Forfatter i hellig landskap

Hvite fnugg faller tungt i bakken. Snøen som falt i går har for lengst regnet bort og blitt erstattet med et nyere dekke. Kulden preger det grålige motivet som er Bergen by denne januarmorgenen. Og der står han. Han har ventet lenge, men står likefullt avslappet. Med åpen jakke og et lurt smil.

Hele byen kjenner navnet.

Veum. Varg Veum.

Statuen av privatdetektiven utenfor Strand Hotel lar oss slippe inn. Vi er ikke her for å møte ham. Vi er her for hans Skaper. Forfatter Gunnar Staalesen.

Stedvalget er ikke tilfeldig. Femte i Andre, hotellbaren. En trapp opp fra resepsjonen møter besøkende en kontordør med overnevnte detektivs navn på. Videre er et større hjørne dedikert mannen, som også er så heldig å ha en egen drikkemeny. I tillegg til «Varg Veums faste meny», en Hansa bayer og en akevitt av typen Simers Tafell, finner du også 30 drinker oppkalt etter Gunnar Staalesens verk.

– Jeg har tenkt å prøve og smake alle drinkene. Men ikke alle på én kveld. Det hadde kanskje blitt en helaften, men da tror jeg ikke du hadde klart å skille drinkene fra hverandre etterpå, ler Gunnar Staalesen, som samtidig anbefaler «Vi skal arve vinden» (Simers Taffel akevitt, Tequila og sitronjuice).

Strandkaien 2 huser ikke bare et fiktivt Varg Veum-kontor, men også det originale. I sin første Varg Veum-bok, «Bukken til havresekken» fra 1977, skriver forfatteren at Veum har kontor i fjerde etasje i et av husene på Strandkaien.

– Det kunne vært flere av husene, men når jeg hadde skrevet bok to eller tre måtte jeg inn for å se hvordan det så ut i fjerde etasje. Da jeg kom inn fikk jeg en déjà vu-opplevelse. Det så ut slik jeg hadde sett for meg, med en lang korridor med kontorer. Med klassiske gammeldagse dører med riflede glassvinduer og svarte bokstaver med navnene på dem som jobbet der. Og ett av dem måtte jeg dikte at Varg hadde.

Tilfeldigheter var sterkt involvert.

– Allerede i første bok, hører han tannlegeboring i nabokontoret, og det første jeg så da jeg kom opp var et skilt som sa "Til Tannlægen". Det var en pussig opplevelse.

Og det er nettopp skildringer av steder som Strand Hotel, tilfeldige eller ei, som har vært med på å gi krimforfatteren hans foreløpig siste pris: Årets bergenser-tittelen kåret av BAs lesere, samt en jury. Hele verden er som kjent en scene, men Gunnar Staalesen fikk sin servert utenfor sin egen inngangsdør.

– Er det en tittel som henger høyt for deg?

– Jeg tar det ikke så veldig høytidelig, men jeg setter pris på det. Begrunnelsen var at jeg har profilert Bergen gjennom mitt arbeid, og har gitt byen et bilde i offentligheten. Det er snart 42 år siden jeg debuterte som forfatter, og jeg har skrevet om Bergen mesteparten av mitt forfatterskap.

– De fleste forfattere skriver om det miljøet de kjenner, spesielt når man er så heldig å vokse opp i en så visuell og spektakulær by som Bergen. Jeg trengte ikke å lete. Men hadde jeg blitt født i Oslo, hadde det nok blitt Oslo-bøker.

Staalesen anser seg selv som et heldig medlem av regnbyen, ettersom han er førstegenerasjonsbergenser. Hans mor er fra sildebyen Haugesund, mens far kommer fra plankebyen Fredrikstad, og fikk jobb i Bergen to måneder før Gunnar ble født.

Flaks er en ting, dyktighet en annen. Øvelse en eventuell tredjemann. Skribenter i familien var mangelvare, men Staalesen fattet tidlig interesse for skrivekunsten, og skrev sine første tekster i 12-13-årsalderen.

– Det var noen regnfulle ettermiddager hvor jeg skrev cowboy- og indianer-fortellinger, jeg husker faktisk en liten krim også, samt dyrefortellinger og skattejakter i Afrika. Ting jeg selv likte å lese.

I slutten av tenårene fant han ut at dette var noe han ville satse på. Debutverket hans «Uskyldstider» kom i 1969.

– Jeg ser nå i ettertid at det er et ungdomsverk, og det er ikke noe jeg nødvendigvis anbefaler folk på å bruke tid på å lese, annet enn hvis det er av interesse for å se forfatterens utvikling.

Det var først da han kom på andreplass i Gyldendals romankonkurranse i 1974, med boken «Rygg i rand, to i spann» at han fant sin stil i kriminallitteraturen, etter å ha eksperimentert med forskjellige sjangere.

– Den smertefulle veien dit var at jeg ga ut to bøker som fikk middels kritikk, men som hvert fall solgte. Så kom en periode hvor jeg skrev en roman og en novellesamling ingen ville utgi, og jeg begynte på en roman som aldri ble ferdig. Det var med andreplass i denne konkurransen jeg følte bitene falt på plass, og siden har jeg ikke sett meg tilbake.

Ei heller er DET en hemmelighet at 63-åringen er glad i byens historie. I 1997 ga han ut «1900. Morgenrød» første ledd i romantrilogien som skildrer Bergen og Norges historie gjennom 1900-tallet. «1950. High Noon» fra 1998 og «1999. Aftensang» fra 2000 fullførte eposet, som forfatteren selv ser på som sitt hovedverk. Han mener byens historie er godt bevart, og i sterk grad er til stede i bybildet.

– Er det noen deler av historien du skulle ønske du kunne opplevd?

– Jeg har ofte byvandringer med turister, og en veldig spennende fase er 1200-tallet. Jeg skulle gjerne vandret gjennom byen i den tiden, med Munkeliv kloster, full aktivitet i Kongsgården og Bryggen med all sin handel. Folkelivet i Vågsbunnen. Det hadde vært spennende, sier den hjemmekjære forfatteren.

Han forteller også en anekdote om Bergens posisjon som landets viktigste by frem til 1814, før unionen med Sverige.

– Svenskekongen var visstnok sjøsyk, så han ville ikke ha nabolandets viktigste by så langt unna at han måtte reise med skip. Derfor valgte han Oslo, slik at han kunne reise med hest og karjol.

Han er en samfunnsengasjert herremann og dette bærer bøkene preg av. Alt oppstyret rundt monstermastene gjorde at han aldri har følt seg så dagsaktuell som i sin forrige bok, «Vi skal arve vinden» fra 2010 hvor han tar opp vindmøller og bruk av naturressurser. Også luftkvalitet er noe han bryr seg om.

– Det er noe jeg som byborger kan engasjere meg i, men det blir nok neppe bakgrunn for en ny roman. Jeg er også en forkjemper for Bybanen, og tror at den er det som kan redde Bergen. Jeg mener at dersom vi hadde hatt våkne politikere på 70-tallet ville vi hatt en velfungerende bane for lenge siden.

Noe som derimot kan være bakgrunn for en ny kriminalroman er byens akademiske miljø.

– Får vi noensinne et drap på UiB?

– Det skal du ikke se bort i fra. Det hører ikke til de akutte planer, men jeg har tenkt at jeg må skrive noe fra akademia, for der ligger det mye konflikter.

UiB-rektor Sigmund Grønmo kan imidlertid foreløpig føle seg trygg.

– Om ikke det ikke blir en drept rektor, kan det hvert fall bli en forsker. Det mest interessante er dem som jobber med bakteriologi. Svineinfluensaepidemien for eksempel. Hvem var det som tjente mest penger på den? Sannsynligvis de som produserte vaksinen. I næringslivsinteresser i forskermiljøet ligger absolutt stoff som innbyr til en krimroman.

Men hva skjer når Varg Veum, som i forrige bok var 58 år, blir for gammel til å være hovedperson i en kriminalroman?

– Hvis han blir gammel nok kan det være jeg lar ham dø en naturlig død. En reserveløsning jeg har er å begynne en bok med at han er død. Sønnen hans kommer inn på kontoret for å rydde vekk tingene hans, og på bordet ligger papirene fra Vargs siste sak. Da skjønner han at faren ikke har dødd en naturlig død. Men dette skjer ikke de neste ti, kanskje tyve årene, smiler Staalesen.

Videre forteller forfatteren det er en spesiell følelse å leke gud over sine karakterer og forteller at kynismen av og til tar overhånd, når han velger å drepe de karakterene han har minst bruk for.

– Det er en merkelig følelse. Personene blir levende for meg, og det er trist å ta livet av dem.

– Har du noensinne angret på at du har tatt livet av noen av karakterene dine?

– Nei, men jeg angret litt i trilogien på at noen av karakterene ikke ble født litt før eller etter det de ble, slik at de hadde sluppet å gifte seg med enkelte personer. Men bordet fanger, sier han, og avslutter:

– Og det er jo tross alt bare litteratur.