Fantasifull plattformlek

«Litte Big Planet» var et kjærkomment enkelt spill i en tid der TV-spill bare ble mer og mer fancy og kompliserte. Spillet var noe så enkelt som et plattformspill, et fantastisk plattformspill, som i fremtiden vil bli nevnt i samme åndedrag som «Super Mario 3» når man diskuterer spillklassikere. Derfor hadde jeg store forventninger til oppfølgeren. Og jeg har ikke blitt skuffet.

Handlingen er like lettfattelig som spillet. Man er den lille tøydukken Sackboy, med et ukomplisert, dog ikke lett, oppdrag. Man skal redde Little Big Planet fra undergangen. Selv om spillet har en enkel handling, er det likevel en tidstyv. Når man har klart et brett, må man bare prøve ett til, så «Kun ett til, og så skal jeg begynne å lese». Plutselig har timene gått, og man sitter forvirret igjen og lurer på hvor i huleste dagen ble av.

Utallige timer med spilling vil likevel forløpe med en viss mengde irritasjon. Som i plattformspill flest, når du sitter fast, så sitter du fast. Det er ikke snakk om å prøve en annen vei, man må bare forsøke og forsøke og forsøke. Til man klarer det.

Et annet lite minus er at introduksjonsfilmene før hver bane er litt kjedelige, skapt mer for de yngre spillerne. Som voksen er man mer interessert i å spille, enn å måtte høre på underlige fantasifigurerer preike til Sackboy.

Fantasi er en viktig del av «Little Big Planet 2». Banene er utrolig flott laget til, og består av alt fra kaker til fabrikker. Grafikken er upåklagelig, og man får litt følelse av å være barn igjen, og befinne seg i en eventyrverden der alt er mulig.

En stor del av spillet er at man også kan konstruere sine egen baner. Her har man enorme mengder utstyr og godsaker til disposisjon. Kun fantasien setter grenser.