«Jens von Bustenskjold»

Sigurd Lybeck og Anders Bjørgaard (Thule Forlag)

Gjennom over 30 fargeløse og tekstrike sider følger vi Jens von Bustenskjold, Navarhaugbonden, Myrengubben og de andre gamle krokene i Oladalen. I år kretser handlingen rundt den unge, deilige tjenestepiken Alfhilde. De gamle gubbene arbeider hardt for å få sin vilje med henne. De tyr til overtro, selvmordsforsøk, alkohol, slåssing og fysiske tilnærmelser, men til syvende og sist kommer konene deres i veien.

Kvinnesynet er omtrent like utdatert som språket og tegningene. Nettopp denne avstanden fra dagens normer virker latterfremkallende og underholdende. Alt de sjåvinistiske fjompenissene får seg til å si og gjøre! Her finnes også rørende øyblikk, som når Plassbakk-kallen lures til å tro at han ligger for døden, eller når Navarhaugbonden gjenforenes med sin fordums ekteviv Sørine. Det gjentakende, folkelige språket og det langsomme drivet i fortellingen får meg til å tenke på Jon Fosse. Riktignok en svært kåt og grov Jon Fosse, som lar en yppig ungpike være ethvert plotts omdreiningspunkt.

«Nemi»

Lise Myhre (Egmont serieforlaget)

Du skulle kanskje tro at Nemi besitter en krampeaktig anti-jul holdning, at et Nemi-julehefte vil spytte, tråkke og spy på tradisjonen. Den gang ei, surpompen digger visst julen. Bare synd de rundt henne ikke gjør det i like stor grad, sånn at Nemi må være barnslig ekstatisk helt alene. Slitsomt for Cyan og co., slitsomt for leseren.

Her serveres den ene oppbrukte (det opplyses også om at heftet består av striper og helsider fra de siste årene) julespøken etter den andre, som at jenter kjøper dyre gaver til kjæresten og gutter kjøper teite gaver til kjæresten. Haha. Ha.

Siden det er jul slår Lise Myhre til med to sider viet illustrerte «tankevekkere» à la «For hver time som går er det en mindre igjen» av Johan Bojer. Det var også det jeg satt igjen med etter endt lesning, å ha mistet en time. Men i julen er det jo ikke tiden som teller.

«Pondus»

Frode Øverli (Egmont Serieforlaget)

Når man først skal investere i julehefter her på berget, står Pondus ofte høyt på listene. Bergenstegneren Frode Øverli har slått seg opp siden Pondus utkom som eget blad i 2000, og er nå det mest solgte tegneseriebladet i Norge etter Donald.

Men som julehefte har Pondus fortsatt en vei å gå. Bare 14 av bladets 32 sider er viet persongalleriet som figurerer i tittelkarakterens univers, og kun et mindretall av disse stripene igjen er viet vinter- og juletematikk. Ei heller er det satset på noen lengre historier enn hva man får plass til på en side. Det hele koker ned til et hefte som ikke gir undertegnede noe mer enn en vanlig månedsutgave av bladet.

Det er et paradoks at gjestestriper og redaksjonelle spalter dominerer i kvantitet og kvalitet. Og til en pris på drøye 50-lappen, burde det være lov å håpe på noe mer.

«Donald»

Knut Nærum, Tormod Løkling og Arild Midtun (Egmont Serieforlaget)

Norsk Donalds julehefte er i år, som i fjor, laget av den norske trioen Knut Nærum, Tormod Løkling og Arild Midtun. Løkling og Nærum står for manus, mens Arild Midtun har tegnet.

Allerede i første rute kommer man umiddelbart i den riktige stemningen: «Det er bare et par dager igjen til jul, og Andeby rammes av den verste snøstormen i ands minne…». Mer skal jeg ikke røpe av handlingen, men historien(e) er actionfylt i kjent «Donald Duck og Onkel Skrue på nye eventyr»-stil med en god dæsj av varm julestemning og tørrvittige ordspill á la Nærum. Et fantastisk julehefte med andre ord. Julehistorier om Donald, Skrue og de tre nevøene er barndomsnostalgi, og Nærum krydrer det hele ekstra godt for både voksne og barn. Skal du lese ett julehefte i år, er «Donald» tingen.

«Smørbukk»

Andreas Haavoll og Jens R. Nilssen (Egmont Serieforlaget)

Ah! Det er jul, og snøen ligger tettpakket og tørr utenfor. En knitrende peis varmer stuen, og det prikker i kinnene etter å ha vært ute i kulden hele dagen. Ettersmaken av appelsiner og varm sjokolade henger igjen, der man sitter på gulvet, bekymringsløs og med et vell av tegneserier å bla seg gjennom, denne barndommens julekveld.

Disse minnene dukker opp idet jeg setter meg ned med Smørbukks julehefte. Men når jeg begynner å lese, demrer det for meg: De gode minnene tilknyttet Smørbukk har ingenting med selve tegneserien å gjøre – serien er bare en tilfeldig bestanddel i et idyllisk juleminne.

Smørbukk er stadig en endimensjonal, usjarmerende og tafatt karakter. Årets historie er platt, uinteressant, og lite troverdig. En femti år gammel julehistorie utgjør det magre heftets andre halvdel. Denne historien er hakket bedre, og sammen med bladets evne til å gi et lite fnugg barndomsnostalgi, hever den karakteren et lite hakk opp fra bunnivå.