjort godt arbeid med «Helt Hysterisk», skuespillerne er gode og bandet spiller opp, men det savnes de helt store toppene der man ønsker å gi seg hen og bli helt hysterisk der man sitter. SV-revyen tilbyr de store kontrastene, men ender opp med en velsmurt, mer gjennomsnittlig forestilling. Den er like fullt verdt inngangspengene.