Vent til etter eksamen

Det føles litt rart å se en hel landsbys befolkning kjempe til døden over et eple jeg stjal. Det føles litt bittert at fienden alltid angriper den svindyre hesten min før de vil sloss mot meg. Det føles utrolig deilig at «Skyrim» er så bra at jeg glemmer alle de små irritasjonsmomentene.

I «Skyrim» tar vi turen til kontinentet i «The Elder Scrolls»-seriens nordligste provins, inspirert av vikingtidens natur og kultur, akkompagnert av storslått eventyrmusikk. Landet er i dyp politisk konflikt. I tillegg har det begynt å dukke opp gretne drager, og mange mener dette varsler om at enden er nær.

Dette spillet er dypt som juling. I tillegg til de tre hovedhistoriene, finnes det nemlig flere lengre plot som tar utgangspunkt i organisasjoner du kan bli med i. Blir du lei alt sammen, kan du bare dra ut i nærmeste himmelretning og se hva du støter på. Det er mer enn nok av tilfeldige overfallsmenn å banke, trylledrikkingredienser å samle, og hemmelige fort å utforske. Kompasset ditt frister deg med mystiske symboler når det er noe i nærheten, og skal du langt, krever det mye viljestyrke for å holde seg på veien.

«Skyrim» skiller seg fra sine forgjengere ved å bruke et oppmyket karaktersystem. Tidligere har man måttet regne ut attributtpoeng og bla gjennom milelange lister av mulige spesialevner idet karakteren din går opp i nivå. I «Skyrim» er pausemenyene kraftig forenklet, og nesten alle karaktervalg tas i selve spillet. Det gir rom for god flyt i spillopplevelsen, noe som kler det ufattelig rike miljøet i spillet svært godt.

Bethesda Softworks satser igjen på realisme. Naturen er så slående vakker at en nesten får tårer i øynene når nordlyset titter frem over fjelltoppene. Alle karakterene har et mål, dagligdagse ting de gjør, og en rolle i et eller annet oppdrag. Særlig dette står i sterk kontrast til forrige spill i serien, som var fylt til randen av tilfeldig genererte personer.

Jeg vet hva jeg skal bruke juleferien min på.