Ukjent publikumsmagnet

Rolling Stones. Rammstein. Pink. Sting. Foo Fighters. Bob Dylan. Muse. Bruce Springsteen. Rihanna. Coldplay.

Dette er bare et lite utvalg av artistene Frank Nes har greid å få til Bergen de siste årene, gjennom sitt arbeid som daglig leder i konsertarrangøren Bergen Live. Men ingenting av dette hadde skjedd om han etter endte studier i 1992 hadde takket ja til jobbtilbudet som informasjonskonsulent i Brønnøysundregisteret.

– Jeg valgte å bli i Bergen, og har ikke angret et sekund på den avgjørelsen. Det har vært en fornøyelse å være en del av den utviklingen Bergen har hatt som konsertby, sier Nes når vi sitter med ham i et møterom i Grieghallens kjeller.

Han er utdannet ved Universitetet i Bergen med hovedfag i massekommunikasjon og kulturformidling, men mener likevel at han aldri hadde sett for seg at han skulle ha den jobben han har i dag.

– Når du går på universitetet utdanner du deg jo ikke til noe yrke, men du lærer en god del ting, og jeg er veldig glad for at jeg har den ballasten. Men etter studiene møter man virkeligheten, og jeg fikk meg jobb ved det som i dag er Ole Bull Scene.

Alltid mobil

Mobiltelefonen er aldri langt unna, og det popper til stadighet inn meldinger og anrop. Når Rune Lem, leder av Live Nation, en av Bergen Lives nærmeste samarbeidspartnere, slår på tråden, kan han ikke ignorere den.

– For å si det sånn, den eneste gangen jeg har slått av mobilen de siste årene var da jeg giftet meg. Men bare under selve seremonien, altså, sier han med et glimt i øyet, og poengterer at han er veldig glad for at han har en tålmodig og musikkinteressert kone.

Selv kaller han seg «over middels interessert» i musikk. Opplært av sine eldre brødre som hadde en preferanse for britiske band som Beatles, The Who, Cat Stevens og Rolling Stones, men yngstebror Nes er ikke die hard-fan av noen artister.

– Jeg er rimelig altslukende når det gjelder musikk, og har ikke noe intenst fanforhold til noen spesielle. Samtidig, om min musikksmak skulle bestemt hva Bergen Live booker, tror jeg det ville gått ganske dårlig for oss, smiler Nes.

Det tikker inn en ny bildemelding på mobilen, denne fra PR-sjefen som akkurat nå kjører rundt i Bergen og henger opp plakater, og sender bevis på utført arbeid til sjefen sin.

Musikk og litteratur

Hans egen musikalske karriere kom ikke engang forbi barneskolenivå.

– Jeg var totalt ubrukelig, og ble kastet ut av musikktimen på barneskolen sammen med en annen som nå jobber i Bergen Live fordi læreren trodde vi saboterte blokkfløytespillingen. Vi var bare tonedøve. Læreren, som var ganske fersk vikar da, tror jeg faktisk er opplæringsdirektør i Bergen nå, så det kan gå bra med oss alle.

Nes ler og smiler ofte, og det er egentlig vanskelig å se for seg denne relativt rolige, tilbakelente bergenseren vinne frem i harde forhandlinger med verdensstjerners tøffe agenter.

I 1993 fikk Nes i tillegg til sin stilling i Ole Blues Festival, som senere skulle bli Bergenfest, jobben som leder av Norsk Forfattersentrum Vestlandet, en posisjon han hadde til 2001. Fortsatt har han en sterk interesse for litteraturens verden, og han følger nøye med i debatten om Litteraturhuset i Bergen.

– Hele debatten om Litteraturhuset har bikket over til det patetiske, for å være helt ærlig. La de bygge det huset, så kunne de heller vente med kranglingen til etterpå. På den måten hadde de jo fylt huset med aktiviteter i ett år. Det er fint med temperatur og jeg liker viljen til å kaste seg utpå i diskusjoner som finnes i Bergen, men den må brukes riktig. Akkurat her har det kanskje tatt litt av, sier Nes.

Selv om litteraturen fortsatt engasjerer, er det musikken som er levebrødet, og nå ser han frem til Bergenfest, som arrangeres over hele byen fra 27. april til 1. mai.

– For oss er Bergenfest hjertet i det vi holder på med. Bergen Live er gøy, men Bergenfest er tumleplassen og lekegrinden vår. Det er her vi kan gjøre det vi har lyst til: aktivt få lete opp band ingen har hørt om og presentere dem for bergenspublikummet.

På spørsmål om hva han ser frem til i årets program, lener han seg tilbake i stolen og begynner å liste opp.

– I år gleder jeg meg spesielt til The Stranglers, de er gamle helter og stilskapere, og noe jeg har hørt veldig mye på gjennom min eldre bror. Av andre må jeg nevne The Duke & The King, Alela Diane, Disaster Radio og Josh T. Pearson. Det er veldig mye bra på programmet, og jeg tror publikum vil bli strålende fornøyde.

Selv om Bergen Live står bak over hundre store og små musikkarrangementer i året, er ikke Nes lenger den mest ivrige konsertgjengeren.

– Jeg har mye større glede av å høre på en litt ukjent artist på et lite klubblokale enn å stå på et jorde og høre på en verdensstjerne. Men jeg er mye mindre på konsert enn jeg egentlig har lyst til. Jeg har en hverdag hvor det er så mye som skjer hele tiden at på den lille fritiden jeg har, har jeg nok med meg selv og familien.

Nyskapende ølkø og «festival»

Når Bergen Live-konsertene på Koengen pågår, hagler det tidvis med negative meldinger på Twitter og Facebook om dårlig tilrettelegging og lange ølkøer. Sjefen selv sier at dette er naturlig.

– Det vil aldri være optimalt. At man må stå i kø er ikke mulig å unngå. Jeg kunne sagt «ja, alle skal få øl uten å stå i kø», men da kommer bare 5000 mennesker inn. Det hadde ikke gått an. Samtidig er det bedre at folk klager og kommer med innspill til oss enn at vi ikke hører noe som helst. Jeg tror ingen arrangører bruker mer tid enn oss på å gjøre forbedringer, sier Nes, og nevner som eksempel at Cashless-kortet, som ble introdusert i 2008, fra i år av skal kunne fylles og tømmes gjennom en applikasjon på smarttelefoner.

Også innen konsertvirksomheten har Nes kunnet presentere utvikling. I fjor presenterte Bergen Live nyskapningen Bergen Calling. På spørsmål om hva dette egentlig er, smiler Frank og innrømmer at han ikke er helt sikker ennå.

– Planen har lenge vært å etablere en utendørs sommerfestival i Bergen av typen Norwegian Wood og Øya, men dette viste seg å være vanskelig med tanke på tidspunkt. Likevel valgte vi i fjor å etablere Bergen Calling som et begrep i forbindelse med Rammstein-konserten, da de plutselig ga beskjed om at de kun skulle spille på festivaler. Så da sa jeg at «okei, men vi har en festival vi», og slik kom Bergen Calling i gang på en tirsdag i fjor høst, sier Nes og ler sin smittende latter, før han forteller at festivalbooking er noe av grunnen til at visse datoer vil ha Bergen Calling-signaturen også i år, men at de satser på å komme igang med en skikkelig weekend-festival i 2012.

Fremtid uten tomrom

Det har blitt debattert om stadionrockbandene av typen man ofte finner på Koengen er en døende art, og mange frykter at det vil oppstå problemer når rockens grunnleggere Stones, Dylan og Springsteen gir seg. Nes deler ikke den bekymringen.

– En ny generasjon musikere kommer til å fylle plassen. Det er ikke mange år siden band som Foo Fighters, Muse og Coldplay spilte på små steder, men nå er de langt på vei til å overta den posisjonen som U2 har karret seg fast til de siste årene.

Selv om han har vært involvert i musikk-Bergen i nesten tyve år, ser ikke Nes for seg å finne noe annet å gjøre i nærmeste fremtid.

– Jeg vet ikke om jeg kan brukes til noe annet lengre. Jeg har kanskje jobbet med dette for lenge. Jeg er 47 år nå, og har forhåpentligvis en del år igjen i denne jobben. Jeg ser hvertfall ikke for meg en jobb der jeg går på kontoret klokken åtte og er ferdig fire. Selv om jeg er en voksen mann, føler jeg meg ung til sinns.

Vi har gått over den planlagte intervjutiden, og Nes har fortsatt en hel del gjøremål selv om arbeidsdagen er over for bergensere flest.

– Hvis jeg er våken, er jeg på jobb. Dette er nærmere en livsstil enn et yrke, og jeg hadde aldri kunnet gjøre det om jeg ikke var hundre prosent engasjert.

– Men det er jeg, smiler Bergen Live-sjefen.