Festivalminner

Hei Oslo!

Det er tidlig om morgenen onsdag 16. februar. Toget glir forbi og ut av byen, og jeg forbereder meg på en helg preget av musikk, fest og gjensyn med gode venner.

Jeg tok selvfølgelig feil. Men hadde samtidig litt rett. Oslo var, som jeg burde forutsett, like streng som alltid. Det er lett å hate Bergen. Alt for lett, spesielt når du egentlig (egentlig!) vet at uten Bergen er du ufullstendig. Slik er det nå en gang for meg. Eller, slik har det blitt. Oslo derimot, har motsatt effekt. Oslo har en evne til å forsterke følelser som vanligvis kan holdes i sjakk. Et snev av melankoli blir plutselig uhåndterlig, mens glede nesten blir manisk. Med det i bakhodet, beveger jeg meg ut i hovedstaden.

Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Det er nemlig over ti blå på andre siden av fjellet, og flere centimeter tykk is. For den urbane bergenser er dette litt av en hindring, og vi sklir forbi i altfor tynne klær som en gjeng skarrende Bambier på isen.

Ettersom by:Larm nå har etablert seg i Oslo, tilsynelatende for godt, har de mange utestedene fått noenlunde roen på det å ha en halvtime lange konserter nesten sammenhengende fra klokken syv om ettermiddagen til rundt totiden om natten. Det er omtrent femten minutter i gåavstand fra utested til utested, og så lenge man klarer å holde seg på føttene, bør en god festivalgjenger klare en hel del konserter i løpet av de tre intense festivaldagene. Jeg skal selvfølgelig ikke være dårligere enn musikkhipsterne, og legger opp til et altfor ambisiøst konsertskjema.

Årets by:Larm ble sparket i gang av fire voksne menn i bar overkropp. Klokken er fem torsdag ettermiddag, og likevel klarer Datarock å lage fest i kjelleren på gamle Garage, nå Jaeger. Turen går videre. Jeg trenger mat og må møte gamle venner før jeg innfinner meg på Rockefeller. Blood Command, bandet med Norges tøffeste vokalist, Silje Tombre, skuffer ikke. Vi løper innom Stratos, utestedet på toppen av Arbeidernes Hus for å få med oss svenske Niki & The Dove. Musikken var sikkert bra, men vi var for opptatt med å være i harnisk over at (sitat fra egen twitterstatus) «kapitalismens tyranni har tatt bolig i arbeidernes hus. Hei svindyr øl på Stratos. Hilsen bergensfaen».

Fredagen åpner med Kakkmaddafakka på Jaeger, og de gjør i kjent stil en usedvanlig god konsert. Publikum er med fra første sang, og fortsetter å synge med gjennom hele konserten. Gutta smiler, publikum smiler, alle smiler. Videre går turen til den ærbødige Herr Nilsen, som så lite treffende kaller seg Østkanten Bluesklubb. Herr Nilsen ligger nemlig relativt langt unna det jeg vil definere som østkant. Uansett. Dig Deeper, det fremadstormende bandet med base i Bergen, spiller klokken syv, og gjør en strålende konsert. Senere på kvelden imponerer bergensbandet Fjorden Baby! meget med en sinnsyk konsert og et enda villere lasershow. Hvis ikke loddefjordingene slår gjennom nå, er det noe alvorlig galt med musikkbransjen. Resten av fredagen flyter ut i tåken, og inneholder såvel techno som islandsk reggae.

Siste festivaldag. Lørdag, og man fylles med den siste, desperate energien, higet etter å få med seg alt (ALT!). Blant flere nevneverdige konserter, var kanskje svenske Dungen i kulturkirken Jacob et høydepunkt. Det er noe deilig blasfemisk, ærverdig og vakkert med å høre setningen «säg något snällt och vinn tillbaks den kärlek som du förlorade på fyllan» i en kirke. Med en iskald øl i hånden. Videre går turen til Blå, hvor ungpikene i Razika spiller. De er like fordømt sjarmerende som alltid, og håndterer det faktum at de må spille på noe som kanskje er den minste scenen jeg har sett, med den største ro. De avslutter med hiten «Vondt i Hjertet», og alle bergenshjerter gleder seg. De gleder seg faktisk så mye at jentene må spille sangen en gang til etter høylytt allsang fra bergensmafiaen på første rad.

Det er søndag. Festivalen er ferdig, kroppen er ferdig, leveren er definitivt ferdig og hodet er proppfullt av inntrykk. Hipstere, bergensere, pretensiøse musikkbransjetryner med bart, tiggere, snille, sure, vakre og ikke så vakre mennesker i skjønn forening. by:Larm er egentlig helt nydelig. Hadde det bare ikke vært for Oslo. Men hun var snill denne gangen, den gamle hora.

Reisebrev fra Dig Deeper

Herrene i Dig Deeper gikk inn for å herje mest mulig på årets by:Larm, og bestod med glans. Vokalist Einar har til og med tid til å anbefale bøker mellom slagene.

Planen vår på årets by:Larm: Herje mest mulig, drite seg ut minst mulig og spille en legendarisk konsert. Tre relativt overkommelige mål for Dig Deeper.

Det første målet er enkelt. Vi flyr rundt Youngstorget og støtter bergensband, i mer eller mindre samlet flokk med resten av delegatene, artistene og kulturfolk fra Bergen.

Young Dreams i Nokia-teltet satte til de grader standarden allerede på torsdag. Kult å se dem på de store scenene (Nokia og Samfunnssalen), det kler dem veldig bra. Hardcorebandet To The Lions og de musikalske åndsfrendene Jeroan Drive høster også toppkarakterer hos Dig Deeper på torsdagen.

Det fine med at Arne Tjelle driver med musikk er blant annet at det blir herjing. Lenge siden vi har hatt det så fett på konsert som på Bloody Beach på Sentrum Scene på fredagen. Klatring i PA-anlegget og topp stemning. Bort i teltet på Fjorden Baby! og Chris Holm – rullegardinene er allerede nede. Alt er mega! Noen av oss er borte på Dungen i Jacobskirken, og gjenforteller med glød i øynene om en ultrabra konsert der også.

Iblant på by:Larm tenker jeg på boka «Et Bra Band». Denne vibben av så mange band som vil noe og «kjemper» om oppmerksomhet er litt spesiell. Særlig den glassboden hvor band kunne spille på utstilling på Youngstorget ble litt for mye av det gode. Men på den andre sida er det riktig så topp stemning mellom bandene som spiller under by:Larm, og folk støtter hverandre helhjerta.

Vi sniker oss unna på Teddy's Softbar for å finne formen. Nervene for vår egen konsert begynner å melde seg.

Hotel Royal Christiania er et ganske stort hotell. Her bor en salig blanding av ski-VM-folk, artister og by:Larm-ere. Heisen er lei når man ikke bor der engang. Trappa derimot! Mye smooth talking. by:Larm-folka hjelper til når noen mindre hindringer dukker opp. God stil. Og skopussemaskin i hver etasje, råflott!

Lørdagen er tung. Det kreves sterk lut som Hypertext og El Cuero for å holde oss oppe. Bassisten i El Cuero kaster bassen fem meter opp i været, legger seg ned på scenen og lar bassen lande på brystet. Yeah!

At vi alle er blakke får ikke hjelpe. «OSLO!», hyler et bandmedlem utover publikum. Nok en gang denne «Et Bra Band-følelsen». Dette er forresten en bok man bør lese hvis man er interessert i bergensk lokalhistorie. Men vi er i faktisk i Oslo, og det er fett (sier Einar).

Det som også er fett er lyset. Spesielt Rockefeller har en god greie på lysstyringen, og Harrys Gym utnytter det til det fulle. Vi skjønner på mange måter at dagens by:Larm gjør seg best i Oslo med utvalget av ulike scener. Samtidig som at alt ligger innen gåavstand, med mindre du har 15 gitarer og 30 kilo cymbaler.

Så hvor er vi? Tilbake i Bergen. Tror samtlige bandmedlemmer har klart å styre unna de verste blunderne. by:Larm er kult på en litt stressende måte. I år også.

Konserten var dryg den!

Hilsen Einar Kaupang, Jørgen Knutsen, Ola Grøttvik, Henning Tuft og Raymond Tungesvik i Dig Deeper.

Reisebrev fra Razika

Nittenåringene i Razika overlevde by:Larm, til tross for sykdom og lav standard på hotellrommet. De har spilt i en gang på Blå, på harryhotellet til Petter Stordalen og på Parkteatret, og er fornøyd med egen innsats.

For tredje år på rad reiste Razika på by:Larm. Første gang vi spilte i Oslo var på by:Larm 2009. Vi var da elever i 2. klasse på videregående, og vi fikk bo på en business-suite på Royal Christiania Hotel. Man skulle kanskje tro at hotellstandarden kom til å stige, men det har den ikke gjort. I år bodde vi på et firemannsrom uten kjøleskap. Det var selvsagt hyggelig på firemannsrommet, men vi glemmer aldri den businessuiten…

Vi kom til Oslo tidlig torsdag morgen og spilte vår første konsert torsdag kveld. Arrangementet var i regi av Øya, og konserten skulle være på et hotell. Det viste seg at dette hotellet er Petter Stordalens nye «rockehotell». Dødsharry. Vi liker jo selvsagt ikke Petter Stordalen. Rett før vi skulle spille sa Mikal (Telle) til oss at «Her er det utrolig mange viktige utenlandske bransjefolk… Men ikke bry dere om det altså!». Vi ble selvsagt nervøse, og følte at vi var på utstilling for delegatene. Heldigvis gikk det bra, og endelig kunne vi dra hjem på hotellrommet og slappe av. Vi hadde vorspiel frem til vi skulle på Young Dreams (dødsbra som vanlig). Kvelden ble avsluttet hos våre gode venner i Death By Unga Bunga, som alltid har nach når vi er der. Det setter vi pris på. Vi hadde det veldig gøy, men etter å ha vært våkne 24 timer i strekk følte vi det var på tide med litt søvn.

På fredagen så vi Death by Unga Bunga. Vi elsker dem. Vi rakk så vidt å se Gullrekken på NRK før vi løp ned på Rockefeller for å få med oss Honningbarna. Det var helt fantastisk! Det er en konsert som vil bli husket. Vi elsker dem og! Etter denne minneverdige konserten, skyndte vi oss ned på Sentrum Scene for å se Bloody Beach. Dødsbra. På siste låten tok vokalisten av seg slipons-ene, og klatret opp på en fem meter høy høyttaler. Gale-Arne! Vi var litt bekymret for at han skulle falle ned. Etter konserten møtte vi noen amerikanske delegater, og det var kult. Kanskje de skaffer oss en spillejobb i USA. DET hadde vært gøy. Vi gikk inn i teltet og så Fjorden Baby som hadde et sinnsykt lysshow med masse lasere og greier. Etterpå spilte Chris Holm. Vi synes han er utrolig pen. Og flink da.

Lørdag var alle slitne. Litt stress med to konserter på samme kveld og sånn, tenkte vi. Men da tok vi feil. Begge konsertene gikk sinnsykt bra! På den ene konserten spilte vi i gangen på Blå. Det høres rart ut, og det var det kanskje óg. Men det funket, og folk kunne tekstene. Det er noe vi blir rørt av. Vi ble litt flaue da folk fortsatte å synge «Vondt i hjertet» til og med da vi var ferdig med å spille den. Så da vi spilte den rett og slett en gang til. Da vi var ferdig på Blå, løp vi opp på Parkteateret, og med John Olavs «Skrekkfilm» som bakgrunnsmusikk, entret vi scenen. Det var kult. Alle sang med på allsang-koringene våre, og ikke minst på «Vondt i hjertet».

Etter konserten konkluderte vi med at vi hadde gjort en god jobb på by:Larm i år, og håper vi kan komme tilbake neste år. Og da gjerne få bo på en sånn business-suite igjen…

Hilsen Marie Moe Karlsen, Embla Karidotter Dahleng, Marie Amdam og Maria Råkil i Razika.

Reisebrev fra Kakkmaddafakka

Kakkmaddafakka vendte vante snuter mot hovedstaden i anledning by:Larm for fjerde år på rad, men kunne kanskje like gjerne blitt i Nygårdsgaten?

Som vanlig tok vi toget til by:Larm. Etter en svært ubehagelig opplevelse som blant annet inneholdt en polsk trailer og svært glatt føre, er tog blitt den mest behagelige måten å reise til by:Larm på for oss. Det begynner å bli rutine, fjerde by:Larm på rad. Hva skal vi se? Hva skal vi gjøre? De spørsmålene er ikke så interessante lenger. Vi har lært oss å slappe av.

Vi ankommer Tigerstaden onsdag kveld. Det er ikke så kaldt som i fjor, og ikke i nærheten av Trondheim 2007. I år delfinansierte vi by:Larm-turen med å spille på kick-off i Nokia-teltet, som het Dagbladet-teltet i fjor og VG-teltet året før.

Vi er alle trøtte. Det blir nok ikke den sedvanlige fyllefesten i dag, selv om vi spiller klokken to på natten. Manageren vår, David, har invitert en rekke «viktige» folk for å se oss. Det er første konserten hvor vi spiller hele platen, og etter publikums reaksjoner gikk det over all forventning.

Torsdag har vi fri. Oslo fylles opp med bergensere, og det blir som en lørdagskveld i Nygårdsgaten. Selv om det er fridag blir første delen av dagen okkupert av intervjuer. Senere besøker vi Popsalongen på Marienlyst. Axel og Pål snurrer plater på Dattera til Hagen. Dagen etter, på fredag, skal vi også spille, og har lydsjekk klokken tidlig.

Martin ankommer etter en svipptur til Bergen. Vi intervjues av en tysk journalist som stiller de vanlige spørsmålene; Hva betyr Kakkmaddafakka? Hvordan kom dere på navnet? Men han er en god journalist, så det flyter bra. Erlend ankommer etter en liten svipptur til Sør-Amerika, og det er godt å ha produsenten tilbake blant oss.

Senere spiller vi på Roskilde-scenen «Jaeger» og det er godt med folk, selv om klokken bare er syv. Etter konserten splittes vi opp. Young Dreams, PYHUFNT, Kommode, Alexander Von Mehren. Det er mange bergensband på plakaten. Det blir vanskelig å unngå dem, men de holder faktisk et svært høyt nivå.

Det viste seg at konserten på «Jaeger» ble godt mottatt. Vi blir bedt om et intervju av en fransk delegasjon, som blant annet er representert med avisen «Le Monde». De likte konserten og flere i delegasjonen vil avtale intervjuer senere.

Axel og Pål har et DJ-sett fra klokken 22:00 på Internasjonalen og må løpe igjen. Vi andre går og ser Bloody Beach på Sentrum scene. Arne Håkon i bandet tar fullstendig av og avslutter konserten med et hopp fra 2,5 meter ned på scenen. Det gikk rykter om at han knakk foten. For oss som ikke spiller plater er det tid for Chris Holm i Nokia-teltet, og det blir en fantastisk konsert.

Lørdag er det fri, men igjen må Axel og Pål snurre plater. Heldigvis er de tidlig ferdig. Razika på Blå, Chris Holm på Revolver, Hypertext i teltet. Det kan være vanskelig å unngå «bergensbølgen», men stemningen blir en helt annen når man treffer kjentfolk. Men av og til må man se utenfor Bergen også. Mari Boine eide Sentrum Scene. Noen bemerker at by:Larm egentlig bare er en gigantisk pub-til-pub-runde. Razika spiller på Parkteateret. Som tidligere på kvelden leverer de varene, på tross av sykdom.

by:Larm er over for denne gang. Det blir mindre og mindre fritid hvert eneste år, selv om vi vanligvis har spilt flere konserter. Vi kan bare konkludere med at Bergen faktisk stilte bedre i år enn noensinne.

Hilsen Axel Vindenes, Pål Vindenes, Jonas Nielsen, Stian Sævig, Kristoffer van der Pas, Martin Sande, Lars Helmik Raaheim og Sverre Sande i Kakkmaddafakka.