NHHs grand old man

Langt oppe i fjellsiden, med utsikt over Bergen, står Arnljot Strømme Svendsen på verandaen sin. I 1991 gikk han offisielt av med pensjon, men han har hatt kontor på NHH fram til for bare noen måneder siden. Snart 90 år gammel driver han enda med forskning.

– Da jeg og en venn kom til Bergen for 60 år siden, var det bare meningen at jeg skulle være her i et par år. Nå er både jeg og kona bergenspatrioter, sier Svendsen og skuer utover det typiske bergensværet. Tåke og antydning til regn.

Studerte under krigen

Tyskerne hadde allerede invadert Norge da Svendsen begynte som økonomistudent ved Universitetet i Oslo i 1941.

– Det var ingen russetid akkurat, sier han.

Da tyskerne marsjerte inn i Norge ble universitetet stengt, og studenter som ikke rømte ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland.

– Jeg var ikke hjemme da soldatene kom for å sende meg til Tyskland, forteller Svendsen.

Han var tilfeldigvis inne i byen og så studenter rundt ham bli arrestert.

– Jeg gikk med noen pakker under armen. Trolig tok soldatene meg for å være et bud, sier Svendsen, som ble lenge i byen den dagen før han dro hjem.

– Foreldrene mine fortalte at tyskerne hadde gjennomsøkt huset etter meg. Jeg fant meg et annet sted å bo i en uke, og så ikke mer til tyskerne etter det. De var nok fornøyd med fangsten, forteller han og tar en pause.

– Jeg var utrolig heldig. Jeg vet ikke om det var «den skjulte hånd» eller skjebnen.

Mange av Svendsens venner dro til Sverige, og noen av dem greide å holde seg under jorden.

– Jeg satt i skjul og jobbet litt på et bibliotek. Noen av oss gikk så sammen og forsøkte å studere på egenhånd.

Da krigen var slutt hadde han dermed studert i flere år, og trengte bare å studere halvannet år før han tok eksamen i 1946.

– Jeg fullførte til normal tid, sier Svendsen.

Forskerlivet fristet

Han forteller videre om en lykkelig tid i etterkrigstiden.

– Vi var overlykkelige over at alle vendte tilbake til fred. Det var en fornøyelse å begynne å studere igjen siden de fleste jeg hadde studert med hadde overlevd, enten de kom tilbake fra Sverige eller konsentrasjonsleirer.

Svendsen forteller om en tid der det var veldig etterspørsel etter sosialøkonomer, og at det ikke var vanskelig som nyutdannet å få jobb. Han fikk blant annet jobbtilbud fra Norges Industriforbund, utenriksdepartementet og Norges Bank. Tilbudet fra NHH, som var den minste av alle institusjonene, var imidlertid det han takket ja til.

– Av en eller annen grunn jeg ikke kan forklare var det friheten som forsker, den usikre veien, som var tiltalende.

Halvannet år senere sto han i Bergen sammen med studiekameraten, med tittelen «stipendiat».

– Preben Munthe heter han. Vi ble kalt unge og lovende, nå er vi bare gamle og sovende, humrer Svendsen.

– Small is beautiful

Siden flere hadde ventet med å studere på grunn av krigen var de som på den tiden startet studenttilværelsen ved NHH jevnaldrende med Svendsen. Mange ble også hans gode venner.

– Small is beautiful, tenkte jeg om institusjonen. Det var en liten idyll. Da jeg kom hit i 1948 var ikke lærerstaben større enn at vi alle kunne sitte og drikke te rundt et salongbord. Da var det fire-fem økonomer og noen få historikere, geografer og språkforskere. Nesten som et universitet i miniatyr, forteller han.

Svendsen fikk en hybel hos en skipsreder, som høyskolen hadde ordnet. Her bodde han i fem år før han giftet seg.

– Jeg har alltid følt meg til rette. De første årene kunne jeg navnene og ansiktene på alle, sier han.

Han har hatt mange tusen studenter og holder fortsatt jevnlig kontakt med flere.

Fikk en million

På spørsmålet om hva som har vært hans høydepunkt ved NHH, trenger ikke Svendsen lang betenkningstid.

– Da jeg i 1958 ble intervjuet av en Oslo-avis og fremmet et forslag om å etablere et skipsfartsøkonomisk institutt. Noen dager senere fikk jeg telefon fra Oslo. Stemmen til Arne Næss spurte: «Har du lyst på en million kroner?» «Jeg setter pris på en god spøk», sa jeg, men ble avbrutt.

«Nei, dette er ikke noen spøk. Jeg sitter her med min bror som for tiden bor i Amerika. Han har lest intervjuet med deg og tente på ideen. Han har derfor lyst til å gi deg en million kroner til å gjennomføre det. Men da må du fly til Oslo i morgen.»

Svendsen dro til Oslo og tok imot gaven på én betingelse: At det skulle gå til forskning.

– Det var en stor begivenhet, og førte til at vi fikk bygget dette instituttet ved Handelshøyskolen. Det bant meg ytterligere fast til Bergen og NHH, forteller han.

Rik studiehverdag

Svendsen lener seg godt tilbake i sofaen, og ser ned på jubileumsboken som ligger foran han på bordet.

– Studietiden er den aller viktigste tiden. Det er da man utvikles. Det er ikke uten grunn at mange ser tilbake på studiehverdagen som den beste tiden i livet, sier han.

Svendsen legger vekt på at NHH alltid har hatt studenter som har skapt sitt eget miljø gjennom organisasjoner, revyer og lignende.

– Det har gitt dem en dobbel utdannelse som har vært faglig, men også selvutviklende, sier Svendsen.

Han er skeptisk til studenter som utelukkende leser lekser.

– Studenter som er engasjerte i andre aktiviteter utenom studiet er på mange måter lettere å undervise.

Kongelig høneblund

I voksen alder har Svendsen holdt fast ved idealet om aktiv deltakelse på den kulturelle og politiske arenaen. Han forteller gjerne om hendelser fra sin tid som styreleder ved Den Nationale Scene (DNS).

– Under DNS sitt 100-års jubileum satt kong Olav til høyre for meg. Midt under middagen kjenner jeg plutselig et hode på skulderen min, forteller han.

Svendsen så i øyekroken at det var Kongen som tok en blund.

– Jeg tenkte bare at jeg måtte gjøre skulderen min så myk som mulig.

Litt senere rykket Kongen til og våknet, og Svendsen forteller at han etter det holdt en glitrende avslutningstale.

– Kanskje han trengte den lille blunden, sier han og humrer.

– Ingen lederfabrikk

Svendsen, som har vært tilknyttet Handelshøyskolen siden 40-tallet, har klare meninger om skolens og studentenes videre utvikling.

– Studentene er i dag, som tidligere, dyktige og trivelige. Kvaliteten har blitt bedre og bedre med årene, sier Svendsen.

Å se på NHH som en lederfabrikk vil han derimot ikke.

– Bare et fåtall blir ledere, andre blir kunstnere, musikere, politikere og mer, ramser han opp, og viser til to malerier på veggen malt av en tidligere student.

– Vi er overhodet ingen fabrikkløsning der studentene er rene knappestøpte tinnsoldater, konstaterer Svendsen.

Raftostifter

Til tross for at han passerte pensjonsalderen for 20 år siden har Svendsen fortsatt vært å finne i NHHs lokaler. Siden han fortsatt driver med forskning, og fremdeles holder foredrag, har han beholdt et kontor der inntil nylig.

– Det har vært veldig utviklende fordi jeg fortsatt hadde tilgang på alt av maskiner, bibliotek og kollegaer, sier Svendsen.

Han forbereder seg nå til et foredrag om sin venn Thorolf Rafto, som har gitt navn til Raftostiftelsen. En minnestiftelse Svendsen selv har vært med å stifte.

Den gråhårete professoren ser utover de flytende papirhaugene som ligger spredt på spisebordet og funderer over livet sitt som økonom.

– Vi er bare snyltere av teknologene. Det er de som er nyskapende. Det er de som har sørget for den økonomiske utviklingen. Som økonom underordner jeg meg teknologene, konstaterer Svendsen.

Han tar en ny pause og ser ut vinduet.

– I mitt neste liv vil jeg studere astronomi, slettes ikke økonomi.