Den anti-sionistiske jøden

Lørdag formiddag i en folksom restaurant på Ole Bulls plass: Servitørene har nok å ta seg til. Blant restaurantens gjester går praten lett slik den ofte gjør når helga kommer: Om ukas hendelser, om morgendagens problemer. I andre etasje sitter det en gjeng og prater om litt større problemer; de i Midtøsten. Palestinakomiteen er samlet for lunsj, og blant dem sitter en jødisk anti-sionist. Ja, du så riktig. Det er det den israelske professoren Ilan Pappe kaller seg.

– Staten Israel og dens ideologi, sionismen, tolererer ikke tilstedeværelsen av landets urbefolkning, sier Pappe.

Det er tydelig at han har forklart dette tidligere, det han mener er kjernen i problemet. Han forklarer hvordan han mener Israel ser etter måter å leve med palestinerne, men også uten dem.

– De forsøker å putte dem i små «bur» som på Gaza, eller å gjøre dem til annenrangs borgere hvis de lever inne i Israel. Det er det virkelige problemet. Og fredsprossessene tar utgangspunkt i at man har to likeverdige parter.

Foreldre på flukt

Ilan Pappe er født og oppvokst i Israel. Hans foreldre var tyske jøder som flyktet fra nazistenes forfølgelser på 30-tallet. Som attenåring ble han innkalt til det israelske forsvaret, og tjenestegjorde under krigen i 1973 som blir kalt «Yom Kippur-krigen». Med all denne bagasjen er jeg nysgjerrig på om Pappe mener det var galt å opprette staten Israel.

– Det var galt å opprette staten Israel som en etnisk stat. Det var ikke galt å forsøke å redde jødene fra Holocaust ved å finne et trygt sted til dem – inkludert Palestina. Men det var fullstendig galt å tro at – og det var det jødene trodde – for å etablere en jødisk stat, så måtte man kvitte seg med palestinerne.

– Én versjon av historien sier at palestinere flest flyktet på oppfordring fra de arabiske nabolandene...

– Det er løgn! Og ikke bare en løgn, men en idiotisk løgn!

Pappe avbryter spørsmålet, og temperaturen stiger en smule for første gang i samtalen.

– Vet du om noen som ville flyktet fra sine hjem frivillig? Det er ulogisk. Hvis man drar fra sine hjem er det enten fordi man er redd, eller fordi noen utviser deg.

– Men er det ikke dét påstanden går ut på? At nabolandene drev skremselspropaganda overfor palestinere, og lovet dem hjelp på senere tidspunkt?

– Ja, det er mulig. Og mye mer logisk, men fortsatt ikke hva som skjedde. Det som skjedde var at de fleste ble drevet på flukt.

– Er dette et akseptert faktum, eller en kontroversiell påstand?

– Dette er ikke kontroversielt lenger. Ikke engang i Israel. De fleste kjenner til sannheten nå, på grunn av arbeid som mitt eget. Det var skjult for dem lenge. Men nå som de vet det, bryr de seg ikke, dessverre. Hvis du spør unge israelere i dag om dette, så sier de «Ok. Vi gjorde det, men vi hadde rett til det».

Pappe er en kontroversiell figur. Han har blitt hyllet, men også anklaget for å fare med løgn. Benny Morris er en av Pappes kollegaer – som også har kritisert ham. Han er selv fra Israel og regnes også som en av «de nye historikerne» – en gruppe israelske historikere som har satt seg fore å omskrive israelsk og sionistisk historie. I et innlegg i VG i 2009 skriver han:

«Den viktigste årsaken til palestinernes flukt var krigen som var i anmarsj. De flyktende var redde for å bli rammet etter hvert som stadig nye områder av Palestina ble trukket inn i kampene. Noen steder ble folk fordrevet av jødene, andre steder var det lokale arabiske ledere som rådet til eller beordret evakuering.»

Høy pris

Pappes arbeid har fått konsekvenser. Kanskje er ikke påstanden om at jødene drev palestinerne på flukt lenger kontroverisell, slik han hevder. Men mye av det andre han hevder må sannelig fortsatt være det. Pappe har nemlig mottatt en haug av telefontrusler og mistet både venner og familie. I 2007 forlot han universitetet i Haifa og flyttet til England.

– Som jøde og israeler, hva fikk deg til å «snu»?

Han tenker seg godt om før han svarer.

– Det har vel vært mer som en reise. Det skjedde ikke plutselig en dag. Men jeg vet når det skjedde. Det var under den første Libanon-krigen i 1982. Den var så urettferdig, og unnskyldningen for den var så haltende, at det fikk meg til å tenke: «Hva med de tidligere krigene? Løy de til oss under disse også?» På den tiden jobbet jeg også med doktorgraden min, og hadde sett papirer som fikk meg til å forstå at det jeg hadde lært på skolen om hendelsene i 1948 ikke var sant.

– Er Israel i fare? Og er det nødvendig for Israel med et sterkt forsvar?

– Israel vil være i fare så lenge det er en sionistisk stat. Så lenge israelerne tror at de har en eksklusiv rett til Palestina, og at palestinere ikke har det.

Pappe har en ny metafor på lager som gjør det enkelt å forstå hva han mener.

– Hvis du kommer til et nabolag, tar et av husene med makt, og truer naboene med angrep hvis de kaster deg ut – da vil du alltid være i fare.

– Hva hvis de kom til nabolaget og sa: «Kan vi få bo her med dere?», ville de fått lov?

– Vel, det ville vært annerledes. Det er vanskeligere nå som det har gått så lang tid. Men det er fortsatt mulig.

Palestina i egget

På Studentsenteret har «Egget» nesten blitt fullt når klokka nærmer seg tre. Palestinaskjerfene er tatt av og lagt til side. En dame deler ut flyers om den israelske blokaden. Mannen foran meg har akkurat lagt fra seg boken om «Rød Valgallianse». En mann jeg møtte under Palestinakomiteens lunsj kommer bort til meg.

– Hvis du skal intervjue noen fra MIFF («Med Israel For Fred», journ.anm.) eller noe, så husk å sjekke fakta, sier han før han setter seg ned, klar som et egg for Pappes foredrag.

Foredraget har tittelen «En jødisk stat – en palestinsk katastrofe». I én time snakker Pappe til en begeistret forsamling om konsekvensene og problemene med Israels politikk og ideologi. Etterpå åpnes det for spørsmål fra salen.

De fleste er «pro-palestina»-spørsmål. Men én kar bakerst i salen stiller et kritisk spørsmål. Hvor blir det av Haj Amin al-Husseini i Pappes fremstilling? Araberen som allierte seg med tyskerne og som tidligere hadde tatt både jødiske liv og jødisk eiendom. Pappe avviser det som ubetydelige hendelser i den store sammenheng. Og hvem har ikke rett til å forsvare seg mot en okkupant? Publikum applauderer.

Det er ikke hver dag man møter anti-sionistiske jøder. Jøden Pappe hevder Israel er en rasisitisk stat, og mener en sammenligning med apartheid-regimet i Sør-Afrika er passende. Kontroversielt, kanskje. Og sikkert mulig å diskutere.

Konflikten i Midtøsten er komplisert. Den er tilsynelatende så håpløs at det kan virke like håpløst å engasjere seg. Men noen gjør det, og noen av disse finner du i Palestinakomiteen. Ifølge Pappe er det fortsatt håp.

Og det er det minste vi alle kan gjøre: Håpe.