Fanget av japanerne

12. juli i år. På toppen av Galleriet sitter en gruppe japanske turister og spiser lunsj. Når de ser meg finner de frem foto- og videokameraene sine og fanger meg på minnekortet. Jeg svarer med å fotografere tilbake. Rungende latter og klapping. De er tydeligvis like fascinert av meg som jeg av dem. Gjennom peking og enkle ord finner jeg Mariko Hauge, guide i et bergensk turselskap. Hun skal lose omlag 35 japanere gjennom Fisketorget, opp til Fløyen og ned igjen til Bryggen. Og det på halvannen time.

Praktisk talt

Gruppen med japanerne er på en åttedagers tur gjennom Sverige, Danmark, Norge og Finland med to dager i hvert land. Mariko understreker at ikke alle reiser slik. Noen reiser også alene. Myten om japanere som utelukkende flokkreisende avlives nokså raskt. Likevel forteller dette om et reisemønster motsatt av vårt eget. Vi forlater en stressende hverdag for en innholdsrik, men samtidig forsøksvis avslappende ferie. Det er praktiske årsaker som gjør valget bak denne reisemåten så åpenbar. Sammen med Mariko forsøker jeg å intervjue to jenter i 20-årene, Hitomi Sato og Aki Chujo. De fniser og virker flaue før de forklarer at de ikke har vært i Norden før. Derfor bruker de heller kort tid på mange steder. Om noe faller i smak reiser de kanskje tilbake senere, da alene. Og plutselig må vi gå. Japanerne takker høflig for seg til de ansatte i restauranten og finner veien ut av kjøpesenteret.

Tempo

Vel fremme på Fisketorget er de tydelig godt vant med det hektiske tempoet. Manøvreringen mellom bodene utføres på en smidig og nærmest elegant måte. De får tilbud om smaksprøver av fisk- og fruktselgerne og nøler ikke med å smake. Men de har ikke tid til å kjøpe noe, kanskje senere. I køen til Fløibanen får jeg tid til flere spørsmål. Reiseleder Kazuyo Terapa er med dem gjennom hele oppholdet. Hun forklarer at de kanskje er for fokusert på kvantitet i opplevelser i stedet for kvalitet. De får utdelt brosjyrer og velger det alternativet som er best og billigst. Få tenker på hvordan selve turen blir. Mariko antar at mange av de reisende ikke husker stedene de har vært på. De har bildene og videoen.

Inne i den røde vognen starter turen gjennom den lille tunnelen før dagslyset igjen kommer til syne. De eksotiske inntrykkene gir seg uttrykk i små lyder. Ooohh, ahh. De blir høyere jo lenger opp vi kommer. Jeg forsøker å fotografere og må presse meg inntil glassveggen for å få nok med i bildet. «Sild i tønne» har sjeldent vært et mer passende uttrykk. Ute av vognen fortsetter tempoet. Alt og alle skal fotograferes før denne delen av etappen er over. Ned igjen.

Siste stopp

Bryggen står for tur. En lang rekke forsvinner inn blant byggene og øynene virrer i alle retninger. Noen titter inn i de små butikkene. Ingen går inn, alle fotograferer. Hele veien har stemningen vært munter, men de virker stillere nå, muligens også slitne. Mengden av inntrykk har kanskje gjort sitt. Om en halvtime går bussen videre til hovedattraksjonen, «the fjords». Tiden mellom er fritid. Akkurat passe med tid, mener Kazuyo. En halv dag ville vært altfor mye, de ville ikke visst hva de skulle gjøre fordi de ikke snakker engelsk, forklarer hun.

En time og 42 minutter etter at jeg først møtte dem sier jeg farvel igjen til mine nye venner. Hodet er sprengt og øynene slitne. Jeg trenger en ferie.