En tegneserieskaper krysser sine spor

Raptus. Phono. Kvarteret syder av liv i en helg der huset skal være vertskap for to festivaler samtidig. Selv om offisiell åpning ennå er noen timer unna, er aktivitetsnivået høyt. Siste innspurt før dørene åpnes. Likevel er det en mann tilstede som virker uberørt. Don Rosa sitter avslappet i en sofa og venter på å komme i gang med sine gjøremål for dagen. Carl Barks' arvtaker, mannen med de karakteristiske runde brillene, gjør nok en opptreden på en av Norges største tegneseriefestivaler. Sin siste, skal vi tro rapportene. Etter at synet begynte å svikte ham, har Don Rosa tatt konsekvensen og pensjonert seg fra serieproduksjonen.

– Jeg har aldri likt å tegne. Det er bare arbeid, sier Rosa selv.

Han virker så hjelpsom. Så hyggelig. Selv når timeplanen ser ut til å sprekke, er han fremdeles imøtekommende («Trenger du hjelp med de plakatene? (...) Jeg tror den murveggen er laget slik at man ikke skal kunne henge noe på dem»). Han klager litt over dårlige lysforhold, men setter seg ned og forteller. Han er lett å prate med, denne Don Rosa. Alle forhenværende Donald-leseres store barndomshelt kunne like gjerne vært en onkel fra Amerika som man ikke har sett på evigheter.

59 år tilbake i tid. Don Rosa blir født inn i en halvt italiensk familie i forstaden St. Matthews i delstaten Kentucky, nær grensen til Indiana. Hans elleve år eldre søster var en ivrig leser av tegneserier, og skal etter sigende ha hatt tusenvis av blader. Hun var riktignok ingen utpreget samler, men snarere av typen som ikke kvitter seg med eldre blader. Disse ble overlatt til lillebror da tiden var inne.

– Jeg var omgitt av tegneserier som barn. Det er vel derfor dette ble min måte å uttrykke meg på. Min lidenskap er å fortelle historier, og jeg hadde jo ikke noe videokamera da jeg var mindre. Tegneseriene ble mitt medium, sier Rosa.

Karrieren som tegneserietegner startet rundt 20-årsalderen. Som ung student ved universitetet i Kentucky, der han var opptatt til sivilingeniør-programmet, bidrar hans innsats til at stripen «The Pertwillaby Paper» etterhvert ser dagens lys i skoleavisen The Kentucky Kernel. Denne utvikles, og ender til slutt opp som «Captain Kentucky» i Louisville Times. Dette er seriene som gir Don Rosa et navn i Amerika. Et navn blant samlere, i det minste. Likevel velger han på et tidspunkt å gi seg helt med tegneserier, inntil firmaet Gladstone dukker opp i 1986, et firma hvis formål er å publisere kvalitetsstriper fra Disney. En telefon til redaktøren senere, og Don Rosa er tilbake med pennen i hånda. Hans budskap om at han var ment til å tegne Skrue McDuck gikk rett hjem.

– Det er nok en kulturforskjell mellom Europa og Amerika, for i Amerika blir Skrue oppfattet som hovedkarakteren. Dette kommer nok av at det var de kvartalsvise utgavene av Skrue-tegneseriene, alle tegnet av Carl Barks, som var utgavene alle ventet på. Dette var større, episke verk, i motsetning til de månedlige Disney-bladene, hvor kvaliteten var mer varierende. Det vil si, de var ikke nødvendigvis dårlige de heller, men det var noe eget ved Skrue-utgavene. Det var større rom for de virkelig gode historiene der, forteller tegneren selv.

Rosa levner liten tvil om at Skrue er favorittfiguren i Andeby. Ifølge tegneren selv er det visse personlighetstrekk som gjør han interessant, og trekker frem Mikke Mus for å illustrere.

– Skrue har en ekstra dimensjon som for eksempel Mikke Mus ikke har – han er en slags antihelt, med både gode og dårlige sider. Med all respekt å melde – Mikke er rett og slett kjedelig. Historiene om Mikke fra de tidligere årene er også høyst mediokre, og stod gjerne bakerst i bladene. Han var aldri på noen forsider, slik som Donald og Skrue. Det var i det minste slik i Amerika, selv om jeg vet at forholdene var annerledes her i Norge. Man har vært flinkere til å trykke de beste historiene om Mikke om igjen her. Det har ikke vært kultur for det hjemme i USA, forteller Rosa.

Detaljer. Don Rosa har alltid vært kjent for sin detaljrikdom i sine tegneserier. Det er også noe av grunnen til at han er så populær blant fansen. Hovedpersonen har også vært veldig opptatt av dette.

– Det begynner gjerne med en idé eller et konsept som jeg videreutvikler. Nye kombinasjoner, nye oppfinnelser. Jeg bruker mye tid på forberedelsene. Leser i historiebøker, og noterer hundrevis av fakta som jeg gjerne bruker i stripene. Det har alltid vært viktig for meg å ta historien med når jeg tegner. Jeg har alltid vært veldig interessert i historie. Det slo meg også da jeg satt der og leste, hvor lett det måtte være å ha historiker som yrke. Man får betalt for å sitte og tenke! For meg har historie vært mer et verktøy. Det er ikke nødvendigvis like viktig å fortelle nøyaktig slik det har vært, men gjerne slik det kunne ha vært. Da er faktaopplysningene fra historiebøkene kjærkomne. Jeg prøver å kombinere dem på nye måter, sier Rosa.

Han forteller at yrket som tegneserieskaper kan være lønnsomt – hvis man er effektiv.

– Jeg derimot, har til tider brukt for mye tid på forberedelsene. Jeg kunne jo bruke opptil to uker bare på å samle informasjon. Forlagene betaler deg for det du leverer, og ikke for måten du gjør det på. Mot slutten av min karriere ble jeg nok litt i overkant opptatt av detaljnivået. Jeg gjorde et nummer ut av å utelukkende bruke autentiske fakta. Det var tåpelig å la det gå så langt. Likevel tror jeg det er positivt: Detaljene skaper et ekstra underholdningsmoment. Jeg har aldri vært så flink til å tegne, så det var min måte å kompensere på, smiler han.

For faktumet er at Don Rosa aldri har vært nevneverdig glad i sine egne verk. Han snakker gjerne i store ord om hans store forbilde og læremester Carl Barks, mens hans egne striper som regel blir avspist med noen få setninger – og gjerne i negative ordelag. På spørsmål om hans favorittserie, blir han nærmest svar skyldig.

– Av Barks sine historier er iallfall Gullhjelmen min store favoritt. Den var så definerende for meg som ung. Historien var så troverdig at jeg trodde det var sant, at virkeligheten faktisk samsvarte med slik Barks fremstilte det. Men blant mine egne ... Vanligvis liker jeg ikke mine egne historier, men hvis jeg må trekke frem noe, må det være historiene der Skrue drar til Yukon for å lete etter gull. Spesielt de historiene der han faktisk finner det, forklarer Rosa.

Arild Midthun, Norges eneste offisielle Donald-tegner, kan ikke understreke Don Rosas store betydning nok.

– Han er for mange ensbetydende med Donald Duck & Co. Det er mange unge som har lært å lese med bladene, og da spesielt med Carl Barks frem til 1960- og 70-tallet. Så kom Rosa inn som en redningsmann mot slutten av 80-tallet. Han er en fantastisk forteller som jeg har stor sans for. Det er noe med detaljene han legger ned i her eneste rute som gjør historiene hans så gode, sier Midthun.

Etter en helg i Bergen med foredrag og signeringer på tegneseriefestivalen Raptus, setter nå Don Rosa kursen hjemover. Hans siste historier har nå gått i trykken. Men selv om ringen nå er sluttet, lever både mannen og hans tidligere historier videre. Minnene om en god barndom fortsetter.