Den motvillige eksperten

Regntunge skyer henger over Bergen, tilsynelatende av gammel vane, og den kjølige høstluften har begynt å snike seg innunder tynne sommerjakker. På et kontor i femte etasje i Øysteinsgate sitter en mann og smiler lett i sitt rødlige skjegg. Gjemt bak en skrivepult omringet av et hav av papirer og bøker sitter ingen ringere enn Knut Vikør – historiker og professor, og østlending.

Til landet bortenfor

– Jeg ble meget fornøyd da jeg flyttet til dette kontoret, forklarer han, for dette er det første kontoret jeg har hatt hvor jeg har sluppet å mase på innkjøpsavdelingen om flere bokhyller.

Et nærmere blikk på rommet gjør problemstillingen enkel å forstå: Bokhyllene strekker seg nesten fra gulv til tak over veggene i hele rommet, kun avbrutt av en dør, et vindu og et egyptisk bønneteppe. Fargene i teppet og bøkene blir som et friskt pust i kontrast mot det grå bergensværet, og vitner om et fargerikt og dyptgående yrke. Men hvordan havnet han så her?

Samtalen flyttes til sittegruppen under bønneteppet; møblementet med rødt strie-trekk og sterkt konferanserompreg, som synes å være obligatorisk på de fleste kontorer.

– Jeg har alltid vært glad i å lese historier, særlig om nye, ukjente verdener og herredømmer. Gjennom skolen fikk jeg de kjente historiene om Napoleon og Kong Sverre, men det var det som lå utenfor som interesserte meg, forteller Knut.

Lærersønn

– Min mor var språklærer og far var lærer i historie og norsk, så jeg og min eldre bror ble oppfordret til å utforske verden gjennom lesing av bøker. Jeg tilbrakte mye tid på skolen hvor mine foreldre jobbet, og fikk vel således avmystifisert skolen ganske tidlig.

Skolen han henviser til ligger på Vinstra i Gudbrandsdalen, hvor han trådte sine barnesko etter å ha bodd sine to første leveår i Orkdal. Og mer skole skulle det bli. Sulten etter historier om fjerne riker brakte ham til Oslo som student hvor han i 1974 fullførte mellomfag i historie.

– På den tiden var Afrika et nytt og spennende område, og jeg begynte først å arbeide med det sørlige Afrika, apartheid og frigjøringsbevegelsene. Etter hvert gikk ferden til England, hvor jeg peilet meg inn på afrikansk historie, men da den ene foreleseren brukte omtrent hele studieåret på å snakke om den islamske profeten Muhammed, ble interessen trukket mot Vest- og Nord-Afrika – til det muslimske Afrika. Jeg ville lære noe helt nytt, om profeten og de islamske imperiene; hvordan utartet de seg og hvordan fungerte de? Å bruke fantasien sammen med de historiske kunnskapene for å skape en forestilling av hvordan for eksempel Kairo så ut på 1200-tallet – lyder, lukter, mennesker – har vært mye av den største fascinasjonen med faget.

Veiskillet

Knuts interesse for islam i Nord-Afrika vokste, men om han hadde havnet på riktig hylle var han enda ikke helt sikker på. Interessen for politikk, organisasjonsarbeid og media var også stor. På ett tidspunkt kom veiskillet hvor han hadde valget mellom å bli leder for interesseorganisasjonen Fellesrådet for det sørlige Afrika eller å ta master i historie. Med universitetsstudier i arabisk og afrikansk historie fra London og Birmingham i bagasjen, falt valget til slutt på mer utdannelse. Dermed var tiden kommet for å bli kjent med nok en ny by.

– Jeg hadde liksom regnet Oslo som byen jeg kom til å bli værende i. Men da jeg begynte å fokusere på islams forhold til politikk, og de samfunnsmessige konsekvensene av ideologiene og hegemoniene i de afrikanske landene, fikk jeg klar beskjed om at det var Bergen som var det rette stedet, sier Knut.

I 1979 var masteren i historie ved Universitetet i Bergen (UiB) i boks, og verneplikt ventet. Etter diverse strøjobber rundt omkring, samt nok et studieår med arabisk, denne gangen i Kairo, vendte han tilbake til Bergen i 1984. Han hadde nå blitt stipendiat ved UiB, og siden den gang har han blitt boende. Fire år senere ble han leder for Senter for Midtøstenstudier ved UiB, hvor han satt i i 14 år. Etter flere stillinger ved UiB ble han i 2005 fast ansatt som professor ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap.

Som en marsboer i Kairo

Fagmiljøet har han også selv satt sitt preg på, og han forteller at han var opptatt av å studere nord-afrikanske land på deres egne premisser.

– Tenk deg at du er en marsboer som lander i Kairo i år 1350, og ikke vet noe om noenting. Hvordan ser verden ut der og da, uten at du har noe å sammenligne med? Det er det fokuset jeg ønsker å følge, og hvilken utvikling et land, en kulturkrets eller en religion har hatt, sett fra deres vinkel, ikke fra vår vestlige, utdyper han.

Forholdet mellom Midtøsten og den vestlige verden blir i dag likevel debattert som aldri før, og Knut er stadig fremme i mediebildet for å uttale seg om situasjonen i blant annet Libya. Han har etter hvert fått stempel som både islam- og Libya-ekspert – noe han selv ikke er helt komfortabel med.

– Jeg liker ikke ekspert-ordet helt, og jeg føler meg kun ekspert på det jeg har forsket på; et lite område og et lite fenomen. Media er interessert i de store sakene, ikke nødvendigvis det jeg jobber med. Men så blir jeg kastet ut i avisene som ekspert på ditt og datt, og folk får kanskje forventninger om at jeg skal kunne alt, noe jeg jo absolutt ikke gjør, smiler han.

Ingen båtpusser

Dagene som professor og foreleser er travle, og han forteller at selv om han trives godt med det han gjør, kunne han iblant tenke seg at døgnet hadde litt flere timer. Hverdagene så vel som helgene er fylt med fag, og hobbyene definerer han selv som få og passive. Så hva gjør en historiker på fritiden?

– Tja…

Knut legger armene i kors og ser tankefullt ut i rommet gjennom store brilleglass.

– Ikke noe spesielt spennende, jeg har for eksempel ikke entusiasmen rundt å pusse opp gamle båter eller hva det nå enn er folk gjør på fritiden. Og rent genetisk sett burde jeg vel elske å løpe rundt i skog og mark, men jeg kan ikke akkurat skryte på meg at det er det jeg har gjort mest i livet. Men jeg leser fortsatt mye, franske tegneserier og romaner og slikt. Og så har jeg faktisk lest Harry Potter-bøkene, utbryter han, og legger til:

– Der har du igjen det med å skape en ny og annerledes verden, parallell med vår egen, som interesserer meg. Knausgård er altså ikke helt min greie.

Turistønsket

Fascinasjonen for fjerne riker og fantasiverdener har altså ikke sluppet taket selv om han har funnet sitt spesialfelt, og vi aner at dersom han hadde hatt flere timer til rådighet ville de blitt brukt på å utforske dem enda mer.

– Jeg skulle gjerne hatt tid til å reise mer, forklarer han. Én ting er at jeg ikke har besøkt alle de arabiske landene ennå, og det er alltid artig å komme til den arabiske verdenen, men det hadde også vært interessant å reise til Asia. Ikke Japan, der snakker de så rart, ler han, men for eksempel til India, være turist og slippe å se på klokka som en vanligvis gjør på når en reiser i jobbsammenheng.

Det er altså ingen tvil om at Knut har nok å henge fingrene i, og han forteller at han på jobben også fungerer som en lokal datahjelp for kollegaene. Interessen for data har vært stor siden første tastetrykk, men å vurdere det som yrkesretning har aldri vært aktuelt.

– Jeg er en ihuga Mac-forkjemper – ja, egentlig en nerd. Det er brukerperspektivet jeg har greie på, ikke programmering og denslags dypere teknisk. Jeg klarte aldri å få mine egne Basic-rutiner til å gjøre det jeg ville, matematikk er ikke min ting. Men jeg liker å finne ut hva maskinene kan gjør for oss akademikere, for eksempel på arabisk, forklarer han.

Utenfor er bergensdagen ikke lenger fullt så grå. Professoren dykker tilbake ned i historier om fjerne herredømmer og glemte riker. Eller kanskje han bestiller tur til India?