Ørkenvandringen

– Kyuss! Kyuss! Kyuss! Kyuss!

Brølene runger. Jubelen står i taket når bandet trer fram og åpner Europa-turneen i et for lengst utsolgt Røkeriet på Verftet. Etter 15 år står John Garcia, Nick Oliveri og Brent Bjork nok en gang på scenen sammen, denne gangen som Kyuss Lives!. Hele originalbesetningen er der, med unntak av Josh Homme. Belgieren Bruno Fevery har overtatt hans plass. Et band som etter hvert har klart å bygge seg opp en legendestatus, mye takket være bandene medlemmene har tatt del i etter oppløsningen.

– Du er på konsert du og?

– Må jo det når Kyuss er i byen!

Å si at det er veldig god stemning blant publikummerne er en underdrivelse. Enkelte prøver seg sågar på en aldri så liten «hipp hipp!», men de spede svarene forsvinner i mengden. Det synges med på sangene — savnet etter bandet, og den påfølgende gleden over at de er tilbake, er utvetydig. Bandmedlemmene selv holder seg stort sett i ro, og ruller ut den ene låten etter den andre uten unødvendige pauser i mellomtiden. Stillstanden til tross — innlevelsen og tilstedeværelsen er åpenbar. Musikken kommer først, og ikke sceneshowet. Standhaftigheten på scenen grenser tidvis til et snev av arroganse, der vokalist John Garcia beveger seg mest, med sine drøye to meter i radius. En arroganse som er heavyrockere av dette kaliberet verdig. Mangelen på publikumsfrieri setter musikken i sentrum, og arter seg i seg selv som det egentlige ultimate publikumsfrieriet — en tilfredsstillelse av etterlengtede toner, og døyving av Kyuss-hungeren. Følelsen av at et tomrom blir fylt.

Backstage, noen timer tidligere. Rommet er skuffende sterilt i forhold til hva man trodde ventet seg når rockestjerner ankommer byen. Avslappet og tilbakelent sitter de i en sofa. Corona på bordet. Sigarettrøyk.

– Navnet fant vi ute i ørkenen. Verken mer eller mindre, sier trommis Brant Bjork, med et blikk og tonefall som vitner om et snev av oppgitthet over å måtte svare på spørsmålet nok en gang.

Wikipedia utdyper svaret, og hevder at navnet ble tatt fra et monster funnet i en regelbok til rollespillet Dungeons & Dragons. En halvgud opptatt med etableringen av og herredømmet over de levende døde. Samme kilde melder om en beskrivelse av monsteret i retning av «en ond yppersteprest som skapte den første av disse skapningene, via en spesiell forbannelse, under instruksjon fra en ond guddom». Men ørkenen er likevel ikke uvesentlig — helt siden siden starten i Palm Springs har den californiske ørkenen stått sentralt i bildet av Kyuss. Ikke bare sto den som et sentralt domene for bandet i den spede begynnelsen av karrieren, men også som en metafor og analogi til det musikalske landskapet i den senere tid. Det spilles ørkenrock.

Følelsen av dumhet forfølger journalisten, da innledningen om bandnavnet følges opp med spørsmål om hva de har bedrevet de siste 15 årene.

– Hva har vi egentlig drevet med, spør Bjork, og ser på bandkameratene.

Latter og utvekslende blikk. Så kommer oppramsingen: Queens of the Stone Age («Kjenner du til dem?»), Fu Manchu, Dwarves, Mondo Generator, Eagles of Death Metal. Og det bare for å fatte seg i korthet.

– Noe belgiske greier, kommer det tørt fra Bruno Fevery, den nye gitaristen.

Kyuss har lenge blitt sett i sammenheng med stonerrockens opprinnelse. Sjangeren vokste frem på 1990-tallet, som en videreføring av hardrocken. Tunge, seige riff, lavstemte gitarer, en drivende, tung bass og melodisk vokal ble stående som sentrale karakteristikker, med referanser til blant annet psykedelisk rock og bluesrock. Visstnok skal også bassforsterkere ofte ha blitt brukt på vanlige gitarer, i et forsøk på å underbygge det tunge, til dels grumsete uttrykket. Men stoner-parallellene til tross, bandet selv har aldri hatt ordet som en del av sitt eget vokabular. Forhenværende gitarist Josh Homme skal til og med ha uttalt at han aldri engang har spilt i et stonerrock-band.

– Noe av grunnen kan nok være at begrepet «stonerrock» ikke fantes da vi startet. Ordet kom først etterpå, så det har aldri vært et av våre ord. Jeg husker jeg så det på en plakat en gang, som en del av en større beskrivelse, og tenkte av jeg syntes det var ganske ålreit. Altså — vi lever godt med begrepet, men det er nok heller betegnelsen «heavy rock» vi bruker, kommenterer bassist Nick Oliveri.

Enkelte har trukket paralleller til Black Sabbath i beskrivelsen av bandet.

– Det er helt klart en sammenlikning jeg ser. Sabbath er et band vi alle elsker, og har stor respekt for, sier Oliveri.

Trommene dundrer i Røkeriet. Bassen vibrerer. Fuzzen skriker. Låtmaterialet fremstår som noe i nærheten av definisjonen på hva som tåler tidens tann; Kyuss lever i høyeste grad. At Kyuss som eget band har levd godt på enkeltmedlemmenes innsats i ettertid eksemplifiseres gjennom det som etter hvert skal vise seg å bli Bergens Tidenes anmeldelse av konserten. Der blir det blant annet konstatert at det hadde vært halvfulle lokaler på enten Hulen eller Garage som hadde møtt dem, hvis det var et besøk på 90-tallet det hadde vært snakk om. To forlengst utsolgte konserter i Norge som innledning på en lengre Europa-turné — Verftet, Bergen og Rockefeller, Oslo — er således beviset for statistikere med forkjærlighet for kvantitative målestokker (Trondheim og Tromsø avlegges for øvrig et besøk i begynnelsen av juli). Asbjørn Slettemark melder på Lydverkets hjemmesider at Kyuss kanskje var det viktigste rockebandet på 90-tallet. Om ikke annet var de på et tidspunkt i hvert fall det beste. Æren for slike karakteristikker tilskrives i all hovedsak to momenter; viktigste i betydningen av å være et av de mest sjangerdefinerende bandene i nyere tid, og beste i betydningen av bandets besetning. Kvaliteten illustreres nok kanskje best med Josh Homme og hans suksess i ettertid, med Queens Of The Stone Age og Them Crooked Vultures som det mest fremtredende etter Kyuss' oppløsning. At spaltemeter har blitt viet, og nå øker i omfang etter bandets retur, er såvel forståelig som fortjent.

Comebacket startet i fjor, da John Garcia turnerte Europa under navnet «Garcia plays Kyuss». Sammen med to nederlendere og Bruno Fevery, som Garcia møtte i studio da han bidro med vokal på to låter på en skive som Feverys band spilte inn, planla han en enkelt turné for å spille sine favorittlåter fra Kyuss-tiden. Oliveri og Bjork ble med på et par konserter, og derfra eskalerte det. Da Homme takket nei til å bli med («Han er så opptatt»), var Fevery et naturlig alternativ som erstatning. Han hadde allerede proklamert sitt engasjement for bandet ved å selv spille i et Kyuss-tributeband som tenåring. Når det nå har gått 15 år, og tre fjerdedeler av originalbesetningen endelig er samlet igjen, er bandet selv opptatt av å ikke bli anklaget for å gjøre et comeback av økonomiske årsaker, som så lett blir ankepunktet mot slike gjenforeninger. «Hadde jeg gjort dette for pengenes skyld, hadde jeg gjort det for lenge siden», skal Garcia ha sagt.

– Det er en veldig vanlig misforståelse, som det er viktig å få rettet opp i. Vi gjør dette for å hedre fortiden. Jeg har selvfølgelig en familie å forsørge, men jeg hadde hatt andre ting. Vi er bare ikke ferdige ennå. Det dukker stadig opp folk som er fans, men som aldri har fått anledningen til å se oss live. Nå får vi gitt dem den muligheten, sier Garcia.

– Vi kommer stort nå, kommenterer Bjork.

– Deres kommersielle suksess var begrenset da dere spilte sist, men ettermælet har bare vokst seg større og større med årene?

– Det er nok som med en god flaske vin – verdien øker så fort det ikke lenger er tilgjengelig. Det gjelder nok det meste, enten det er et band, en gjenstand — uansett. Det er en etterspørsel der, og med en etterspørsel som ikke blir tilfredsstilt, øker verdien. Jeg synes ikke det er så unaturlig, sier Garcia.

Selv tar de fremtiden med stoisk ro, nå når de først er tilbake.

— Nå har vi booket konserter gjennom hele 2011, så får vi se hva som skjer etter det, sier Garcia.

— Vi tar et år av gangen, sier Bjork.

Oliveri understreker at Kyuss tross alt ikke er det eneste de driver med.

– Vi har jo våre egne prosjekter ved siden av også, men det blir i det minste denne turneen under Kyuss-merket. Det er så langt vi har planlagt foreløpig, sier han.

Et nytt album blir det også. Kanskje.

– Det er noe vi i hvert fall har snakket om, sier Bjork.

Selv om Josh Homme ikke ble med på gjenforeningen, er respekten for fortiden stor nok til at de musikalske forandringene ikke blir for store.

– Vi kan jo selvfølgelig ikke kopiere det som var før. Det vi derimot kan gjøre og vil gjøre, er å følge de samme linjene, men legge vår egen stil til det. Respekten for det som var er veldig stor. Når det er sagt, lever jo hver konsert sitt eget liv. Det er følelsen oss i mellom og responsen fra publikum som fremkaller musikken. Vi er fortsatt Kyuss, men med en naturlig utvikling, sier Oliveri.

Tilbake i Røkeriet er setlisten fullført, og ekstranumrene levert. Klimakset er nådd, og tilfredsstillelsen kommer over salen. På veien ut av konsertlokalet virker publikum fornøyde. Smilene brer seg. Savnet etter det som kunne vært bandets ledestjerne er ikke påtakende. Kyuss har ikke tapt seg — snarere tvert imot. Den nødvendige energien som gir bandet livets rett er fortsatt tilstede. Ørkenvandringen gjennom 15 år har ikke tørket ut materialet. Stonerrocken, med Kyuss i spissen, er revitalisert.