Fordrevet fra hjemlandet

Sommeren 2009. Det er presidentvalg i Iran. Den konservative presidenten Mahmoud Ahmadinejad utfordres av de mer reformvennlige kandidatene Mehdi Karroubi og Mir Hussein Mousavi. Det meldes om lange køer ved valglokalene, og mange ser på det som et tegn på at Mousavi vil vinne. Den sittende presidenten utropes likevel til vinner, og skuffede reformtilhengere tar til gatene for å vise sin misnøye med det de anser som et rigget valg. Her møtes de med rå makt fra politiet, og flere mennesker blir drept og fengslet.

Samtidig befinner Shirin Ebadi seg på seminar i Spania. Advokaten, menneskerettsaktivisten og regimekritikeren har vunnet Raftoprisen og Nobels fredspris for sin innsats. Flere av kollegaene hennes blir fengslet under uroen, og hun blir rådet til å ikke komme tilbake til hjemlandet.

Ebadi følger rådet og har flere møter for å fortelle om situasjonen i hjemlandet, blant annet med FNs generalsekretær Ban Ki-Moon.

Da myndighetene ikke kan arrestere den kjente regimekritikeren, tar de i stedet ektemannen hennes. Han blir arrestert i august 2009. Han blir torturert så mye at han til slutt kommer med de samme anklagene som myndighetene alltid har rettet mot Ebadi: At hun fikk Nobels fredspris fordi de ville at hun skulle hjelpe med å velte regimet. Deretter vises han frem på nasjonalt fjernsyn.

Litt senere blir også søsteren arrestert, og torturert slik at hun ifølge Ebadi pådrar seg hjerteproblemer.

Til slutt blir både ektemannen og søsteren løslatt ved kausjon, men myndighetene holder tilbake passene deres slik at de ikke kan forlate Iran.

– Så de blir i realiteten holdt som gisler, sier Ebadi.

– Når var siste gang du så ektemannen din?

– 11. juni 2009.

Etter hvert blir også pengene og eiendommen til Ebadi konfiskert av myndighetene. Hun har imidlertid ikke latt seg knekke, og er i dag en travel kvinne.

– Jeg bor i praksis på flyplasser, og har om lag 300 reisedøgn i året.

Stadig forverring

Ebadi er i Bergen i anledning Raftoprisens 25-årsjubileum. Prisvinneren fra 2001 ser mørkt på dagens situasjon i Iran.

– Menneskerettsituasjonen i Iran blir dessverre verre og verre for hver dag som går, sier Ebadi.

Ifølge henne er Iran landet med nest flest henrettelser i verden, etter Kina, men det er på topp når det gjelder henrettelser av mindreårige. Ebadi forteller om en 17 år gammel gutt som var involvert i en slåsskamp, og som uten overlegg slo en person som døde. Den 17 år gamle gutten ble henrettet i full offentlighet i byen Karaj, like utenfor hovedstaden.

Kvinners rettigheter i Iran er også noe Ebadi engasjerer seg for.

– Noen av lovene som har blitt vedtatt av den islamske republikken Iran diskriminerer kvinner. Ifølge loven er kvinnens liv verdt halvparten av mannens liv. Og to kvinners vitnemål er verdt det sammen som én manns vitnemål i retten.

Ebadi forteller imidlertid at kvinnene alltid har protestert mot disse lovene, ved å organisere demonstrasjoner, seminarer og konferanser for å vise sin misnøye mot lovene. Regimet under den moderate presidenten Muhammad Khatami, som satt som president mellom 1997 og 2005, gjorde ingenting med disse protestene, men situasjonen har endret seg etter at Mahmoud Ahmadinejad ble president i 2005. For tiden sitter mer enn 100 feminister i iranske fengsler, ifølge Ebadi.

– Under Ahmadinejad har kvinner som kjemper for likhet blitt arrestert og anklaget for at de truer den nasjonale sikkerheten. Dette er forskjellen på tiden under Khatami og Ahmadinejad.

Fri oppvekst for rampungen

Shirin Ebadi ble født i 1947 i et Iran som var meget annerledes enn i dag. Hun vokste opp under styret til den vestligorienterte kongen, sjahen, som hadde tette bånd til USA. Hun ble født i Hamedan i det nordvestlige Iran, men familien flyttet til hovedstaden Teheran da hun var et halvt år gammel. Her opplevde Ebadi det hun selv beskriver som en veldig fin barndom.

– Jeg vokste opp i en utdannet og fordomsfri muslimsk familie.

Hun vokste opp med mor, far, to søstre og en bror. Faren jobbet som jussprofessor.

– Vår far behandlet oss tre jenter på lik linje med gutten. Det var mye vennskap og kjærlighet i familien. Jeg hørte aldri at min far hevet stemmen sin, forteller hun.

Den gode oppveksten påvirket Ebadi senere i livet. Hun lærte at alle mennesker er like mye verdt, og vokste opp i det hun beskriver som en moderne muslimsk familie.

– Både min mor og min far oppdro meg som muslim, men de lærte meg også hvordan man skulle unngå å bli fundamentalistisk.

Det lå på mange måter i kortene at Ebadi kom til å studere juss, slik faren også hadde gjort.

– Da jeg vokste opp innså jeg at jeg var veldig opptatt av rettferdighet, sier hun og forteller hvordan hun blandet seg inn i tilfeldige slåsskamper på gaten og beskyttet den som ble herset med.

– Fordi jeg ofte blandet meg inn uten noens tillatelse endte det innimellom med at jeg ble slått av andre barn.

Denne rettferdighetsfølelsen førte henne etter hvert til å studere juss, og hun lærte også mye om juss fra faren.

Ebadi var imidlertid ingen «gullunge» da hun vokste opp. Når hun skal beskrive seg selv som barn, kommer svaret raskt og kontant:

– Jeg var en rampunge, sier hun og ler.

– En av lekene vi pleide å ha var å løpe opp på veggene, sier hun, før hun med ett reiser seg for å illustrere hvordan de tok fart og løp mot veggen for å se hvem som klarte å ta flest skritt opp langs veggen.

– Jeg pleide å vinne, forteller hun med et lurt glis.

– Folket vil seire

Iran har i dag en ung befolkning. Mer enn 65 prosent av innbyggerne i landet er under 30 år, og Ebadi tror situasjonen i landet vil endre seg til slutt.

– Folket i Iran vil seire til slutt, men vi vet ikke når.

– Har det vært noen tegn til en «iransk vår», lignende det vi har sett i land som Egypt, Tunisia og Yemen?

– Er du absolutt sikker på at det som har skjedd i Yemen og Tunisia kan kalles en vår, kontrer Ebadi med litt strengere stemme enn ellers, før hun bryter ut i lett humrende latter.

– La oss kalle det folkeopprør, men la oss ikke kalle det en vår, fortsetter hun med et smil, mens hun rister engasjert med pekefingeren.

– Det er ikke nok at en diktator forlater et land, han må også erstattes av demokrati. I 1979 klarte vi å kaste en diktator ut av landet, men han ble ikke erstattet av demokrati. I stedet endte vi med religiøs undertrykkelse.

Da den islamske revolusjonen i 1979 fjernet sjahen fra makten, ble den støttet av Ebadi.

– Slagordene bak revolusjonen var uavhengighet og frihet, og de fortalte oss at i en islamsk republikk ville vi oppnå disse to målene. Dessverre fikk vi verken frihet eller demokrati. Khomeini holdt ikke løftene han hadde gitt oss, forteller hun.

– Vi hadde det ikke godt under sjahen, men det var bedre enn det er nå. Vi hadde ikke like mye fattigdom som vi har nå.

Iranske studenthelter

Shirin Ebadi kommer med en klar oppfordring til norske studenter. Hun forteller at flere iranske studenter er fengslet, før hun nevner to konkrete navn. En av dem er ei jente som heter Bahareh Hedayat, som har blitt dømt til ti års fengsel. Den andre er Majid Taavakoli som har blitt arrestert flere ganger, og som nå er dømt til sju års fengsel.

– Jeg bønnfaller deg om å skrive det i avisen din. Vær så snill og vis dem som heltene blant iranske studenter. Protester mot iranske myndigheter og be dem om å løslate de iranske studentene.