En vandring gjennom Nygårdsgaten

Historiene er overalt, det gjelder bare å se nøye etter. De gode historiene sitter i veggene, i krokene, i bakgårdene. Det gjelder å spørre. Det gjelder å sette spørsmålstegn ved det etablerte. Det gjelder å undres over det åpenbare.

Nygårdsgaten, som alle gater, har sin historie. Den rundt tusen meter lange gaten, som strekker seg fra Gullaksen i nordre del til Strax-huset i søndre del, rommer mer historie enn det de 64 000 treffene et raskt Google-søk kan vise. En tur gjennom Nygårdsgaten anno 2011 er som en smakebit på byens generelle mangfold. Apollon, Acne, Garage. Musikk, klær, øl. Glede. Jeg går videre. Det blåser, det regner, det er Bergen. Stein Rokkans hus, Grieghallen, en mengde frisører der kundene ser ut til å være mangelvare. En gruppe diskuterende mennesker i en åpen bakgård. Det er gamle bygninger, det er nye, det er mur og tre. Små sjarmerende butikker følges av fire-etasjes boligkomplekser. Jeg nærmer meg enden av gaten. Høgskolebygget dominerer, bybanen går sin vante gang, svingen etter Strax-huset markerer Nygårdsgatens slutt. Nå er det på tide å åpne de lukkede dørene.

– En gate som Nygårdsgaten får egentlig aldri være i fred, sier Egil Ertresvaag, seniorrådgiver ved Høgskolen i Bergen (HiB).

På kontoret sitt, fylt med bøker fra gulv til tak, forteller han om de mange forandringene gaten har vært gjennom.

– Nygårdsgaten gjorde at Kong Oscars gate ikke var den eneste veien inn til byen lenger, men i dag spiller den minimal rolle som innfartsåre. I begynnelsen var gaten bygget for fotgjengere og hestevogn, men så kom trikken og siden bilene, forklarer Ertresvaag.

Det var på slutten av 1850-tallet at man bestemte å bygge en vei fra Nygårdsbroen til bygrensen, som den gang var ved den katolske kirken St. Paul. I 1862 stod Nygaardschausseen («hovedveien» på folkemunne) ferdig, og fra 1867 ble den hetende Nygårdsgaten.

– Det opprinnelige navnet viste hvor stolte bergenserne var av den, sier Ertresvaag og smiler.

– Hva tror du folk tenker om Nygårdsgaten i dag?

– Hvis de er bergensere med historisk sans så tenker de nok på den som en viktig del av byen. Mange kan nok også tenke på den som forfallen.

Han forklarer at mye av utviklingen skjedde mellom 1880 og første verdenskrig. Etter dette ble den mer slik man kjenner den i dag. Det var mye trehus som preget gaten, men det var flere murhus jo lenger en kom mot Nygårdshøyden.

– Nygårdsgaten har generelt vært preget av mangfold, endring og spenning. Den har aldri hatt én stil, men vært et sammensurium av ulike bygninger, forklarer HiB-rådgiveren.

Ertresvaag forteller at gaten var ganske forslummet av bilismen en stund, og at det ble ganske utrivelig å være der.

«Å plassere et helsestudio i Nygårdsgaten, byens garantert mest eksosforgiftede trafikkåre, hørtes ut som et innfall av skjebnens ironi. Men stedet hadde faktisk vært i virksomhet fra før trafikk-forslummingens tid», skriver Gunnar Staalesen i «Bitre blomster».

I gater ser en resultat av liv og død, forandring og opprettholdelse, nostalgi og nytenkning. Lik et lys brenner ut i sene nattetimer kan også gater falle til grunn. En trenger mennesker, ildsjeler, og de som kan videreformidle minnene og historiene for at gaters identitet skal bevares.

– Det er jo ikke Feliz, dette her. Mye av Nygårdsgaten preges av en slags subkultur. De som går på Legal og så videre er litt alternative, og det er jo dette som har satt preg på gaten, mener Steinar Aagesen, daglig leder for Fincken.

Det var i 1992 han startet utestedet for homofile. Som eier av selve huset har han generelt prioritert alternative leietagere.

– Jeg er et produkt av det alternative selv. Jeg glemmer ikke mine røtter selv om jeg er huseier. Jeg har prioritert kreative mennesker som leietagere. Det har for eksempel vært et buddhistisk tempel og mange rockemusikere her, forteller Aagesen.

Han mener gatens største utviklingen er at det har vokst frem mange restauranter og skjenkesteder.

– Alt dette er jo nytt, men det er et behov for det. Men med alt det alternative kan det ikke bli annet enn positivt. Nattelivet her er høylydt og bråkete, sånn er det bare. Men jeg synes utelivet er flott, sier Fincken-eieren.

Noen mener et minus med Nygårdsgaten er den korte avstanden til Nygårdsparken og de narkomane, men Aagesen mener ikke at dette er et problem.

– Jo lenger borte fra Nygårdsparken en befinner seg, jo verre tror en det er å bo nær den. Jeg bodde rett ved parken frem til de to siste årene og hadde aldri problemer, forteller han.

I den søndre enden av Nygårdsgaten finner en Strax-huset som yter sosiale tjenester og helsetjenester til narkomane. Anne Loennechen, som har vært leder for huset siden starten i 1994, liker beliggenheten godt.

– Vi synes dette er et flott sted. Det er lett tilgjengelig og ingen boliger tett innpå, forklarer hun.

«Spennende» er et ord som går igjen når Loennechen forteller om sitt inntrykk av gaten. Jeg kan ikke gjøre annet enn å nikke.

– Nygårdsgaten avspeiler noe av det mangfoldet byen har som helhet. Det er en blanding av gammelt og nytt, brostein og asfalt, flyktninger og folk med høy status. Det er veldig fascinerende, sier hun engasjert.

– Folk har veldig ulikt syn på hvordan det er å ha Nygårdsparken og de narkomane så nært. Hva tenker du om det?

– Det er en vakker park som er for alle. Den skal også avspeile det mangfoldet byen har. Det er dumt om en generaliserer de narkomane. De, som alle andre, er en sammensatt gruppe, mener Loennechen.

Det er tydelig at lederen for Strax-huset verdsetter parken og gaten.

– Nygårdsgaten er en viktig gate for Bergen, det er et slags historisk sus her. Det er en spenning her, en puls, som kanskje ikke alle ser, forklarer hun og ser litt tankefull ut.

Hun tar noen hårstrå vekk fra ansiktet, kaffen drikkes opp. Vi er ferdige.

Meningene om parken er mange, det samme gjelder for Nygårdsgaten. Å presentere en, kanskje to av dem, er som å si at disse meningene er viktigere enn de andre. Samtidig må en starte et sted. Likesom denne reportasjen kun vil vise et lite utvalg meninger og tanker, og ikke nødvendigvis sannhet, vil et menneske aldri kunne vite om det en fortelles er vridd, sensurert eller direkte løgn (løgn kan også være godhet). Samtidig er det vanskelig å definere sannhet – er det det som blir gjort om til ord og handlinger, eller det som for evig holdes skjult? Det handler om å stole på fortelleren, historiens formidler, tro at det er fortellerens hensikt å gi et mest mulig oppriktig bilde. Stoler du på meg?

Et av Nygårdsgatens kjennetegn er sammensetningen av det gamle og det nye. Gullaksen, som selger pels og skinn, har vært der lengst.

– I 1899 registrerte vi bedriften, og vi er den eneste som fortsatt er igjen i dag, sier Anders Gullaksen, daglig leder for butikken.

Han forteller at de først holdt til der 7-Eleven ved Vektertorget er i dag, men at de har holdt til der gaten starter siden 1947.

– Vi er kanskje den bedriften i Bergen som har holdt til lengst på samme sted, mener den daglige lederen.

Gullaksen ser seriøs ut når han snakker, men likevel er det en munterhet over han.

– Nygårdsgaten har blitt et mer ungt strøk, men det er bare positivt.

– Har Gullaksen endret seg i takt med gaten?

– Ja, vi har vel egentlig det.

Han vil ikke klage over beliggenheten til bedriften og ville ikke flyttet, men det er ikke all utvikling han er like fornøyd med.

– Jeg er ikke glad i restaurantene, de trekker ikke folk på dagtid. Det er et svart hull her nå, sier Gullaksen, og peker ut vinduet for å illustrere.

Restauranten vis-a-vis ser ut til å være tom.

– Men jeg er glad i gaten fordi vi har vært her lenge, forklarer han.

– Hvordan ville du beskrevet Nygårdsgaten for en som aldri hadde sett den før?

– Jeg ville sagt at det er en frisk gate, ikke noe A4, at det er gaten for dem som er individualister.

Selv håper han at gaten er slik den er i dag om ti år.

Gullaksen representerer det etablerte, det gamle, i gaten. Den deler gaten med nykommerne, og er det ikke nettopp dette som er fint? Det er viktig, kanskje til og med nødvendig, med ulikheter, for å gjøre, og holde, en gate spennende. Ulikhet kommer i mange former, ikke minst alder, og selv om det å vokse ikke nødvendigvis er synonymt med å eldes, skader det ikke med et friskt pust. Hva hadde vel våren vært om ikke vinteren kom før?

Cirka midt i Nygårdsgaten ligger en av de nyeste, kanskje den nyeste, bedriften – persiske Zafran Restaurant & Kafe.

– Det har gått kjempefint her siden åpningen i slutten av oktober i fjor, forteller daglig leder Mariam Dargahi.

Hun og familien kommer fra Iran og bruker grill til matlagingen. Stedet hadde tidligere vært et røykeri og var det eneste ledige stedet. Dargahi ville likevel ikke byttet den med andre plasser.

– Jeg har lyst å beholde dette området, det er rolig og vi har kjekke gjester, forklarer hun.

Samtidig legger Dargahi til at inntrykket er splittet:

– Nygårdsgaten har to ansikt; studenter og narkomane. Av og til kan jeg føle meg litt utrygg her. «Er det et knust vindu nå», kan jeg lure på noen ganger når jeg er på vei til jobb, sier den daglige lederen.

Selv om ikke Zafran ligger mest sentralt i Bergen, har de ikke hatt noe problem med å få kunder.

– Hvis en lager god mat og driver et godt sted, så kommer kundene. Det var mange som spurte oss om hvorfor vi startet her, men vi har ikke hatt noe problem med beliggenheten. Alle kjenner Nygårdsgaten, sier Dargahi og smiler.

Det er rart å tenke på hvor mye som har funnet, og finner, sted i Nygårdsgaten. I bøkene «Nygårdsgatens krønike» fortelles det om en stor del av det. Gaten fikk blant annet sin egen buss i 1890, «Nygaardsbussen», som gikk fra Torget, via Nygårdsgaten, til Florida. Dette var en hestedreven omnibuss, men den ble raskt omdøpt til «ondibussen» fordi den var så ubehagelig. Det ble derimot bare et forbigående fenomen, for i 1898 sluttet den å gå og ble erstattet av trikk.

Da Nygårdsgaten kom, frigjorde den området Nygård til bebyggelse. Tidlig i 1860-årene kom de første husene i gatens nordligste del, og byggingen krøp gradvis sørover. Rundt 1890 hadde den nådd markstykket som grenser opp mot eiendommen Florida, Knøderen. I dag blir navnet gjerne knyttet til noe annet – Kafe Knøderen i Nygårdsgaten.

– Det er litt over fire år siden jeg startet kaféen, og jeg synes egentlig Nygårdsgaten har utviklet seg lite siden den gang, sier Rudi Valdersnes, daglig leder for Kafé Knøderen.

Selv bor han i gaten, og tror det er mye av grunnen til at han startet kaféen her.

– Det er et fint sted å bo. Det er også billig leie her, og det var ikke noen kaféer i denne delen av Nygårdsgaten. Dette er jo boligområdet, forklarer den daglige lederen.

Det er relativt rolig på Knøderen denne formiddagen, men Valdersnes må iblant gå for å lage kaffe eller snu LP-platen. Sjarmen er til å ta og føle på. Han setter seg igjen. Husker ikke spørsmålet mitt.

– Jeg spurte om hva du mente kjennetegner Nygårdsgaten.

– Åja, stemmer. I forhold til leilighetene som ligger her så er inntektsforskjellen høy. Det virker ikke som det er noen overordnet plan for gaten, for eksempel så er det butikker som åpner og stenger hele tiden uten at media merker det. Jeg vil egentlig si at det er en hverdagsgate i Bergen, forklarer Valdersnes.

– Tror du gaten vil forandre seg mye fremover?

– Jeg tror ikke det blir sånn som med Grünerløkka der ting plutselig forandrer seg på en-to-tre. Jeg liker Nygårdsgaten slik den er nå, sier han.

Ofte er det dem som gjør noe først som blir husket, det være seg innen mote, teknologi eller musikk. Nygårdsgaten var først ute i Norge med fotball, men er derimot ikke blitt spesielt husket for dette i etterkant. I september 1886 ble nemlig den første fotballkampen på norsk jord spilt på Nygårdstangen, området i Nygårdsgaten mellom Lyder Sagens gate og Jonas Reins gate. Idéen kom fra noen besøkende engelske offiserer og en norsk ingeniør. Det samlet seg rundt tusen nysgjerrige tilskuere på området og det ble servert øl og champagne. Den norske ingeniøren ble stilt for retten for dette: Ro og orden var forstyrret, og alkohol var blitt servert. De gode historiene er det mange av.

Det er rart å tenke på hvor ofte en opplever noe, gjør noe, ser noe, lukter noe, hører noe, blir sagt noe til – som en ikke tenker over. Et første kyss på trappen utenfor inngangsdøren, lukten av duggvått gress, en iskald øl i solen med gode venner, en sang som får en til å glemme omgivelsene rundt seg, den første gangen noen sier «jeg elsker deg». Det er viktig. Det er viktig å huske, å ivareta, å gjemme på. De gode historiene og de gode minnene kan være sjeldne, men i Nygårdsgaten ser hver eneste lille detalj ut til å skjule en spennende fortelling. I denne teksten har du blitt introdusert for seks ulike mennesker. Seks ulike meninger. Seks ulike historier. Alle er de med på å forme gatens identitet, hver på sin måte. Hvilken betydning det skal ha avhenger av hvor mye du tror på dem, og meg.

Ifølge Google Maps tar det tretten minutter å gå gjennom Nygårdsgaten. Jeg anbefaler å gi den mer enn det.