En skeptiker på grønne veier

Lyset er dempet, stearinlysene varmer både øye og sinn i kontrast mot den mørke kalde gaten utenfor vinduet. Elvis sin dype, men samtidig myke stemme i såvidt hørbare toner skaper en fin stemning rundt bordet, som er pyntet med duk og dekket til fin julemiddag.

Aslaug Moi Frøysnes sender rundt og jeg forsyner meg av den saftige, rykende ferske nøttesteken. Supplerer med mandelpoteter, og på toppen en fyldig, kremete saus av fløte og blåskimmelost. Varm, saftig stek av nøtter, krydder og hvitløk fyller munnen og tilfredsstiller smaksløkene. Ingen dyr har dødd for at vi skal få denne julemiddagen.

Men hvordan havnet jeg her, i juleselskap med to vegetarianere?

Idé blir til handling

«Har en litt sprø idé til noe som kanskje kan bli en magasinsak. Et lite mateksperiment.» Slik begynner e-posten, sendt til nyhetsredaktøren denne onsdags formiddagen. En liten sprø idé, ikke akkurat «Super Size Me», men likevel noe som vil bety en formidabel kostholdsendring den neste måneden for en ellers ganske kjøttavhengig student. 23 minutter senere, én ny i innboksen: Ideen faller i smak.

Wops! Sånn. Da har jeg sagt, eller rettere sagt, skrevet det «høyt». Jeg skal være veggis i én måned. Så snart ryktet har spredd seg i redaksjonen, er det ingen vei tilbake. Fjellvettregel nummer åtte, «det er ingen skam å snu», gjelder ikke i Studvest. Jeg skal være vegetarianer i (minst) en måned.

Dette er ingen sak om vegetarisme fra et nøytralt perspektiv. Om du er på jakt etter eksperttips og middagstips, kan du stoppe å lese nå, for mine ferdigheter og tidsbruk på kjøkkenet er ikke over gjennomsnittet. Dette er en sak om en håpløs, lat og uvitende journaliststudents plutselige helomvending til et vegetarisk kosthold. Ikke nødvendigvis politisk korrekt skrevet, mer om brent veganburger, oppblåst mage og vestlig overforbruk og paradokser.

Forberedelse

Jeg har av og til flørtet med tanken på å prøve meg som vegetarianer. Kanskje for å finne ut hvordan det er, om jeg klarer det, eller rett og slett fordi det er et paradoks at altfor mange dyr lider for at jeg skal få litt kjøtt på bordet. Men så har det blitt med tanken. Jeg har vært for lat. Vant til at kjøtt, kylling eller fisk er en essensiell del av middagen. Overbevist meg selv om at mennesket er kjøttetere av natur, kjøpt litt økologiske egg innimellom for å spe på samvittigheten. Likevel er det ikke til å komme fra at mens det under mange juletrær ligger innpakkede katteleker og hundegodter, havner sau og gris på bordet. Hvem er søt, hvem skal vi spise? Hvor naturlig er egentlig landbruket slik vi ser det i dag?

Kjøttetende meg. Hvordan skal dette gå? Jeg som ikke vet hva tofu er, og knapt har hørt om soya og bønner? Med mine begrensede kokkekunster, og en svært støttende kjæreste som lover å spise fileter og koteletter om jeg er aldri så mye veggis. Hjelp!

Helgen før begynner jeg å venne meg til tanken. Jeg forbereder meg mentalt. Hører på The Smiths hjerteskjærende låt «Meat is Murder», leser om berømte vegetarianere, ikke minst googler jeg tilfeldige bilder av søte griser, kalver og lam. Hvor mange slike ble aldri voksne, for min skyld?

Det siste kjøttmåltidet forberedes finurlig, nakkekotelett med ris og bernaisesaus. Dog: Jeg føler meg kvalm, og tvinger halvparten i meg. Usikker på om det er fyllesjuka eller mitt harde motivasjonsarbeid som slår inn, tvinger jeg litt i meg, men nyter ikke mitt siste kjøttmåltid.

Alkis på Polet

1. november, verdens vegandag, og jeg er i gang. Ikke noe kjøtt, kylling eller fisk på min tallerken på en stund. Min første vegetarmiddag blir likevel noe så simpelt som falafel-kebab. Anbefales sterkt framfor vanlig kebab.

Dag to: Etter en lang og hektisk dag, allerede skrubbsulten og klar for middag og søvn, begynner jeg jakten på middag. Jeg skribler ned noen ingredienser fra en tilfeldig oppskrift på nettet. Men lappen min har ingredienser grønnsaksdisken på Rimi aldri har hørt om, eller i hvert fall har ikke jeg hørt om dem: Butternut squash? Kikerter? Rød karripasta? Alle disse veggisene sier det er så enkelt. Jeg står fast allerede på handlelisten. Rusler litt på villstrå rundt i butikken, forbi overfylte frysedisker med fisk og kjøtt. Føler meg som en alkoholiker på Polet, på leting etter en stakkarslig Munkholm!

Det virker mer logisk å ta turen til Global Foods. Men blant ukjente, internasjonale bokser, poser og rare tegn på fremmede språk er jeg mer forvirret enn noen gang! Føler meg liten og desperat. Hvor finner jeg tofu? Bønner, linser, kikerter? Jeg leser febrilsk på handlelisten og sammenligner med prislappene, en blanding av norsk og engelsk og andre språk. Jeg gir opp min merkelige handleliste og begynner en tilfeldig plukking av det som ser litt kjent eller godt ut: En pakke instant tofu-suppe, pitabrød og bønner. Vel hjemme setter jeg på ovnen, kutter løk, surrer i panna. Hvitløk, woksaus, sopp og bønner i pitabrød, med enkel salat til. Og vips! Dette gikk jo faktisk bra, var mettende og det tok ikke lang tid. Det var jo enkelt!

Det tar ikke mange dagene før jeg oppdager frysedisken på Kinsarvik fruktutsalg, oh herlige frysedisk: Her finnes veganburger, «Meat Free Chicken Style», soyapølser og tofu i massevis. Det blir veganburger, men i min iver etter å gjøre flere ting på én gang, blir den selvfølgelig brent. Noter: Brent veganburger smaker ikke så langt fra brent hamburger, om enn noe dyrere.

Er det sunt?

Etter en uke med mitt nye kosthold føler jeg meg ikke helt i form. Jeg føler meg slapp, magen føles oppblåst og rar og matlysten er på bånn. Om jeg kan skylde på helomvendingen på kostholdsfronten eller om jeg bare er syk, er ikke lett å si. Det merkelige er at jeg ikke har lyst på kjøtt. Jeg bare føler at kroppen har lyst på det, men ikke for smakens skyld, mer fordi det er uvant å ikke spise det.

– All brå endring av kosthold vil merkes på kroppen, også endringer til det bedre, sier Oddrun Gudbrandsen, forsker ved Institutt for indremedisin ved UiB.

Hun er usikker på hva som er årsaken til min reduserte form.

– Det er vanskelig å svare på, men det er jo en påkjenning å tenke på mat hele tiden, og gjøre store endringer i inntak. Det koster mentalt å gjøre endringer i livsstil. Oppblåst mage kan nok skyldes økt inntak av frukt og grønt.

Ifølge Gudbrandsen er et vegetarisk kosthold sunt, bare man spiser variert.

– I Norge har de fleste problemer med å få i seg nok vitamin D, og det gjelder også vegetarianere. Det kan være en utfordring å få i seg nok vitamin B12, men med et variert kosthold bør det heller ikke være noe problem. Det samme gjelder for proteiner, sier Gudbrandsen.

Ingen abstinenser

Slapphet og oppblåst mage forsvinner, og jeg begynner å komme inn i rytmen. Det er ikke så vanskelig som jeg hadde trodd å unngå kjøtt. Jeg varierer mellom et par nye oppskrifter på nettet og enkle pytt-i-panne-middager med brokkoli, bønner, linser, sopp og annet grønt, krydret med soya, chili, hvitløk og ingefær, med poteter, pasta, nudler eller ris til.

Det rareste av det hele: Jeg savner ikke kjøtt noe nevneverdig. Jeg går ikke og sikler etter kjøttdeig og kylling i frysedisken på Rema 1000, og jeg har ingen våte drømmer om saftige biffer. Den største nedturen var kanskje på en kinarestaurant med én vegetarrett på menyen, som var både dyr og uten større beskrivelse av innhold enn «grønnsaker» (kunne godt lagt til en advarsel om at måltidet absolutt ikke var verdt prisen). Slik er det å være i mindretall.

En vegetarianer sa en gang til meg:

– Jeg har ikke noe imot at folk spiser kjøtt, men jeg misliker det når de påstår at de er avhengige av det og ikke kunne klart seg uten. Det går fint an å klare seg uten.

Nettopp dette har jeg bevist for meg selv: Jeg kan klare meg uten kjøtt. Det går an. Nå derimot, er spørsmålet: Hva med tiden fremover? Kan jeg, skal jeg, bør jeg, kan jeg, gå tilbake til kjøtt? Når jeg har funnet ut at jeg kan, blir presset større på meg å finne ut om det er rett.

Nøtter til julemiddag

Den første tiden har jeg vært ensom i mitt prosjekt. Jeg har forsøkt og feilet på egen hånd, men nå er det på tide å oppsøke mer erfarne vegetarianere. Jeg håper de kan gi meg noen gode tips, og hjelpe meg få et innblikk i deres hverdag. Utveksle erfaringer. Jeg håper å forstå.

– Gratulerer!

Etter litt snusing og leting har jeg veggis Robert Glastad på tråden, og han gratulerer meg altså med mitt nye, kjøttfrie liv.

Ikke noen imponert mine, ikke noe overrasket «hvorfor?» eller overdrevent skeptisk kommentar, som er blant reaksjonene jeg ellers har fått. Enkelt og greit en rosende, oppriktig gratulasjon. Et jovialt «velkommen i klubben». Det gjør godt.

Sammen med veggis Aslaug Moi Frøysnes møter han meg på Kinsarvik fruktutsalg klokken fem en iskald ettermiddag. Aslaug har handlelisten klar. Åpningstidene derimot, er ikke på vår side i dag, og med to pakker økologiske nøtter geleides vi høflig ut av den stengeklare butikken. Dermed bærer det til Reindyrka, men alt er ikke å finne i de økologiske hyllene. Griljermel? Mandelpoteter? Det er jo julemiddag, og da må vi ta den helt ut.

Fire butikker må vi innom, men ingrediensene får vi, og i Aslaugs intime, koselige kjøkken durer kjøkkenmaskinen i vei. Snart sitter vi i stua, nøttesteken er i ovnen og magen venter på julemiddagen.

Fastfood for veggiser

– Denne oppskriften må jeg prøve til jul, sier Robert.

Han har vært vegetarianer i halvannet år, og satser på en bedre nøttestek i år enn i fjor. Til hverdags er han, som studenter flest, lat på kjøkkenet. Det går i pizza, sopp- og soyaprodukter.

– Jeg har ofte dårlig tid, og lager noe kjapt og enkelt. Man må ikke være noen god kokk for å bli vegetarianer. Jeg spiser mye pizza eller lager lasagne så jeg har for et par dager i slengen.

For det er nettopp latskap på kjøkkenet og tidspress som er min utfordring. Med innleveringer og eksamener er det lett å nedprioritere mat. Jeg vil ha noe enkelt, lettvint, og da er det greit å ha et par pølser og fiskepinner i fryseboksen. Er man derimot vant til å tenke vegetar, er det ikke mer stress med middag enn for andre.

– På slike dager lager jeg pytt-i-panne. Da kan jeg bare putte nedi et sammensurium av det jeg har, sier Aslaug.

– Har du soyapølser i fryseren, er det like lett som vanlige pølser, sier Robert.

– Noen vil si det er paradoksalt å spise mat som etterligner kjøttsmak?

– Det er jo ikke smaken jeg ikke liker. Det handler om samvittigheten.

Helvete på jord

Vegetarianer ble han ironisk nok da han lette etter dokumentasjon for å argumentere for at det er greit å spise kjøtt så lenge dyrene lever et godt liv. Men så leste han om slakt, og fant ut at det ikke er greit.

– Det er som om man har gjenskapt vår idé om helvete på jord, sier han.

For de siste timene til kyr, gris og sau går ikke alltid like pent for seg. I Norge dør nesten 85.000 dyr årlig under transport, som bare blir lengre og lengre etter hvert som slakteriene sentraliseres og effektiviseres. Storfe, gris og sau kan transporteres i sju timer. Kylling og kalkun åtte. Det er ikke begrensninger for hvor lenge dyrene må vente på slakteriet. Det kan brukes strøm for å tvinge dyrene fremover mot slaktebenken dersom de nekter.

Aslaug og Robert forteller om kyllinger, som ved full bevissthet henges opp ned etter bena, og føres bortover et samlebånd. De bedøves ved at hodene dyppes i et strømbad, før de avlives ved blodtapping.

– Hva om du er hundre prosent sikker på at dyret har hatt et verdig liv og human avliving?

– I begynnelsen tenkte jeg at det var greit. Men etter å ha vært vegetarianer en stund, så jeg de helsemessige resultatene. Jeg føler meg bedre, lettere, sier Robert.

Mens praten går om alvorlige og mindre alvorlige temaer, begynner det å lukte godt i stua. En aroma av søt stek, hvitløk, allehånde og krydder. Ikke pinnekjøtt, men likevel, det lukter jul. Vi koker opp mandelpoteter, Robert skjærer møysommelig agurk og tomat til salaten.

Naturlig?

Noen vegetarianere argumenterer for at det er unaturlig å spise kjøtt. Allerede for 2,6 millioner år siden begynte de tidlige førmenneskene å ta i bruk redskaper og spise kjøtt.

– Er det ikke naturlig å spise kjøtt?

– Man spiste kjøtt før også, men veldig lite sammenlignet med nå. Før slaktet man kun til finere middager, som jul og søndager. I dag fråtser vi, sier Robert og Aslaug samstemt.

– Hva med naturens råskap? lurer jeg. Løver spiser ikke tofu til middag, og jeg har opptil flere ganger reddet livredde mus fra kattene mine sin ondskapsfulle lek med byttet sitt.

– Vi har et valg som dyrene ikke har, sier Robert.

Spørsmålet om naturlig kommer også til industrialisering av kjøttproduksjon. Masseproduksjon, kyr som lever store deler av sitt liv i båser uten lufting, fjærkre i trange bur.

Her ser jeg et poeng. Det er et paradoks at en gris er like intelligent og leken som en hund. Hvorfor skal den ene behandles som et familiemedlem, og den andre som en vare og bo i fangenskap?

Samtidig har jeg besøkt mang en bondegård. Det finnes nok unntak, men jeg får meg ikke til å tro at de fleste bønder ikke behandler dyrene sine bra. Likevel – ikke alt kjøtt og kylling kommer fra idealgården. For å møte vårt krav om mye og billig kjøtt, blir produksjonen industrialisert og effektivisert, og det går utover dyrevelferden. Økologiske bønder er flinkere, men dyrene ender alle på de samme slakteriene.

Ikke ekstremister

Noen tenker på vegetarisme nesten som en religion, troen på ikke-vold, troen på et likeverdig liv for mennesker og dyr. Jeg har sammenlignet meg selv med en ateist. En nysgjerrig sjel som utforsker en ny religion med et åpent sinn, men også en smule skepsis. Her protesterer Aslaug:

– Det er skremmende at det kan virke slik. Jeg vil ikke at det skal virke så skummelt og seriøst. Vi er ikke engler, vi gjør feil akkurat som andre mennesker. Man kan bare gjøre så godt man kan.

Julemiddagen er klar, vi prater om litt lettere ting, spiser deilig mat og koser oss, lysene brenner sakte ned. Robert forsyner seg godt enda en gang av den mettende nøttesteken, selv er jeg stappmett.

– Jeg elsker mat! proklamerer han, og motbeviser myten om at man må spise kjøtt for å bli stor, sterk og mandig.

Mens jeg rusler hjemover med lue og skjerf tett rundt meg, tenker jeg på Aslaugs ord. Ingen er perfekte, men vi kan gjøre så godt vi kan.

Årsakene bak min kjøttfrie måned var langt fra de beste; de var verken begrunnet politisk, miljømessig eller dyrevernsmessig, selv om dette var i bakhodet mitt. Det begynte som en sprø idé. Jeg var nysgjerrig. I prosessen oppdaget jeg at det å være vegetarianer ikke er så sprøtt som det kan virke, og det er en tankevekker. Etter én måned uten kjøtt har jeg innsett hvor mye kjøtt jeg faktisk spiser, og jeg mener det er langt mer enn jeg trenger. Ikke alle må bli vegetarianere, men jeg vil anbefale de fleste å droppe mer av kjøttet og velge økologiske produkter som i større grad sikrer dyrevelferd. Kanskje hadde alle hatt godt av en kjøttfri måned!