Likestilling kommer ikke av seg selv – vi må jobbe med det

ARKIVFOTO: KATARINA PARTENKA AARSNES
TEKST AV: Lise Rakner, professor ved Institutt for sammenliknende politikk på UiB.

TEKST AV: Lise Rakner, professor ved Institutt for sammenliknende politikk på UiB. FOTO: UIB

Jeg var den kvinnelige foreleseren som sendte «guttene» på gangen for å få rom til en samtale med de kvinnelige studentene. Dette var en spontan handling – noe jeg aldri har gjort før. Hva får en ellers ganske rasjonell lærer til å sende halve klassen på dør ti minutter for tidlig? Jo, etter fire forelesninger oppdaget jeg at der jeg kjente «fjes og navn» på en del mannlige studenter, hadde jeg ikke fått kontakt med noen av de kvinnelige studentene. «Jentene» utgjorde halvparten av studentmassen, men sa sjelden noe og forlot forelesningssalen rett etter forelesningen. Flere av de mannlige studentene stilte spørsmål, benyttet pausen til uformelle spørsmål og slo ofte av en prat på vei ut. Kort fortalt – der stod jeg – en 50 år gammel kvinnelig professor – og var i ferd med å videreføre et mønster jeg kjente så godt fra min egen studietid: «kronprinskulturen». Det var dette begrepet vi brukte på fenomenet der unge mannlige studenter i langt større grad enn oss kvinner fikk uformell kontakt med foreleserne (som i det forrige årtusenet bare var menn). Den uformelle kontakten, via en kaffe, en øl, ledet forbausende ofte til vitenskapelig assistent-stillinger, som er veien til stipend og senere faste stillinger – ganske enkelt fordi guttene ble sett.

Som student var jeg sikker på at dette ville endre seg når det kom kvinner bak kateteret. Kort sagt, jeg trodde at formell likestilling skulle gjøre susen. Så stod jeg der da, en regntung tirsdag i oktober og kjente igjen et mønster. Tretti år etter at jeg selv møtte på universitetet for første gang, etter å ha saumfart rommet for et eneste innspill fra en kvinnelig student, måtte jeg finne ut hvorfor kvinnelige studenter, i langt mindre grad enn menn, bidrar med spørsmål og kommentarer under forelesninger. Det lille møtet med studentene førte til en kort debatt og 10-15 eposter fra dere i etterkant med en rekke innspill og en livlig Facebook-debatt der mange forelesere fra Universitetet i Bergen bidro. Selv ryddet jeg pulten og fordypet meg i litteraturen om kjønn og høyere utdanning, og håpet at jeg ble en bedre lærer av dette. Noe av det jeg kommer til å formidle til nye sampol-studentene til høsten er dette:

Uansett hva dere tror, er det en god idé å åpne for diskusjon og deltagelse på forelesninger!

En reaksjon fra mange av de kvinnelige studentene var at jeg holdt igjen feil gruppe: Det var gutta som var problemet! Mange mente det var for mye deltagelse fra salen under forelesningene – flere sa at de foretrakk å lytte og lære fra foreleser heller enn å høre på diverse innlegg fra medstudenter. Et argument som kom opp var at heller enn å oppfordre flere kvinner til å ta ordet, burde menn vært stoppet litt oftere. Men – dette er faktisk feil! Det er svært mye forskning som viser at læringseffekten av 2 ganger 45 minutters forelesning der det foregår en enveis kommunikasjon fra professor/foreleser til studenter/publikum bare når cirka ti prosent av tilhørerne. Alle små avbrudd, et spørsmål, en diskusjon høyner læringseffekten, skjerper konsentrasjonen og gjør at den totale læringseffekten blir bedre. En god forelesning er en dialog mellom studenter og foreleser, og læring i kritisk refleksjon og muntlig deltagelse er en viktig del av læringsprosessen. For at dette skal fungere må spørsmål og innlegg fra salen formidles på en måte som er hensiktsmessig, diskusjonen må ikke monopoliseres mellom «første rad» og foreleser, og det må være mulig for alle å høre og oppfatte innleggene. Videre må det være en intensjon at innspill fordeles (i løpet av en forelesningsrekke) på flest mulig. Jeg kommer i høst til å prøve ulike digitale virkemidler for å gjøre dette lettere.

Derfor skal DU bidra i diskusjonen!

Noe av det aller viktigste du lærer på universitetet er å utvikle muntlige kommunikasjonsevner. Det å ta ordet, delta i diskusjon, bidra i debatt er kjempeviktig læring for nesten hvilken som helst karriere du skal ha. Dette må øves, det må læres og det er på universitetet du skal lære dette. Å formulere et spørsmål eller innlegg i løpet av en forelesning er aktiv læring, å lene seg tilbake og lytte er passiv læring. Det første jeg skal formidle til de nye studentene på sampol100 i høst er dette: Ha som mål at du alltid skal ha et spørsmål eller innlegg i løpet av et seminar. Mål nummer to er at du skal ha sagt noe (stilt spørsmål, tatt ordet i debatt) på minst én forelesning i løpet av semesteret!

Derfor må denne beskjeden rettes mot kvinnelige studenter spesielt:

Den andre hovedforklaringen de gav meg på hvorfor kvinner ikke bidrar muntlig i forelesninger var at de ikke var godt nok forberedt til å delta og var usikre på hva som ble forventet. Her skiller ikke sampol-studentene seg fra kvinner i verden for øvrig: Forskningen er klar, kvinner, over hele verden og i nesten alle kontekster, bidrar mindre i offentlige debatter enn menn.

Internasjonal forskning viser at kvinner er mer selvkritiske, i tillegg er kvinner jevnt over mer mottakelige for negative sanksjoner fra gruppen (såkalt mikroaggresjon – eller handlinger, ytringer som utpeker og knytter personer til stereotype oppfatninger om rase, kjønn, seksualitet, vel å merke uten at det handler om overlagte hersketeknikker). Summen av selvkritikk og mikroaggresjon er at dersom du ser at noen hever et øyebryn og synes innlegget ditt er dustete vil det statistisk sett ha langt dypere og mer langvarig effekt dersom du er en kvinnelig enn en mannlig student.

Forskningen har mer å by på: Kvalitativ og eksperimentell forskning viser at både menn og kvinner er mer kritiske til innlegg i debatt fra kvinner. Forskning viser også at menn og kvinner tror kvinner snakker MER enn de faktisk gjør, og innlegg fra kvinner blir stoppet langt oftere enn innlegg fra menn. Dette kalles «stereotypiske skremsler» det vil si at både kvinner og menn ubevisst viderefører stereotypiske oppfatninger av kjønn. Dette betyr at «alle» vil synes at et innlegg fra en kvinne er lengre enn fra en mann. Dette er faktisk tull!

Vi er ikke så likestilte som vi tror. Opplevelsene fra forelesningssalen flytter seg inn i arbeidslivet – kvinner utgjør flertallet av studentene, men det er langt færre kvinnelige professorer enn menn, kvinner i akademia er ikke ledere, femti prosent av befolkningen innehar under ti prosent av lederstillinger i Norge. Dette betyr, som Bertil Tungodden fra Choice Lab på Norges Handelshøyskole så treffende uttrykker det, at menn som etter talent skulle spilt i tredje divisjon spiller i eliteserien. Fordi evne til muntlig kommunikasjon er en så viktig del av det yrkeslivet som venter, er det naturlig å anta av noe av forklaringen på skjevheter i arbeidslivet begynner i forelesningssalen.

Hva lærte jeg denne oktoberdagen i auditorium b på Sydneshaugen skole? Jeg lærte at likestilling ikke kommer av seg selv, det er noe vi må jobbe med, diskutere, utfordre. Vi må forske mer, og ikke minst må det bli et sterkere fokus i undervisningen vår. Her har vi et langt stykke igjen og jeg oppfordrer studentene ved UiB til å utfordre oss kraftig på dette punktet. Jeg håper dere vil oppdage at dere møter lydhøre og lærevillige forelesere og ledere. Jeg gleder meg til et nytt semester.