I Odda er bladene grå

The spark of a genius exists in the brain of the truly creative man from the hour of his birth. True genius is always inborn and never cultivated, let alone learned.

Adolf Hitler, Mein Kampf.

Hodet er så tungt. En merkelig følelse av at det ikke lenger sitter fast på halsen melder seg. Hvor er hodet mitt? Kroppen er kald, men hodet er varmt. Og tungt. Så uendelig tungt. Jeg prøver å reise meg. Det prikker i fingrene, jeg lurer på om jeg har et hjerteinfarkt. Halsen er sandpapir, tungen limer seg fast til ganen. En merkelig trang til å diskutere eksistensielle spørsmål blir plutselig presserende. Jeg kaldsvetter. Noen danser tango på innvollene mine. Et mentalt ballespark i form av ytterst ubehagelige minner fra gårsdagens eskapader gjør at jeg må legge meg ned litt før jeg klarer å mobilisere krefter til å komme meg opp, ut, på bussen. Til Odda.

Smuss

I 1906 ble Smelteverket i Odda bygget, og i 1908 stod det ferdig til bruk. Dets funksjon skulle være å produsere kalsiumkarbid og dicyandiamid. Enkelt forklart. Odda var altså blitt både en industriby og en by omtrent samtidig. Eller tettsted. Det strømmet til med arbeidere, hovedsaklig fra Norge, men også fra blant annet Sverige, som alle skulle jobbe i Smelteverket. De kommende årene brakte både opp- og nedturer for Odda. Depresjon og børskrakk gjorde at fabrikken stengte for korte perioder, og måtte redusere produksjonen for en periode. På 50-tallet ble den modernisert, for så å bli modernisert en gang til på 70-tallet. I 1982 fikk de en av de største lukkede karbidovnene i verden, og de kunne produsere opp til 120 000 tonn i året. Etter dette gikk det sakte, men sikkert nedover for Odda Smelteverk. I 2002, etter nesten hundre år med produksjon, ble produksjonen stanset, og året etter var de offisielt konkurs. Arbeiderne gikk på dagen, og siden har debatten rast om hvorvidt hele anlegget skal rives, eller om man skulle la det stå, og med det etablere et ytterst fysisk, plasskrevende monument på norsk industri. Deler av annlegget er i dag fredet.

Håkon Nyland bygde hus i 1952. Men han bygde ikke aleine. Han fikk god hjelp. Det var sjelden Håkon Nyland satt aleine på tomta si oppe i Knardal. Og enda sjeldnere var han aleine i Knardal. På andre tomter ble det også bygd, og ingen bygde hus mutters aleine. Folk hjalp hverandre. […] Det var et fellesskap som kom til uttrykk i Knardal våren, sommeren, høsten 1952. Et fellesskap. Samhørighet. Hva kunne ikke dette ha ført til? Hvilke muligheter lå det ikke i det som skjedde opp i Knardal i 1952, og som også skjedde på andre steder i Halden, på samme tid, eller på andre tider i begynnelsen av 50-åra, ikke bare i Halden, men på utgravde tomter på jorder, sletter, myrer i utkanten av byer over hele Norge? Dette fellesskapet, var ikke det et grunnfjell? Var ikke det noe som burde ha vært grunnlag for større ting? Og det blei skapt store ting: […] Men lå det ikke her gjømt større ting? Som aldri blei noe av? Enda større ting.

Dag Solstad, 25. september-plassen.

Symbiose

En bør ikke reise uten musikk på øret. Turen til Odda blir tonesatt av The Smiths, og selv om det er en tilfeldighet at det er akkurat The Smiths som ble toneangivende for bussturen gjennom Vestlandets vakre høstlandskap, så er det kanskje ingen tilfeldighet likevel. For Frode Grytten, Oddas store sønn, har basert mye av sin poesi på, nettopp, Morrissey, vokalist i The Smiths. Livet er underfundig.

Det viser seg at selv om det skrevne ord er skribentens beste venn, så må man fra tid til annen se seg slått. Det er både uendelig trist, og vanvittig vakkert når ord blir fåfengt i forsøket på å beskrive for eksempel høstlandskapet bussen til Odda kjører gjennom. Solen som speiler seg på små innsjøer, trærne som omgir dem, hvordan et tre har et dusin nyanser av gult og rødt, hvordan en gammel eik med gule, røde, oransje og grønne blader bøyer seg over elven, som i et faderlig forsøk på å passe på noe. Lukten av klementin på bussen, selv om det bare er oktober, hvite hus med Volvo i garasjen og høyballer i hagen, natur som bare er. Uberørt skog som får stå i all sin prakt, helt uanfektet av menneskets iver etter å traktere alt som er ekte og vakkert. Men mest av alt, vissheten om dette er isolert, det kan aldri gjenoppleves, det blir aldri det samme. For hver meter bussen ruller, så er det borte, og det kommer aldri tilbake. Alt er trygt og varmt og godt, og det er sånn poesi ville vært hvis det var levende.

Jeg vet ikke nøyaktig når alderdommen inntreffer, når den slår inn; på et bestemt tidspunkt mister vi evnen til å bestemme vår egen alder, vi blir yngre og yngre med årene, eller det kan være at vi står fast i flere aldre, at vi er nitten eller tredve og syvogfemti år av full kraft, på samme tid, det finnes ikke lenger én alder, men flere; det er en umerkelig overgang fra sannhet til diktning, vi dikter alderen og navnet, hvem vi er og hvem vi vil være.

Thomas Espedal, Imot kunsten.

Kulturelitens marsj

Litteratursymposiet. Hardanger Hotell er fullbooket, og i hotellbaren sitter Solstad med et glass rødvin, Tomas Espedal tar seg en røyk på trappen, Frode Grytten, Lars Saabye Christensen, Kjartan Fløgstad, Vigdis Hjort og bortimot alt som kan krype og gå av litteraturnorge er samlet. Skuffelsen når det viser seg at disse heltene, disse litterære heltene med fingeren på pulsen, på tider som har vært, tiden som kommer, tiden som er, ikke er overmennesker, men helt normale folk som ikke oppfyller den noe klisjepregede romantiseringen av forfatteren som et utskudd, en kjederøykende introvert person som ikke kan forholde seg til annet enn det skrevne ord, var kanskje stor. Kanskje var den ikke så stor. Kanskje var det fint, godt, deilig at Lars Saabye Christensen i samtale med Aslak Sira Myhre blottlegger seg totalt og forteller at han ble diagnostisert med Tourettes for to år siden, kanskje var det forløsende å se ærligheten en sånn uttalelse fremkaller. Kanskje er det frigjørende å se Dag Solstad bli så opphisset at han skvulper rødvin og snakker i fistel over kampen mellom Brasil og Nederland i årets VM. Kanskje var det både rart og veldig vakkert å sitte i stuen til en vaskeekte Odding i Murboligen og høre Frode Grytten lese et utdrag fra Bikubesong som handler om, nettopp, Murboligen. Kanskje var det helt magisk å høre Oddaversjonen av The Smiths album The Queen is Dead. Kanskje er det noe litt umoralskt med det å avholde en litteraturfestival i hjertet av industrinorge, kanskje er det helt på sin plass.

For her finnes menn som ingen trenger og menn som ingen vil ha Bussen går hvert kvarter men ingen kommer seg her i fra

John Olav Nilsen, «Ting eg lærte mens eg ventet på bussen».

Ambivalens

Frequently cited as Norway’s ugliest town […] Just try not to breathe in while you’re admiring the view.

Introducing Odda, Lonely Planet.

Det er fredag, og Murboligen tømmes for folk. Leilighetene som nylig huset store forfattere som Dag Solstad, Frode Grytten og Gunnhild Øyehaug, er klinisk fritt for nysgjerrige festivalgjengere, og beboerne kan gå tilbake til hverdagen igjen. Det er noe ubestemmelig med Odda. Omgitt av det vakreste norsk natur har å by på, omkranset av fjell og trær, for anledningen ikledd sine mest fargerike drakter, ligger Odda. Industribyen. Sjeldent ser man en by med så mye særpreg, som samtidig er så anonym. Det er stygt her. Slitt, skittent, trist. Eksepsjonelt vakkert.

Odda finst. Hardanger finst. Både som ein ytre plass og som ein plass inne i oss. Ei verd utan menneske ville ha vore ein verd utan plassar. Det er menneska som skaper stadane. Og den indre staden gir meining for meneska som bur der, for dei som kjem fra plassen eller som har flytta dit. Kva er Hardangers løyndom? Kva for eit Hardanger finst bak det forførandre Hardanger? Kva ansikt dukkar opp når du løftar handa og røskar vekk den blonde bomba?

Frode Grytten, Bikubegong.

Alt er annerledes. Selv om smelteverket står der som en koloss, ravende over byen som et troll i en barnefortelling, så forteller Oddingene om en ny hverdag, denne gang uavhengig av fabrikken, uavhengig av industrihverdagen. De rynker på nesen av byfolkets romantisering av Den Norske Arbeideren. Han som står opp om morgenen, trøtt, verden våkner rundt ham mens han lager kaffe, smører matpakke, byr kone og barn adjø og går mot fabrikken. Arbeider hele dagen, lange dager, kun avbrutt av røykepauser og lunsj. Han skaper noe, lager noe, bruker hendene sine, kroppen sin, tjener samfunnet på en måte vi, de, aldri kan. Så fint de beskriver det! Disse forfatterene, noen med arbeiderbakgrunn, andre med akademia i ryggen, skriver vakre, poetiske bøker, de beskriver, skildrer, maler et bilde av et Norge vår generasjon ikke har sett. Odda har sett det. Odda har overlevd det.

Bevegelse

Om høsten faller løvet til jorden. Nygårdsparken er dekket av løv i flotte farger. Tørre, sprø, forberedt på en lang, kald vinter. Det blir høst i Odda og, men her er bladene grå. Det samme er bakken, busker, hustak. Da Frode Grytten var liten måtte de male kirken hvit flere ganger i året for at den ikke skulle bli grå. De kunne ikke henge ut klesvasken, for da ble klærne like skitne som de var før de ble vasket. Arbeiderne røyket rullings utenfor fabrikkportene. Kanskje kastet de stjålne blikk på tavlen ved inngangen. Den som viser hvor mange skader det er per avdeling, hvor mange skader det har vært hittil i år, og hvor mange skader det var sist år. Kanskje gikk de på jobb om morgenen og fryktet det tavlen skulle vise, muligheten for at en venn, en kollega hadde vært utsatt for en ulykke. Smelteverket i Odda. Smelteverket Odda? Var de det samme? Mistet Odda identiteten sin da Smelteverket gikk konkurs? En dag var det plutselig over. Antall arbeidere hadde minsket de siste årene, men det var ikke før i 2002 det virkelig var merkbart. Forlatte arbeidshansker, protokoller og flasker ligger igjen inne i fabrikken.

Det var altså en skjør konstruksjon, denne dagen min; jeg måtte bygge den på fastere grunn, en dypere nødvendighet, det var kanskje nødvendig å velte om på alt, bytte ut alle mine vaner med noen nye? Eller enda vanskeligere: å gi avkall på alle vaner fullstendig?

Imot kunsten, Tomas Espedal.

Bussen kjører ut av Odda. Forbi industrien, ut av industribyen. Bort fra grått støv, hvit røyk, bort fra konturene av arbeidere og deres koner som kanskje lagde middag, kanskje hang opp en klesvask. Inne. Barn leker, går på kino, leser bøker på biblioteket. Plutselig er Odda en hvilken som helst by. Hus og trær, menneskene, alt flyter sammen og blir til et sammensurium av farger. Bussen kjører ut av Odda, byen som var så forløsende, så vakker og stygg og romantisk og ekte, blir mer og mer fjern. Lukten av høst i byen siver inn gjennom luftanlegget, kveler minnene.

Eg trur Nevada må vere sjølve motsatsen til Hardanger. Det eine er oppløysning og uro. det andre er røter og tradisjon. Det eine er sand og sol. Det andre er fjell og regn. For begge plassane gjeld det imidlertid å finne det som ligg bortanom glansa papir og feite ord. Under det kjente ansiktet kan du gjerne finne eit anna ansikt. Eit sannare ansikt. Eit vakrare ansikt. Eit ansikt du må stire på heilt til du ser det slik det er. Not a blonde thing. A woman, at last.

Bikubegong, Frode Grytten.

Jeg fryser på føttene. Det er kaldt ute, kaldere enn jeg hadde trodd. Høsten kom overraskende i år. Jeg husker ikke om den gjorde det i fjor, men jeg vet den gjorde det i år.