Frihetens pris

Det er onsdag ettermiddag og Hotel Norge er stille. En mann kjemper en tapt kamp mot sitt stigende hårfeste og blar gjennom dagens BT, resepsjonisten pirker dovent på en bunke papirer og kaker leppestift på en smal trutmunn, turistene ruller inn kofferter med joggebukser og gjesp. Ingen av dem vet at det sitter en mann i livsfare to etasjer over hodene deres.

– Situasjonen er veldig farlig akkurat nå. Bare det å gå på gata er livstruende. Jeg ser meg konstant over skuldra i tilfelle noen prøver å angripe meg. Jeg må alltid holde meg sammen med andre, jeg kan aldri være alene. Livet mitt er som et fengsel, forteller Frank Mugisha.

Mugisha er homofiles ansikt og stemme i Uganda. Han er leder for Sexual Minorities Uganda (SMUG), som kjemper for bedre levekår for homofile, lesbiske og transseksuelle i en republikk hvor homofili er strengt forbudt. Nå er han i Bergen for å ta i mot Raftoprisen på vegne av SMUG.

– Jeg prøver å gjøre meg selv så synlig som mulig, for hvis noe skjer med meg, så vet folk at det er på grunn av legningen min.

«Heng dem»

Mugisha sitter urørlig ved bordenden i en suite på Hotel Norge. Kroppen er slank og påfallende kort, skuldrene er smale og svøpt i en tettsittende jakke med et svart skjerf møysommelig dandert rundt halsen. Skjorta er strøket, øynene blunker hver gang fotografen bruker blitsen.

– Media er veldig homofiendtlig i Uganda. Avisene gir ut lister over lokale homofile, og mange har blitt kastet ut fra skolen, hjemmet og mistet jobben fordi de er på lista. Folk har blitt skadet og drept på grunn av disse artiklene.

Han snakker om SMUG-aktivisten, David Kato, som i januar ble slått i hjel med en hammer i sitt eget hjem etter at den lokale avisen, Rolling Stone, publiserte navnet, bildet og adressen hans i en artikkel om Ugandas mest kjente homofile. Overskriften for saken var «Heng dem».

– Jeg blir selvsagt redd når slikt skjer, det kan jo skje meg òg. Navnet mitt var også på den lista.

Vil ha dødsstraff

Han snakker rolig og ubeveget. Hendene ligger i fanget, øynene er tørre og konstaterende. Dette er noe han har pratet om utallige ganger før, en virkelighet han har vokst opp med, og en frykt som er dagligdags.

– Homofobien kommer først og fremst fra religion. Størstedelen av Uganda er kristent, og religiøse ledere sier at homofili er ondskap. De tror vi har tatt det fra Vesten, og at det er smittsomt og uafrikansk. Samtidig kommer misjonærer fra USA og erklærer at homofili vil ødelegge landet vårt.

Mugisha og SMUG kan ikke forvente beskyttelse fra myndighetene. Det er ulovlig å ha sex med noen av samme kjønn, og straffen for å bli tatt i akten er fengsel på livstid. I 2009 kom lovforslaget «Anti-Homosexuality Bill», som skulle innføre dødsstraff for homofile. Lovforslaget skulle også sikre fengsling av personer som ikke angav homoseksuell oppførsel, og som «promoterer homoseksualitet».

– Mange politikere ønsker at homofile skal bli drept, og lovforslaget ble støttet av mer enn femti prosent av parlamentet. Vi klarte å stoppe forslaget, men flere politikere sier de vil gå nakne i gatene til dødsstraffen blir innført. De få politikerne som støtter oss kan ikke gjøre det offentlig. Da blir de stemplet som homofile og mister jobben.

Mugisha mener at politikerne bruker homofile som syndebukker i et samfunn fullt av mangler.

– Homoseksualitet er frivillige forhold mellom voksne mennesker. Det skader ingen. Problemet er at politikere lover mye mer enn de kan holde, og bruker folkets homofobi for å dekke over dette. Vi trenger nye veier og infrastruktur i samfunnet, vi trenger bedre utdannelse og helsesystem, men i stedet for å løse disse problemene, bruker politikerne tiden på å skape enda mer hat.

Ut av skapet

Døren åpner seg og Mugisha stopper midt i en setning. En slank mann unnskylder seg og lister seg bort for å hviske noe i øret hans. De utveksler et par ord før Mugashi smiler og vinker mannen brydd avgårde.

– Sorry. My boyfriend. Han skal på Akvariumet nå. Akvariet? Akvariet.

Å komme ut av skapet i Uganda kan få fatale konsekvenser. Mange blir kastet ut av familiene sine og må leve i slummen, noen blir anmeldt til politiet av sine egne foreldre. Flere blir også voldtatt av slektninger i et forsøk på å kurere homofilien.

– Jeg vokste opp i en dypt katolsk familie hvor man alltid snakket om den syndige homoseksualiteten. Jeg var utrolig redd for at noen skulle avsløre meg, men som 14-åring kom jeg ut til en kompis. Han brydde seg ikke, og jeg trodde alle ville reagere på samme måte. Det gjorde de ikke.

Klassekamerater begynte å gi ham juling. Administrasjonen på ungdomsskolen spionerte på ham, og ba elever om å gjøre det samme. Han ble suspendert fra skolen på bakgrunn av homofilirykter, men fikk etter hvert komme tilbake fordi de ikke kunne bevise at han hadde hatt samleie.

– Jeg var veldig liten av vekst, og derfor var flesteparten av vennene mine noen år yngre enn meg. Klassekamerater startet rykter om dette, og sa at jeg tvang smågutter til å ha sex med meg.

Mugisha har likevel vært heldig i forhold til mange andre. Han har fortsatt kontakt med familien sin.

– Da jeg kom ut sa foreldrene mine: «Ikke si det til noen, hold det i familien, det er et problem, men vi skal beskytte deg». Nå vil de at jeg skal slutte med aktivismen. De vil ikke at jeg skal fortelle hele verden at jeg er homofil, men det er jo litt sent nå.

Han bryter ut i en liten latter og stryker hånda over det korte håret. Så blir han alvorlig igjen.

– Men de syns det er en skam for familien. Jeg er en skam for familien.

Legger press

På universitetet ble situasjonen farligere.

– Folk sendte lapper til meg om at de skulle drepe meg. Til slutt var jeg så redd at jeg flyttet fra campus. Det var frustrerende. Jeg hadde så lyst til å kjempe mot de som truet meg. Jeg ville ha støtte. Jeg ville ha kjærester. Det var da jeg begynte med aktivismen.

Mugisha og noen homofile venner dannet pressgrupper som skulle utfordre myndighetenes diskriminering. De begynte å prate åpent. SMUG hørte om arbeidet hans, og inviterte ham til å bli med i organisasjonen.

– Jeg så SMUG på TV og tenkte: «Oh my God, er de ikke redde?» Jeg trodde aldri at jeg selv ville være på skjermen og snakke om rettferdighet.

Men snart ble Mugisha spurt om å lede SMUG. Han var usikker. Organisasjonen var fattig og medlemmene levde og spiste på gata. Han hadde selv nettopp kommet fra universitetet og visste at det var risikabelt å være leder.

– Jo mer synlig man er, jo farligere blir det. Samtidig er vi sterke når vi står sammen. Vi støtter hverandre og legger press på myndighetene. I mange afrikanske land blir man arrestert hvis man kaller seg homofil, men her har jeg et støtteapparat som henter meg ut fra fengsel igjen.

I dag jobber SMUG med de store aktørene i samfunnet for å fremprovosere forandring. De presser myndighetene for å forandre lovgivning, de samarbeider med humanitære organisasjoner og jobber for at sykehus skal gi homofile riktig behandling.

– Innbyggerne i Uganda må forandre seg for at vi skal se forandring, men det vanskeligste og viktigste vil være å forandre synet til de religiøse lederne i landet.

Flere forandringer

Mugisha hoster spakt. Spørsmålene tar aldri slutt for mannen som har valgt å snakke.

– Hva tror du om fremtiden?

– Ah…

Han drar på det. Hendene stryker over ansiktet og de store øynene søker til lysekronen i taket etter svar.

– Når jeg tenker tilbake på de siste fem årene ser jeg at mye har forandret seg. Folk snakker om oss, vi har fått Raftoprisen, dødsstraffen har ikke blitt innført fordi vi kjempet mot det.

Han legger hendene på bordet og lukker øynene.

– I fremtiden vil mye forandre seg. Om fem år vil vi se at homofile får behandling på sykehusene, og at vi ikke blir kastet ut av skolen eller hjemmet. Det vil bli mindre diskriminering og vold. Men det som vil ta lengst tid er nok å gjøre det lovlig å være homofil i Uganda.