Lenge leve julebordsesongen

IselinGrotleLoe

FOTO: Lene Risholt Thorbjørnsen.

Jeg var på mitt første julebord for to år siden, og lite visste jeg om hvilken «jungel» jeg hadde i vente.

Julaften er rett rundt hjørnet, og sesongen for festlige helaftener med jobben går mot slutten. Julebord. Fenomenet der du samles med kollegaer, der glamourstatusen overgår Oscar-utdelingen i Hollywood og man fester like hardt som på 18-årsturen man hadde med vennegjengen til Magaluf.

Med min lille erfaring fra de glamourfylte helaftene har jeg gjort noen observasjoner. Jeg har funnet ut at som med mye annet her i livet, finnes det stereotyper på julebord også. Det er viktig for meg å presisere at det ikke er noe negativt, men at disse «typene» er de som bidrar til å gi julebordet det lille ekstra.

Det finnes blant annet den som alltid plinger på glasset under middagen og «skal bare si noen ord», men som ender opp med en monolog om hvor bra dette jobbåret har gått, og videre beveger seg inn på alt mellom himmel og jord. Man finner også som oftest den klassiske «bigspenderen», som gjerne får ett, to eller ti akevittglass for mye og vemodig må ende kvelden tidligere enn planlagt.

Danseløven er umulig å komme unna. Det finnes alltid én eller flere løver fra «festjungelen» som ikke har en sperre for hvor eller når den/de kan kjøre sine «killer moves» – om det er på selve dansegulvet, bordet, på stolen eller i vinduet.

Alle disse og resten av flokken er med på å bidra til en heidundranes kveld. Det er det som er noe av det fine med disse julebordene – man opplever kollegene sine fra en annen side. Man slår gjerne av en prat med kolleger som man ellers ikke snakker så mye med, eller kanskje man knytter dypere bånd med den ene spesielle (selv om det muligens bare er for kvelden).

Hvorfor sjefen alltid blir litt ekstra hyggelig på julebord og den «sure kollegaen» er blitt blid, er ikke godt å si. Om det muligens er lykkepiller inne i bildet eller det er kombinasjonen av alt glitteret og glamouren, julemusikken og konseptet drikkebonger og pinnekjøtt, vil forbli et mysterium. En ting er hvertfall sikkert: Uten disse stereotypene, all Oscar-glamouren og drikkebonger som flyr veggimellom, ville ikke julebordet blitt en like bra helaften.

Så jeg snakker sikkert for mange når jeg sier: Lenge leve julebordsesongen!

Iselin Loe