Pingvinens hemmelighet

Opp trappen fra lobbyen til Strand hotell ses de fjerne lysene fra båter, støyen fra Fisketorget hvisker lavt i bakgrunnen og silhuetter av eldre, pent antrukne menn skimtes bak lave bord. «Femte i andre bar» lukter av teppegulv, varm stearin og årgangswhisky. Vi forteller den eldre mannen i buksesæler bak bardisken at vi leter etter en Jo Rasmussen. «Han skal visstnok jobbe her». Borte i hjørnet av baren, blant konjakkflasker og sammenkrøllede servietter trukket i kaffe og alkohol, snur Jo seg og smiler til oss.

En bergensk vandrehistorie

Ryktet går om pingvinen. Og guttegjengen. Om guttegjengen i ly av natta, mellom skyggene kastet av gatebelysningen, i løp over brostein – mot Akvariet i Bergen. En pingvin forsvinner over gjerdet, bæres hylende, skrikende, til en leilighet på Nordnes. En ringeklokke ringer i en etasje ovenfor. «Fort! Lås oss inn! Vi har kidnappet en pingvin!»

Slik fortelles, i sin enkleste form, vandrehistorien om pingvinen som ble kidnappet og tatt med på nachspiel. Hva som faktisk skjedde da pingvinen kom inn i leiligheten finnes det utallige versjoner av. Også detaljene rundt selve kidnappingen, og ikke minst returneringen av dyret, har forblitt uvisst, overlatt til den enkelte fortellers fantasi. Frem til nå.

Utallige versjoner

Som nye studenter i Bergen fikk også Studvests utsendte høre historien i sin mange forskjellige versjoner: Når pingvinen ankommer på nachspielet settes den i badekaret, av og til plasseres den i fryseren, stenges inne i kjøleskapet, eller plasseres i sofaen mellom drikkende nachspielgjester. Noen versjoner fortsetter med politiarrestasjon i leiligheten, en pingvin som går amok på gjestene i dyrisk psykose, videre til hvordan fylleangsten begynner å spre seg, og pingvinen som på et vis returneres, over gjerdet, inn til dens fortsatt sovende søskenbarn, onkler og tanter ved Akvariets vannkant.

Som Bergens kanskje mest kjente vandrehistorie er det nå endelig tid for å stille seg de spørsmål som så lenge har forblitt uklart: Er historien sann? Hvem var disse ungdommene som fikk denne vanvittige ideen? Hva skjedde egentlig på nachspielet? Og ikke minst: Hvordan gikk det med pingvinen? Her følger nedtegnelsen av jakten på pingvinens hemmelighet.

Mandag. Bryggen i Bergen, «Femte i andre bar».

Å komme til bunns i mysteriet rundt pingvinens forsvinningsnummer fra Akvariet involverte en del nettverksbygging. For å finne fram til sannheten gjaldt det å kjenne de riktige folka. Av en bekjent godt marinert i Bergens musikk- og utelivsmiljø finner vi altså vårt første spor i andre etasje på Strand hotell: Jo Rasmussen, tidligere barsjef på Pingvinen i Vaskerelven. I likhet med kilden vår kan Jo bekrefte at vandrehistorien om den kidnappede pingvinen definitivt har skjedd. Han hørte historien første gang over bardisken.

– Det var en gammel sullik, en stamkunde, som som vanlig satt og fortalte historier. Jeg var lenge usikker på om historien faktisk var sann, inntil det ble klart for meg at de guttene som satt og drakk hos oss ofte, som var stamkunder jeg kjente godt, rent faktisk var den gjengen i historien om pingvinen.

En kristenkonservativ drittby

Jo var Pingvinens første barsjef da stedet åpnet i Vaskerelven i 2006. Han hadde ingen problemer med å tro at nettopp disse guttene var de skyldige.

– De er en gjeng vitsete gutter som er glad i å fortelle historier. De driver med mye forskjellig innenfor en slags ramme av uteliv, musikk, litteratur… Nå er de vel i midten av tredveårene.

– Kan du fortelle oss navnene til noen av de som var med å henta pingvinen den kvelden?

– Jeg kan gi dere ett navn. Men det må bli mellom oss.

Blodig bortførelse

Ifølge Jo var det dette som skjedde:

– Det hadde vært fest i Bergen. En pingvin hentes over gjerdet på Akvariet, guttene er fulle og fnisete. Jeg har hørt mange versjoner av hva som skjer på nachspielet: Noen forteller om folk som våkner opp med pingvinen i sofaen, med en fisk i munnen, andre om hvordan pingvinen står og blafrer med vingene en hel natt på kjøkkenet, inne i kjøleskapet, i badekaret.

Ingenting av dette stemmer imidlertid. I virkeligheten kom guttene seg aldri på nachspiel, ifølge Jo.

– På vei til leiligheten på Nordnes blir pingvinen gal. Den hviner, skjelver, spjetter. Så begynner den å hakke. Med det spisse nebbet sitt hakker pingvinen hull på kammeratene som bærer den imellom seg. Pingvinen hakker dem til blods i låret, brystet, på hendene. Guttene får panikk og idet de famler etter ringeklokka til nachspielleiligheten og hveser inn gjennom inter-com’en: «slipp oss inn!», blir de avvist. Han som bor der vil ikke ha noe med kidnappingen å gjøre.

Pingvinbyen Bergen

Og så står de der. Med blod på klærne, med en størknet latter i halsen og dalende alkoholprosent. Pingvinen er sint og det er snart morgen på Nordnes.

– Så de løper tilbake igjen. De tar dyret mellom seg og kaster det over gjerdet til Akvariet, forteller Jo.

Hvorfor har akkurat historien om pingvinnachspielet blitt så stor? Pingvinene synes å omgi oss på alle kanter her: Allerede når man står på Flesland og venter på bagasjen er de malt utover veggene, dyret har sin egen pub og på Akvariet er de maskot. Hva er det med denne byen og pingviner?

– Bergen er en pingvinby, proklamerer Jo.

– Alle er glade i pingviner. Det er noe iboende sympatisk med en fugl som ikke kan fly. Pingvinen er en skikkelig underdog – en alle heier på. I tillegg er Bergen en kristenkonservativ gammel drittby. Historie og tradisjon er veldig viktig her, og derfor lever sånne historier som denne fortsatt i beste velgående.

Onsdag i Bergen. Jakten fortsetter.

– Hei! Dette er Ida fra Studvest som ringer.

– Hei.

– Du, jeg fikk navnet ditt fra Jo Rasmussen. Vi driver og skriver en sak om den pingvinen som ble kidnappet og tatt med på nachspiel. Jo sier at du var en av de som var med på det.

– Jaså... Du, kan jeg ringe deg opp igjen om en liten stund?

(…)

– Det stemmer at historien er sann. Men jeg var ikke selv med på det. Det var imidlertid kompisen min. Jeg skal spørre han om han vil snakke med dere.

(…)

– Han vil ikke snakke med dere. Det som skjedde den kvelden… Vel, sannheten er ganske mye verre enn historiene som går om den i ettertid. Det de gjorde… Altså om han stiller opp til intervju, og kanskje forsnakker seg, så trykker dere det i avisa, og plutselig har han politiet på døra, ikke sant?

Fredag i Bergen. Akvariet på Nordnes.

– Om dette faktisk har skjedd er det rett og slett helt moralsk forkastelig.

Direktør Kees Ekeli sitter på kontoret sitt på Akvariet i Bergen. Utenfor vinduet ligger snøen våt og grå på det lave taket, og over gårdsplassen svømmer pingvinene forbi utstillingsvinduene i skittent glass. Historien om pingvinnachspielet er ifølge direktøren ikke helt utenkelig.

– Før Akvariet fikk installert nytt sikkerhetsutstyr i 2003 kunne man i prinsippet tenke seg at en bortføring ville vært mulig. Jeg har hørt historien siden jeg startet i jobben som direktør her i 2002, så det må i tilfelle ha skjedd før dette.

Dette stemmer overens med Jo Rasmussens versjon som plasserer kidnappingen før Pingvinens åpning i 2006.

– Hvis historien er sann og en pingvin virkelig ble kidnappet fra Akvariet ville dyret nok satt seg voldsomt til motverge, sier Kees.

– Den ville ha blitt forferdelig stressa og bitt etter alt som kom i nærheten av det. I dag har vi kun pingviner med butte nebb, ute av stand til å bite gjennom menneskehud. Frem til 2002 hadde vi imidlertid Humboldt-pingviner, med et svært skarpt nebb, forteller Ekeli.

Uka går med mye telefonering. Mannen Jo Rasmussen tipset om snakker innforstått. Som om kidnappingshistorien skulle være det mest selvfølgelige, et historisk faktum. Han sier han ringer rundt. Forsøker å overtale noen av guttene fra natten på Nordnes til å snakke med oss. Men de er redde og ønsker ikke oppmerksomhet. Journalisten begynner å miste motet: Blikket glir tomt over ordene på dataskjermen, havregrøten brenner seg på komfyren, temperaturen faller i byen og kroppen limer seg til dynetrekket. Det er dårlig luft i soverommet, den er full av tunge sukk og søvnløse netter. Sannheten er så nær at man nesten kan røre ved den. Journalisten strekker ut hånda, famler med fingrene i lufta.

Sent søndag kveld i Bergen, ett døgn til deadline.

Gjennom vinduet tromler mørket inn over senga, nattbordet og mobiltelefonen som plutselig lyser opp. Fra dårlig isolerte vinduer kommer vinteren og gjør nesa kald og refleksene motvillige.

– … hallo?

Ordene sitter fast i søvnen.

– Hei.

Stemmen i den andre enden er våken og snakker vennlig inn i røret:

– Jeg var lenge usikker på om jeg skulle ringe, men nå gjorde jeg det altså. Det var jeg som kidnappet pingvinen fra Akvariet.

Historien avsluttes

– Det er omtrent ti år siden nå, forteller stemmen i røret. Han foretrekker å benevnes ved initialene AF og forteller at flere av folkene fra kvelden på Nordnes har vært engstelige i det siste. Studvests forsøk på å trenge igjennom til pingvinens hemmelighet har skapt nervøsitet.

– De frykter at saken mot dem vil tas opp igjen av politiet, betror AF seg til journalisten.

Men mer om det seinere. Først forteller AF om kvelden for snart mange år siden:

– Vi var en seks-sju gutter som hadde vært på utdrikningslag på Verftet. Det var august og vi var fulle og gale. På vei inn mot byen begynner vi å snakke om hva vi skal gi i bryllupspresang. Ingen har kjøpt noe og det er få dager til bryllupet.

Plutselig er det en av dem som får en lys ide, forteller AF.

– En pingvin hadde vært den perfekte gave, mente kompisen min. Plutselig er jeg på vei over gjerdet inn til Akvariet. Det var overhodet ikke planlagt og jeg ventet hele tiden på at en alarm skulle gå eller at noen skulle se meg der inne. Plutselig sto jeg ved bredden av pingvindammen. Alle pingvinene ble skremt og løp ut i vannet. Alle unntatt en.

Pingvinflukten

Pingvinen som står igjen er liten. Han slår ut med vingene og er veldig hissig. Plutselig går han til angrep. AF tenker: «Hva gjør jeg nå?».

– Jeg nølte et øyeblikk, forteller AF.

– Men så tok jeg tak i halsen og beina og kom meg over gjerdet igjen. Da jeg hadde landet på den andre siden slapp jeg bare for et øyeblikk halsen. Pingvinen var på dette tidspunktet veldig aggressiv og plutselig fossblødde jeg. Pingvinen hang fast med nebbet der den hadde kommet til: i låret mitt. Med pingvinen mellom oss, plassert opp ned og så langt ut fra kroppene våre som mulig, løp vi bortover Nordnesveien.

På vei bortover brosteinen begynner panikken å spre seg, husker AF.

– Den ene kompisen vår begynner plutselig å skrike og vil stoppe oss fra å løpe videre. Vi hadde egentlig tenkt oss til leiligheten til en kompis der vi ville plassere pingvinen i badekaret, fore dyret med sild og vente et par dager til bryllupet og gaveoverrekkelsen. Men jeg har aldri sett noen så sint før: han blir plutselig voldelig og begynner å gå løs på oss. Han skaller også hodet flere ganger inn i husveggen mens han roper «Det klikker for meg! Det klikker for meg!». Vi skjønte ingenting, sier AF.

Guttene stopper opp på et gatehjørne, forsøker å diskutere situasjonen over pingvinens hvin og forvirringen som oppstår etter at den første adrenalinrunden holder på å gi seg.

– Kanskje dette ikke var så lurt allikevel? spør vi oss selv. Vi følte oss plutselig mer edru og så for oss offentlig fordømmelse idet vi kom på hvor viktig pingvinene er for denne byen. Disse dyrene er jo Bergens stolthet, på linje med Fløyen og Grieg. Så jeg tok på meg å returnere den igjen, sier AF.

I arresten

På vei bort fra Akvariet høres politisirener mellom treveggene, og smauene på Nordnes farges av det flakkende blålyset. To fulle politibiler kjører opp på siden av gjengen.

– Da skjønte jeg at det faktisk hadde vært en vakt på Akvariet som hadde sett meg. Angivelig hadde han ikke turt å konfrontere meg der inne fordi jeg så ut til å være så «profesjonell» og innbruddet virket så organisert.

AF forteller om hard medfart på politikammeret, med kroppsvisitasjoner og høylydte anklager.

– Vi ble alle tatt inn til avhør, både individuelt og i gruppe. Vi ble presset ganske hardt, men alle nektet: «At vi skulle ha kidnappet en pingvin fra Akvariet? Hvordan kan dere tro noe sånt?». Vi spilte veldig fornærmede. De lot oss etter hvert gå med beskjed om at de ville kalle oss inn til formelt avhør seinere, forteller AF.

Første fly ut av landet

I ettertid var nyheten over alle medier, ifølge AF. Han hørte selv hovedoppslaget på radiokanalen P1: «Pingvinen Lothus kidnappet fra Akvariet i Bergen. Vakten karakteriserer de mistenkte i saken som «svært profesjonelle». Saken hadde også følgende overskrift i Bergensavisen: «Lothus (19) kidnappet!». En av guttene i følget jobbet på SPAR dagen etter og så gamle bergensfruer stå med avisen og riste oppgitt på hodet.

– Dagen etter fikk jeg i tillegg vite at han kompisen som hadde slått seg vrang natta før var sønn av daglig leder på Akvariet på det tidspunktet. Timer etter at vi skiltes den morgenen hadde han tatt drosje til Flesland og satt seg på første fly ut av landet. Han hilser fortsatt nesten ikke på oss på gata. En dag jeg tok med meg ungene mine på Akvariet viste de meg barneboka i kiosken om de slemme pingvintyvene med ubarberte morratryner, ler AF. Men vi hørte aldri noe mer fra politiet, konkluderer AF.

Sporet som startet i en hotellbar ved Fisketorget har brakt oss i land: inn mot sannheten bak vandrehistorien. Representanter for folkesnakket ved barmann Jo Rasmussen, direktøren for kidnappingensåsted Kees Ekeli, og endelig hovedvitnet, selve kidnapperen, AF, bekrefter samme historie. Pingvinen ble antagelig bortført på et tidspunkt før Akvariets installering av nytt sikkerhetsutstyr i 2003, dyret var mest sannsynlig av typen Humboldt og den var helt sikkert veldig sint. Resten er en vandrehistorie.

Epilog. Mandag på Studvest-kontoret.

Kees Ekeli fra Akvariet ringer. Odd Hugo Eriksen, billettansvarlig og veteran med sine 26 år som ansatt, husker historien fra langt tilbake.

– Det var på slutten av 1990-tallet. Noen gutter fikk med seg en Humboldt-pingvin over gjerdet. Det sto masse om det i avisen i ettertid og politiet var også involvert, forteller Odd Hugo.

Så inntreffer det definerende øyeblikket i saken rundt pingvinens hemmelighet: vandrehistorien forandrer seg.

– Jeg har også hørt at mannen som ble bitt i låret av pingvinen havnet på sykehus. De kom med ambulanse og alt.

Detaljene rundt pingvinkidnappingen forandrer seg altså. Hele tiden. Det som virkelig skjedde ser ut til å stadig unnslippe ordene på denne siden og sannheten synes fortsatt å ligge et sted mellom de mange versjonene. Mystikken rundt pingvinen videreføres. Pingvinens hemmelighet forsvinner mellom fingrene på oss og blander seg med det kalde saltvannet i pingvinbassenget på Nordnes.