Dag og natt i København

Mens de innfødte og de innflyttede suser forbi på sine sykler, må de besøkende, eksempelvis Studvests utsendte, nøye seg med å se det syklende morgenrushet til stadighet ta oss igjen. Vi er på vei mot Holmen, en kreativitetens og kunstens ø, midt i Danmarks hovedstad. Her holder teaterstudenter, designstudenter og kommende arkitekter til. Det er sistnevnte vi skal jakte på.

Men forutenom arkitektstudenter, skal vi samtidig jakte på noe udefinerbart og forhåpentligvis fint noe. Det er jo deilig å være norsk i Danmark, og vi skal finne ut akkurat hvor fint det er.

Holmen

Frida Maureen Borgen Hultberg fra Oslo vet ikke helt hvorfor hun havnet her ute på Holmen.

– Det er vanskelig å svare på. Jeg har aldri tenkt på arkitektur før, men har drevet med blant annet foto, sier hun, før hun tenker seg om.

– Det gir jo fast jobb, og man tjener jo litt. Dessuten er det gøy å flytte til et annet land.

Kunstakademiets Arkitektskole er en del av Det Kongelige Danske Kunstakademi, og holder til i lange fabrikklokaler i murstein, som strekker seg nesten så langt øyet kan se. Vi går inn.

Gangene i bygget ser nesten høyst ordinære ut, sett bort i fra litt kunst og utstillinger, samt litt ymse materialer langs veggene. Det er først da vi kommer oss inn gjennom de tunge metalldørene som skiller de ulike avdelingene fra hverandre, at et yndig kaos åpenbarer seg. Rommene preges av bjelker, papp, isopor, ølflasker, datamaskiner og plakater. En herlig idyll.

Grønn linje

Frida går på studieavdeling 10, en av i alt ni avdelinger ved skolen. Avdeling 4 og 9 fins ikke.

«Studieafdeling 10 har bæredygtighed som særligt fokusområde» står det så fint på skolens hjemmeside.

– Sist vi arrangerte fest la vi plen i en del av kantinen, for å understreke at det var «Grønn linje» som arrangerte. Vi blir ofte kalt det siden vi fokuserer på miljø og bærekraftighet, forklarer Symra Joner Andbo.

Hun er vår personlige guide i Købehavn.

Senere på dagen ser vi den sammenrullede plenen ligge utenfor kantinen.

«RUM og FORM»

– Jeg vil jo ikke lage en bolig som tar liv av damen, sier den vordende arkitekten, Michael Sivertsen, til læreren sin.

Førsteårsstudentene på avdeling 10 skal lage en bolig med fire rom. «Formålet med øvelsen er at udvikle jeres forståelse for RUM og FORM», står det på oppgavearket.

– Denne oppgaven har vært litt utfordrende, for lærerne har vært veldig forsiktige med å gi ut informasjon, forteller Michael, som i likhet med Frida og Symra, er en av omkring 140 norske studenter ved skolen som i alt har rundt 1000 elever.

Først flere uker inn i oppgaven fikk de vite hvem som skulle bo i leiligheten. Hos Michael skulle det bo en 75 år gammel dame, altså hun han helst ikke vil ta livet av.

– Oppgaven er egentlig mer frustrerende enn inspirerende, men en god oppgave, konkluderer Michael.

Papir med lime

Michael kom inn på opptaksprøve, der kreativiteten testes for å finne de beste arkitektemnene.

– Jeg kom videre til prøver her i København etter å ha levert en hjemmeoppgave. Vi skulle blant annet lage en berg-og-dalbane i papp for en kule.

Studvest har også hørt rykter om andre merkverdige opptaksprøver. En gang fikk elevene etter sigende utlevert en kullstift og tyve ark, så skulle de tegne danserne som kom inn i rommet. En annen gang fikk elevene visstnok utdelt et ark og en lime, og skulle forme arket slik at limen kunne ligge oppå. Michael forklarer:

– Det handler om å vise at du kan visualisere.

Alternativ skolehverdag

– Man kommer når man vil, så jeg kommer gjerne rundt ti. Så sitter man og gjør det man kommer på underveis. Det blir en del Facebook og kaffe. Så jobber man litt igjen, og så føler man gjerne at man må begynne helt på nytt. Det er mye folk her, så det blir veldig sosialt. Men det er travelt i perioder, når frister begynner å nærme seg. Da sitter man gjerne to døgn på rad, forteller Frida mens hun tar av teipen på figuren sin, flytter litt på vegger, og teiper igjen.

– Jeg kan sitte og bare se på modellen lenge, uten å gjøre noe. Det meste av arbeidet foregår jo her oppe, sier Michael mens han plasserer begge pekefingrene mot tinningene.

– Dette studiet er helt som man gjør det til selv.

Mistanker blir delvis bekreftet.

– Det er ikke kjempeeffektivt. Eller, det er sånn veldig «slækk» (slapt, lite travelt, jour anm.), eller så er det supertravelt, og vi må sitte til langt på natt.

Masterfrokost

Studvest beveger seg videre i de gamle fabrikklokalene. Klokken er rundt to. Nok en tung dør, og vi har entret masterstudentene på avdeling 10 sin lune hule. Fire av dem sitter samlet rundt et iherdig dekket frokostbord, der også det danske flagget er på plass.

Først litt oppklaring: «Frokost» i Danmark er altså det samme som lunsj, evt. formiddagsmat, i Norge.

– Dette er et helt alminnelig frokostbord, forteller Magnus Reffs mens han ser ned på bordet som er fylt til randen.

Danskene vet å ha det hyggelig.

De er ferdig utdannet om noen måneder, og har bare siste innspurt igjen. Føler de seg utlært?

– Det er mye igjen å lære, og det er vanskelig å få jobb, fortsetter Magnus, og det er en mellomfornøyd gjeng vi forlater ved frokostbordet.

Naken

Vi går videre lenger inn i gangen, anbefalt av en dame fra forskningssenteret på skolen. Vi kommer inn. Det er godt og varmt. Det ligger en naken dame på et lite podium.

– Det handler om rommelige tegninger, fornemmelse for skala. Vi har dette tilbudet hver uke, og det er veldig viktig å verne om.

Lærer og billedkunstner Helle Mie Hellesen snakker varmt om at arkitektstudentene har mulighet til å tegne akt, nemlig å tegne et nakent menneske. Med et kjøkkenur i den ene hånden svinser hun mellom studentene som alle tegner den nakne damen.

Den nakne damen er akkurat slik man forestiller seg en aktmodell: frodig og fri. Det piper i uret, og hun skifter stilling.

– Hun holder samme stilling i alt fra 30 sekunder til 20 minutter, opplyser Helle.

– Hvor lenge er det nå, spørres det fra rommets midtpunkt.

Fem minutter. Aktmodellen er forberedt. Man velger ikke en slitsom stilling for de lange periodene. Yrkeserfaring.

– Hun er her hele dagen, vi holder på i seks timer, forteller Helle.

Studentene tegner konsentrert. Det er nesten så man skulle tro at man ikke var på en arkitektskole.

– Det handler om å bruke øynene sine på en annen måte. Det er veldig viktig å se lys og form, forteller Anna-Sophia Hansen, som prøver å komme hit for å tegne akt hver uke, men som stort sett kommer annenhver.

Hygge

«Kunstakademiets Arkitektskole udspringer af en akademitradition og er som sådan en del af et kunstakademi og ikke et teknisk universitet» opplyser Susanne Gregers Jensen, kommunikasjonsrådgiver ved skolen, på e-post.

Elevene har med andre ord ikke matte, og må etter utdanning samarbeide med andre fagfolk for at bygninger ikke skal falle sammen.

– Vi blir utdannet til superarkitekter, og får lage svære ting og store prosjekter her på skolen. Men saken er jo at vi nok må lage noen boligblokker og slikt når vi er ferdige her, forteller Morten Falbach. Han har emigrert fra lille Bergen, og er dermed bekjent av undertegnede.

– Folk er flinke til å dele med andre her, vi sitter ikke og verner om prosjektene våre. Det er godt miljø, og da får man lyst til å jobbe mer, sier Morten.

Det åpne lokalet gir elevene fulle muligheter til å distrahere hverandre, og det byr også på problemer.

– Det kan være veldig vanskelig å konsentrere seg, sier Morten, idet en brillebekledd hipstergutt kommer spankulerende bort til vår venn Michael.

I den ene hånden har han en porselenskopp dekorert med et rådyr (muligens dåhjort eller dådyr, det er vanskelig å vurdere på avstand), og i den andre hånden har han en presskanne med rykende kaffe. Det er tid for kos. Eller «hygge» som man sier i Danmark.

– Bedriten lampe

På pultene til studentene står det lamper av typen Luxo, ikke ulik den hoppende lampen Pixar har i logoen sin. Da filmselskapet lanserte filmen «Up!», eller på norsk «Se opp», produserte de også en ekte lampe som kunne kjøpes med filmen. (Koblingen mellom akkurat denne filmen og lampen vites ikke.) Da satte imidlertid den norske lampeprodusenten foten ned, og Pixar måtte avslutte lampesalget, og holde seg til film. Hvorvidt arkitektstudentene har viet denne hendelsen mange tanker, forblir utvisst.

Det som imidlertid er visst, er at Michael har en badeballstor figur av plastglass stablet oppå hverandre slik at de nesten danner en kule. Ikke ulikt en halv lampe.

– Vinkelen på glasset er ikke riktig for å danne en helt naturlig bue, og da danner den ikke en perfekt kule. Folk sier at den er kul, men jeg vet at den ikke er det. Den er helt bedriten.

Skolestart

Frida og Symra kan fortelle om festene på skolen. Da de begynte i høst ble det arrangert rus-uke, mye det samme som fadderuken i Norge. Bortsett fra at den varer i to uker, og visstnok er mye bedre.

– Jeg vet ikke hvorfor det heter rus-uke, kanskje det er en forkortelse, sier Frida.

– Jeg tror det bare er fordi man ruser seg mye på alkohol, foreslår Symra.

Det rådføres med en danske på andre siden av bordet. Også den innfødte kommer til kort, men tror som de norske at det har en viss sammenheng med alkohol.

– Det første som møtte oss da vi kom til skolen første gang, var et bord med øl og vin klokken ti om morgenen. Jeg følte at dette var veldig Danmark, sier Symra.

I en konkurranse i rus-uken var målet å komme seg over kanalen som skiller Holmen fra resten av København i et selvbygd fartøy. De kreative sjelene skulle bruke gruppens navn og tema som inspirasjon. Party Animals, som Frida var en del av, gikk av med en klar sier.

– De hadde laget en slags Noahs ark, og midt på vannet slapp de ut mange hvite brevduer fra båten. Det var helt vilt, forteller Symra som selv var Space Cowboy.

De hadde surret aluminiumsfolie rundt en bananbåt.

Tross seier var ikke Frida bare fornøyd med rus-uken.

– Man tar det fullt ut, men det var litt stress at alle var kjempefulle hele tiden. Man blir ikke kjent på en veldig god måte når dagen begynner med fire vodkashots.

Hva er greia med Mac?

Mens vi beveger oss bortover gangene og gjennom avdelingene, videre oppover i etasjene, lyser det påfallende mange epler mot oss, fra det som ser ut til å være elevenes førstevalg på datafronten.

– De fleste programmer finnes til både Mac og pc, så det er jo bare en smakssak, sier Natasja Jankowski, og forsøker å avvise det som ser ut som en gjensidig attraksjon, nesten en magnetisk effekt, mellom Apples datamaskiner og vordende arkitekter.

Men medstudenter ødelegger avvisningen.

– Det er mer som en religion, sier Mac-eier Sofie Schytz Juul.

– Og så er det bare det at Mac er så mye bedre, kommer det fra sidelinjen, og diskusjonen bryter løs.

Det er jo gjerne som det seg hør og bør, at elever ved et kunstakademi har sans for design og funksjonalitet. Tilbake på avdeling 10 finner vi nok et eksempel på arkitektstudentenes iver etter form og design. Midt i rommet, på et bord som angivelig skal være studentenes lunsjbord, står en fin ansamling tomflasker og ølbokser. De er fint stablet og danner en fin balanse, en slags ungdommens og modernitetens borddekorasjon.

Kan den være et symbol på skolens iver etter balanse og form, men dermed også et uttrykk for skolens mulige ineffektivitet? Panteflaskene uttrykker en slags manglende handlekraft, det er vel ikke her, midt på bordet, de skal stå?

Travelt

Det er ikke snakk om. Alle som blir spurt sier at det er en umåtelig travel skole å gå på.

– Det er umulig å ha kjæreste når man går her, man er på skolen hele tiden, forteller en student som forsvinner i travelhet før en skarve journalist får bedt om navn.

– Elevene har ansvar for egen læring, men jeg tenker at jo bedre stemnig det er, jo bedre jobber de. Det sosiale er helt nødvendig, konkluderer lærer Ulrik Heltoft.

– Folk pleier å jobbe langt ut over kvelden, av og til hele natten, forteller Symra, og idet vi forlater skolen og trer ut i mørket, er lysene inne enda tent.

Muligens er det bare uortodoks arbeidsrytme som kan ha gitt et inntrykk av en bedagelig skolehverdag

DEL 2: NATT

Vi setter kursen mot Nørrebro, kvelden skal tilbringes på utestedet Tjili Pop. Finner vi lykken her? Er det mye hygge?

Idet vi nærmer oss ser vi at kveldens destinasjon er fylt til randen av både dansker og andre folk. Enten har vi funnet kveldens «place to be», eller springer alle studenter ut hver onsdag kveld for å fylle byens barer. Uvisst.

Med sjarmerende smil gjennom glassdøren klarer vi å åpne den nok til å smette oss inn i varmen. En vifte surrer i taket, det er dogg på rutene. På den lille scenen må hele seks bandmedlemmer dele på plassen.

Bak baren henger en plakat som opplyser at dette stedet har lov til å ha 100 gjester. Det er definitivt lovbrudd i kveld.

Vi blir bedt om å sette oss ned på gulvet, vi står visst i veien. En kvinne som sitter på huk spøker til venninnen.

– Nå får vi trent lårmusklene i hvertfall.

Herlig.

Vår kamp

Den kvinnelige vokalisten synger vakkert, akkompagnert av diverse instrumenter, deriblandt munnspill, xylofon og kontrabass, og rett som det er drar vokalisten opp en liten ukulele. Mellom versene ser hun seg rundt, ruller litt på skuldrene og lener seg litt til mursteinsveggen. Tavlen på veggen opplyser om at det er «Speakers Corner SONGWRITER SHOWCASE + OPEN MIC» hver onsdag. Det er de vordende artistenes kveld.

Vi ser våre venner fra Holmen, Symra, Frida og Michael, lenger inne. De ankom som de fleste andre gjestene, på sykkel.

Det er en kamp å prøve å snike seg innover. Intimsoner kan glemmes, et kjærestepar kliner 15 centimeter fra hodet mitt idet jeg brøyter meg innover, og detter ned på en stol blant arkitektstudentene. Ingen av dem har vært her før. Symra har fått med de to andre for å se venninnen Mia, med artistnavnet Frü. Hun kommer fra Askøy, men har bodd i København. I kveld skal hun altså spille på gamle trakter.

Høylytt

Veggene er dekorert med julelys, plastblomster, plakater, rare lamper, en sykkellykt, og i taket henger en discokule. Den virker passe malplassert, men drukner nesten i resten av nipset som gir dette stedet sin sjarm og sitt særpreg. Det er et sted for hygge.

En stol løftes og flyttes over bordene, treffer discokulen som truer med å falle ned.

– Jeg liker at København er så stor, og at det skjer noe hele tiden. Man har mulighet til å holde seg aktiv hele døgnet hvis man vil, forteller Michael.

Folk prater mellom sangene, og artistene som ofte regnes som kveldens midtpunkt, drukner litt i lyden av de til tider høylytte danskene. Og svenskene, og nordmennene. Men publikum er på ingen måte ikke begeistret for den ukulelespillende kvinnen og hennes band.

– Ekstranummer, ekstranummer, ropes det taktfast i det lille lokalet.

Etter en kort avklaring med det som ser ut til å være en ansatt på stedet, og bandet spiller på nytt opp til dans.

– Som Ane Brun

Etter en kaotisk pause, der gjestene nytter sjansen til å kjempe seg frem til baren, kommer Frü og gitaren på scenen. Diskusjonen på bordet stilner, mens iherdig fnising i hjørnet forsetter. Michael kremter høyt. Om det er en ansvarsfølelse overfor sin venninnes venninne, eller om det er helt tilfeldig, vites ikke. Jentene i kroken stilner en smule.

– Jeg tror jeg begynner om igjen, sier Frü fra scenen midt i den andre sangen. Ting går litt i stå, men publikum jubler og klapper. På andre forsøk går alt som det skal.

– Hun høres akkurat ut som Ane Brun, kommenterer Michael.

Bergen i Køben

– Jeg hadde jo ikke planlagt å si noe mellom sangene, men det bare ble sånn, sier Mia (altså Frü) etter å ha mottatt gratulasjoner og gode ord fra sine venner.

– Det var kjempegøy! Det er helt fantastisk stemning her, fortsetter hun.

Ut av høytalerne strømmer plutselig bergenske ord. Neste artist er i gang. «Klangpop, kanel og et par spiseskjeer med sjarme - der har du Bendik», slik beskrives Silje Halstensen, aka Bendik, på Facebook-siden sin.

– Det er mejet gøy å være her, sier Bendik fra scenen.

– Oi, nei, kommenteres det på bordet.

– Man kan ikke si «gøy» i Danmark. Man må si «show», lærer jeg av Michael.

Det kryr av folk rundt oss, og sadig flere Holmenboere trenger seg rundt det lille bordet.

– Går du på 11? spør Michael en svenske jente som har satt seg rundt bordet.

– Nei, jeg går på 2, svarer hun, og ingen av dem later til å finne den interne Arkitektakademiet-samtalen noe underlig.

Språkproblemer

Det bestilles to øl, og to flasker ale kommer over bardisken. Vi spør våre norske venner hvordan det er å bo og leve i en by der flertallet tilsynelatende har en potet i halsen.

– Det var verre før, da var det en del ord jeg ikke forstod. Jeg forstod for eksempel ikke hvorfor alle boligannonnser søkte etter en «frisk og rar pike», forteller Symra. De var visst ute etter en livlig og hyggelig jente.

Apropos språk: Språket sier unektelig noe om et folk, og etter litt språkforskning, har Studvest følgende funn å presentere:

«Frokost» stammer i følge Kunnskapsforlaget fra mellomnedertysk (vrôkost), og dette betydde egentlig «tidlig måltid». Dette er kjernen. Danskene syns altså at lunsjtid er svært så tidlig, derav frokost ved lunsjtider. Dette styrker alle hypoteser om at danskene er et bedagelig folkeslag som dyrker hygge fremfor noe annet.

Halvt dansk

I nattens mulm og mørke, (altså rundt midnatt, det er jo tross alt onsdag), blir jeg kjørt til nattens bolig av en hyggelig taxisjåfør.

– Jasså, du er fra Norge? Jeg er fra Albania. Jeg har bodd her i 21 år. Jeg trives godt her, men jeg er bare halvt dansk. Danskene drikker for mye, de blir helt dritings. Derfor kan jeg aldri bli helt dansk, sier han og ler.