Aksjon Nygårdsparken

– Noen har politiradaren inne. I går møtte vi en mann på sykkel som skrek «politi» da han så oss. Da er det fort gjort å bli avslørt, forteller Julie Kambe.

Hun trekker sambandet ut fra innersiden av allværsjakken, legger den i fanget og lar ledningen leke mellom de hanskekledde fingrene.

­– I går ble jeg tatt for å være en rusmisbruker i parken, ler hun.

Politiblikket

– Har du pakket alt vi trenger?

En smilende politibetjent fra Voss fester den skuddsikre vesten over en svart høyhalset ulltrøye og nikker blidt mot sine to studiner.

– Stikksikre hansker, håndjern, pepperspray, gummihansker, beslagsposer og vernevest, svarer Mari Myhrer og klapper seg på magen. Vesten avgir en stump, liten lyd.

Lag fire besår av to kvinnelige politistudenter. Verken Julie eller Mari er vanligvis stasjonert i sentrum, og begge synes det er en spennende og lærerik opplevelse å få være med på aksjonen.

Inne på «parolerommet» farer lette fingre nærmest synkront over tastaturene. Andre nyter en matbit mens de venter på en ledig plass ved datamaskinen. Utveksling av informasjon, spørsmål og lyden av latter velter utover rommet. Telefonen kimer, og en høy, muskuløs, svartkledd betjent langer over rommet for å svare. Samtalen er kort, og idet han legger på røret, begynner telefonen brått å kime igjen.

– I Bergen sentrum ser man noe og må reagere på sparket. På Voss vet man hva og hvem man skal være på utkikk etter, forteller Mari.

Julie nikker anerkjennende.

– Man opparbeider det såkalte politiblikket. Man kan blant annet se på adferden og på øynene til menneskene om de er påvirket av noe, og om det ellers er noe som gir grunn til mistanke. Ellers er det jo rimelig sikre tegn på salg dersom noen plukker opp saker fra bakken, overrekker noe eller utveksler penger, forteller Julie.

­

Politibetjenten smiler mot de to studinene.

– Da er vi klare?

Spaning i sivil

Klokken er 13:00. Den sølvgrå bilen ruller ut fra garasjen og fortsetter oppover mot Nygårdshøyden. Fra utsiden er det lite som tyder på at den rommer en politibetjent og to håpefulle studenter. Den glir nærmest inn som en kameleon foran de tre andre parkerte bilene ved Studentsenteret.

– Det er større sjanse for å forsvinne inn i mengden når man er kledd i sivil, forklarer Julie.

Utenfor herjer den bitende, klare kulden, men temperaturen inne i bilen er lun. Alle tre puster rolig. Samtalen vandrer lett rundt dagligdagse temaer. Hvilke tanker herjer egentlig bak den avbalanserte minen? Er denne holdningen virkelig genuin?

– Pulsen går helst opp når man vet man skal arrestere noen. Mens jeg sitter her så håper jeg nesten at det skal skje noe. Vi blir jo værende her helt til vi faktisk pågriper noen, sier Mari.

Bilen ruller nærmere og parkerer ved inngangen til parken. Her blir sikten bedre. Mellom trærne er aktiviteten stor. Som en hær av små, lutryggede tinnsoldater beveger menneskene seg sakte langs toppen av haugen. En tynnkledd ung mann står alene ved et mektig tre. Han lener hodet mot den tykke stammen og blåser sigarettrøyken ut i den kalde luften, tilsynelatende uanfektet av folkemengden rundt ham, og uviten om det faktum at han blir iakttatt av politiet.

Pulsen stiger

Klokken er 13:55. Det spraker brått i sambandet, og en mørk røst oppgir lokasjonen til alle postene som nå omringer Nygårdsparken.

– Det er en kar på toppen her som vifter med penger. Et mulig salg. Det går to stykker opp bakken, og det kommer ytterligere to ut av buskene, meddeler stemmen gjennom høyttaleren.

Julie og Mari strekker seg nærmere ruten. Det blir helt stille i bilen.

– Se han der! Da må det være de buskene han snakker om, sier plutselig Julie ivrig.

Det spraker videre i sambandet. Røsten på den andre siden etterlyser en post med bedre sikt mot parken enn ham selv.

­– Se! Nå har de hendene framme. Se på han i beige jakke, nå leter han i lommen og bøyer seg ned på bakken, fortsetter Julie.

Den veiledende politibetjenten fører sambandet tett opp mot munnen og meddeler Julies observasjoner: Det tyder på at mannen i beige vinterjakke selger narkotiske stoffer.

– Skal vi ta ham?

Julie lener seg nærmere ruten. Den dogger lett. Betjenten rister på hodet.

­– Nei, vi venter til de kommer nærmere utgangen, svarer han.

Mannsrøsten i den andre enden av sambandet gjør stadig nye observasjoner fra sin kant av parken.

– Jeg ser det siger til en masse folk i parken. Jeg vet det også var på denne tiden ting tok seg opp i går, fortsetter han.

Betjenten veksler blikk med sine to studenter.

«Ingen kniver, ingen økser»

Brått lyder klikkene idet tre setebelter, nærmest synkront, utløses. Det smeller i bildører, og på under en brøkdel av et sekund er betjentene ute av bilen. Deretter beveger de seg tettere mot parken. Politibetjenten senker farten idet laget runder inngangen og trasker et par meter bak jentene. Med langsomme skritt trekker de stadig lengre innover den gruslagte stien og forsvinner bak bakketoppen.

Det hele skjer i løpet av noen minutter. Pågripelsen er rolig, effektiv og over på et øyeblikk. Balansen inne i parken er ikke blitt brutt. Like plutselig som de gikk innover, returnerer de sammen med en ung, svartkledd mann. Tempoet er rolig. Mannen føres ut gjennom porten med politi på hver side, som holder faste grep om armene hans. Hodet er bøyd, og han trekker hetta på joggejakken over den mørke manken slik at ansiktet skjermes.

– Du vet hva som skjer nå? Vi blir nødt til å ta deg med ned til stasjonen for avhør, forklarer betjenten rolig, mens han fester håndjern rundt mannens håndledd, og forklarer at han er mistenkt for å selge narkotika.

Studentene klapper ham forsiktig langs armene og nedover overkroppen, mens betjenten fortsetter å stille mannen spørsmål. De spede svarene drukner i mylderet av lyder på Nygårdshøyden.

– Jeg har ingen kniver og ingen økser, sier mannen med klokkeklar stemme og hever hodet, når betjenten spør om han bærer noen form for våpen.

­

– Det er godt, ler politibetjenten varmt tilbake.

Jentene fører mannen tilbake til bilen, og den kjører tilbake til politihuset, fortsatt uoppdaget.

«Prinsessa mi»

Klokken er nå passert 15:00. Tilbake på «parolerommet» er det i følge politibetjenten lite som tyder på at mannen de nettopp pågrep distribuerer narkotika.

– Dette var nok en heller liten fisk i den store dammen. Han sier at han kjøpte dette for tusen kroner, forteller betjenten og holder opp åtte små plastposer med hvitt pulver.

Posene inneholder et kvart gram amfetamin hver, noe som tilsvarer én brukerdose. Slike mindre mengder anses som personlig bruk og den pågrepne bøtelegges. Resten av mannens eiendeler ligger organisert i gjennomsiktige beslagsposer på kontorpulten. I hånden har betjenten mannens lille, lyseblå mobiltelefon.

– Han ville vi skulle ringe kjæresten hans nå. Hun står oppført som «prinsessa mi» på kontaktlisten, så jeg regner med det er henne, smiler betjenten og forsvinner ut av rommet.

Variert hverdag

Arbeidsdagen går mot slutten, og det samme gjør den fire uker lange narkotikaaksjonen i Bergen sentrum. Studentene sitter flittig, på rekke og rad, og fører rapporter fra arrestasjonene. Saksopplysninger florerer fortsatt i rommet. De virker tilfredse og langt fra slitne.

I midten av rommet sitter en student i tyveårene foroverbøyd, i dyp konsentrasjon mens han fyller ut et skjema. Blikket hans farer med jevne mellomrom mot det hvite pulveret som ligger fordelt i plastposer på stolen ved siden av.

– Det er spennende å ha en jobb hvor ingen dager er like, og hvor du aldri vet med sikkerhet hva du går til, sier Daniel Jensen, mens han noterer ned innholdet i beslagsposene som ligger ved siden av ham.

Han er fornøyd med praksisen og mener aksjonen har vært både spennende og lærerik. Jensen forteller at han godt kan tenke seg å arbeide i patrulje.

Også Julie er fornøyd med både egen og kollegaenes innsats under aksjonen.

– Selv trives jeg godt på lensmannskontoret i Os, og kan tenke meg å arbeide på et lensmannskontor i framtiden. Da får jeg med meg ordensdelen av jobben, og samtidig kan jeg drive med etterforskning av sakene, sier hun.

Skal medføre risiko

I fjerde etasje kimer telefonen med stadige mellomrom. Arbeidsdagen virker langt fra rolig. Tom Throndsen, politioverbetjent ved politiets etterretningsavsnitt, er fornøyd med aksjonen.

Bakgrunnen for aksjonene er at politiet har sett en svært negativ utvikling i Nygårdsparken. Throndsen understreker at dette ikke må forveksles med et ønske om å rydde parken for narkomane.

– Det skal medføre risiko å omsette narkotika i parken. Vi vil ha ned omsetningen, sier han.

Throndsen forteller at det for politiet har vært både spennende og lærerikt å ha studentene med på laget.

– Det har hatt flere effekter: Det gir studentene kompetanse på politiets arbeid med narkotika og skaper interesse for bekjempelse av narkotika. Og vi kan benytte dem som ressurs. Det har vært en vinn-vinn-situasjon for alle parter, sier han.