Ikke pole position

Jeg har flere kompiser som er meget interessert i formel 1. De har digget Ferrari og Michael Schumacher siden barneskolen, han ene har sågar snakket høyt om å tatovere en stor Ferrari-hest på ryggen. Min motorkunnskap er imidlertid såpass begrenset at jeg fremdeles er usikker på hva en forgasser egentlig er.

Selv for en bilamatør som meg var det moro å spille «F1 2011». Å knive med Rubens Barrichello rundt sjikaner, prøve å ta innersvingen, bruke litt skitne triks (det vil si blokkere og kollidere), og få advarsler fra arrangørene for aggressiv kjøring er uten tvil gøyalt.

Også for nybegynnere i formel 1-sirkuset er spillbarheten god. Det er enkelt å styre fartsmonsteret man kjører. Når man spiller på det letteste nivået får man til og med hjelp med å bremse ned før svingene. Samtidig har man en linje foran bilen som viser hvordan man bør ligge i veibanen. For enkelt, vil noen kanskje si, men dette gjør bilkjøringen lett å komme inn i.

Det er heller ingenting å si på grafikken, men samtidig er ikke formel 1-baner de mest spennende. Har du sett én, har du på mange måter sett dem alle. Det er ikke som med andre bilspill, der man kjører gjennom varierte og pittoreske landskap, og bare kan nyte omgivelsene.

Man kan spille vanlige Grand Prix-løp, eller to stykk mot hverandre, men en stor del av «F1 2011» er karrieremodusen. Her må man kjøre både treningsrunder og kvalifisering før man i det hele tatt får brynt seg på ordentlige konkurranseløp – og dette må man gjennom hver runde i løpet av sesongen. Denne biten av spillet, der man også kan være med å bestemme dekkvalg og andre tekniske duppeditter, er for de spesielt interesserte, som har drømt om å være profesjonell racerbilfører siden barnsben.

Alt i alt ender ikke «F1 2011» i pole position i min spillsamling.