Dagstur

Dag Solstad sa en gang: «Det viktigste for meg var vel at det sto et tog på perrongen. Hvis det toget går og kommer frem dit det skal uten meg, så er det ikke noe jeg kan ta sjansen på».

Nå dreiet det seg riktignok om politikk, ikke kollektivtransport, men det beskriver ganske presist sinnelaget til de fleste man møter på bybanestasjonene. Det er nemlig lørdag formiddag og fint vær, og da gjelder det å shoppe. Hva er vel en lørdag uten shopping? På perrongene er det en delvis nervøs stemning, og av og til kommer stygge ukvemsord. Heldigvis ikke rettet mot meg, men mot Skyss.

I rettferdighetens navn skal det sies at ti minutter i billettkø kan gjøre mye og mangt med humøret til selv den mest bedagelige kontorist, så de er vel delvis unnskyldt. I sentrum har festlige ungdommer (det må jo være ungdommer) presset inn en mynt der man skal sette inn Visa-kortet for å betale for billetten, og på den måten effektivt satt en stopper for det eneste betalingsmiddelet alle har i disse dager. Mektige Skyss tvunget i kne av oppfinnsom ungdom med mynt.

Vognene ruller inn på stoppet, og alle posisjonerer seg. Med delvis panikk i blikket stimler folk til dørene straks de åpnes, som for å fortelle forlatende passasjerer at de må komme seg kjapt ut. Etter at den verste viraken har roet seg og man endelig er ombord, er det en gammel mann som hvileløst går rundt med billetten i hånda, med et ansiktsuttrykk som viser at han ikke forstår billettsystemet, og derfor diskret ber om hjelp fra de andre passasjerene. Jeg oppnår øyekontakt, får litt panikk, og finner det lurest å flytte blikket ut av vogna. Dessuten sitter jeg innerst i toseteren, og da er det vel best å holde seg i ro. Resten av passasjerene kikker også upåvirket ut av vinduet, helt til den uinnsjekkede passasjeren gir opp og setter seg ned med delvis ugyldig billett. Slik er bybanens versjon av jungelens lov.

Tog i bok

I alt dette kaoset er det kanskje vanskelig å forstå at jernbanen har spilt en viktig i rolle i mangt et forfatterskap, ikke minst hos Dag Solstad, som av mange regnes som Norges største nålevende forfatter.

Jeg tar kontakt med Solstad for å finne ut hva det er som fascinerer så mye med tog, og kanskje få noen dype, fine ord om jernbanens fortreffelighet. Det går dårlig. Han vil nemlig ikke si at han er spesielt glad i tog:

– Ikke noe sånn overdrevet, holdt jeg på å si, jeg kjører tog når jeg må. Jeg har leilighet i Berlin, så det spørs hvor mye valg jeg har. Hvis jeg reiser til Berlin kan jeg reise tur-retur for en tusenlapp med fly, og hvis du reiser med tog så blir det fire ganger så mye. Det tar jo mye lenger tid også.

Nå skal det sies at Solstad er kronisk mystisk når det kommer til sine egne bøker, så jeg søker visdom et annet sted.

– Det er ikke bare at togene spiller en rolle som igangsetter, men de går helt inn i kjernen i skriveprosessen. Togene er der som en metafor for språk, skriving og samtale, sier Tom Egil Hverven, hovedanmelder i Klassekampen. Han mener tog spiller mange roller i Solstads forfatterskap, og er gjennomgående i de viktigste romanene hans.

Blant annet viser Hverven til Solstads debutroman Irr! Grønt!, der hovedpersonen tar toget sammen med en kamerat, og samtalen starter som i selve togrytmen.

– Han bruker togrytmen til å lage en hakkete rytme i språket. Jeg er veldig overbevist om at toget sånn sett er mer fundamentalt enn bare staffasje og ytre igangsetter.

Heldigvis er Bybanen mindre hakkete enn Solstads turer på Sørlandsbanen, og mens man flyter avgårde over skinnene, er det mange som slapper av med lukkede øyne og et salig uttrykk i ansiktet. Reisen er tydeligvis en kjærkommen pause fra hverdagen.

Modernitetssymbol

I en hovedoppgave om Solstads 70-tallsromaner, skriver Kjetil Sletteland at «som gammelt modernitetssymbol viser toget både til det utopiske – troen på fremskrittet gjennom teknologien – og gjennom sin alderdom også til det forfalne. Jernbanen er altså modernitetens forfalne og forgangne utopi, og den jager frem og tilbake på de samme sporene uten å komme seg videre».

– Jeg har vanskelig for å se tog som noe utopisk, for å si det sånn, det er vel mer, hm, det er vel mer at det viser til en gammel måte å reise på, sier Solstad, som forklarer at han tidligere tok tog over hele Europa på grunn av det han kaller «innbilt flyskrekk».

Bevisst eller ikke, så er det å reise sterkt knyttet opp mot både frihet og det å komme seg vekk. Reisen i seg selv er et mål for mange. Toget var også det første transportmiddelet som gjorde det mulig for «folk flest» å forflytte seg over lange avstander.

– Da Dag Solstad ble født i 1941, var fly for dyrt for de fleste, og bilen var også for de få. Tog var derimot en reisemåte som var mulig for de mange, og på den måten demokratisk fordelt, sier Hverven.

Han sier det er særegent for Norge at vi har en forfatter som skriver så mye om tog, men at toget generelt betyr mye i sentraleuropeisk litteratur.

– Tog er på mange måter et europeisk fenomen, mens bilen er amerikansk, sier Hverven.

Dersom Bybanen er tegn på fremskritt, frihet og demokrati, skulle man vel tro at alle – kanskje spesielt kunstnere – var tilhengere av den. Slik er det derimot ikke.

– Latterlig bergensprosjekt

– Bybanen er helt latterlig, men jeg vet ikke om jeg skal le, sier Tomas Espedal og ler.

I motsetning til Solstad er bergensforfatteren kanskje mest kjent for å gå mye, overalt går han, på fjellet og i byen, gjerne med dress og Dr. Martens-sko (jeg vet ikke hvem som er stylisten hans).

– Jeg sykler bare nå. Etter at jeg skrev gå-boken ble det for dumt å bare gå, så nå har jeg syklet i to år, sier Espedal.

Boka han sikter til, Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, handler veldig kort forfalt om hvordan han går over hele Europa i det nevnte antrekket. Boka ble for øvrig nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

– Sånn som Bybanen er nå, er det komisk, akkurat som å være på tivoli. Bergen er verdens dårligste tivoli! Den går jævlig seint, og det er livsfarlig å sykle i nærheten av den. Et latterlig bergensprosjekt, sier Espedal.

Han forteller hvordan den ene gåturen fra Gå nå ikke lenger er mulig.

– Den ødela hele gåturen min, det er helt alvorlig. Den ødela for så vidt hele bydelen.

En dag troppet det nemlig opp «sånne ingeniørfolk som gikk rundt og raserte alt», og da nærmet den faste gåturen seg slutten. Det skulle likevel ta sin tid før han så snurten av det nye vidunderet, for han mener den går altfor sjeldent.

– Det tok to uker før jeg så den etter at den hadde begynt å gå. Kanskje jeg aldri kommer til å se den? tenkte jeg.

Omtrent slik føles det også når man står på perrongen, med kalde tær og frosne fingre, etter nesten ti minutter i billettkø, og man venter på at toget skal rulle inn på stasjonen. Men når man er ombord, så er man fri.

Relatert artikkel: Siste stopp: Nesttun

Kveldsturer med Bybanen er tidvis særdeles god underholdning for observante personer. Spesielt i helgene.