Siste stopp: Nesttun

Klokken er drøye kvarteret over elleve, fredag kveld. En guttegjeng sjangler nedover Fjøsangerveien i retning bybanestoppet på Danmarks plass. Blikket er sløret, men penskjorten er på. Høyrehånda holder ølboksen i et fast grep. Boksen med snus virker dog litt mer uhåndterlig. Flaks det var porsjon, og ikke snus av det løsere slaget. At bleia rakk å få et hint av asfalt før den ble lagt behørlig på plass under leppa virket ikke å affektere noen. Enda noen minutter til transporten til sentrum ankommer. En kjærkommen pause for en full urinblære, som finner lindring i hekken ved Årstad videregående skole. Det som tilsynelatende virker som en real pølsefest av et vorspiel er klar for å gjøre Bergen by utrygg.

– Er det ofte kontroll?

Lysten til å gjøre redelig opp for seg synker tydeligvis i takt med økende promille. Iallfall når utsiktene for en gratis reise ned til hjertet av Bergen er gode. Det diskuteres og erfaringer utveksles, og konklusjonen er klar – det er verd en sjanse. Bybanen ankommer.

– Faen, det er kontroll!

Skyss har åpenbart lært leksa si. Dessverre, eller heldigvis, alt ettersom øyet som ser. Securitasvakten står godt synlig midt i vognsettet. Noen kommer med, mens andre ikke rakk å løse billett innen vognene trillet videre. Ti minutter til neste avgang.

Byparken, litt over midnatt. Ikke den helt store trafikken enda. En vandrende patrulje fra byens offisielle ordensvakter stikker innom for å sjekke opp at ting går som planlagt. Her er det bare god stemning, bortsett fra tre automater som enten ikke tar imot betaling eller ikke gir billett. Vognene ruller inn og dørene åpnes. På tide å hoppe ombord.

Det går rolig for seg på vei til Nesttun denne gangen. Den vennlige kvinnestemmen får det likevel ikke helt til å stemme, da Florida annonseres allerede før man ankommer Nygård og høgskolens ingeniøravdeling. Danmarks plass stoppet vi visst aldri ved, ifølge samme stemme. Eller – vi stoppet, men hun bekjentgjorde oss aldri med stedet. Vi tøffer videre. Lite jubel å melde om mellom Kronstad og Wergeland. Visstnok en lite populær strekning om dagen, ifølge ryktene. En tydelig frustrert og språkforvirret metaljente forlater sin venn bakerst i vognen. Hun tørker sine tårer, lirer av seg noen engelske gloser og finner et sete lenger frem. Vennskapelige klemmer utveksles idet noen trer inn på Bybanen underveis, og dermed forlater sine på perrongen. Noen har åpenbart brukt fredagskvelden på å pleie sitt vennskap på andre måter enn ved hjelp av drikkevarer. Litt etter dukker metaljenta opp igjen. Hun virker en stund tilgivende, inntil hun plutselig gyver løs og forsvinner på nytt. De tre utenlandske karene på andre siden av midtgangen diskuterer. «Slettebakken?». Dette er da vitterlig en flat strekning. Norsk språk og stedsnavn kan ofte være selvmotsigende for nyankomne. Nesttun. Kontrollen prioriterer visst ikke turene i denne retningen så tidlig på kvelden.

Vel fremme på Nesttun sjekker vi ut hva utkantstrøket sørover i Bergen har å by på. Bybanen glir sakte ut fra stasjonen halv ett. Allerede på dette tidspunktet observeres vaktene på banen med beslaglagte rusmidler. Øl. Cider. Mye ble etterlatt i bosspannene rundt perrongen, men ikke alle la merke til, eller rettere sagt ville legge merke til, skiltene som sa at mat og drikke ikke var tillatt ombord.

Det skal ikke være lett å vente på Bybanen på Nesttun. Ikke på en fredag. Ikke etter midnatt. To forfrosne utsendte får tilbud om sjokolademelk som kompensasjon for manglende kakao på Shell. Gjennom en luke, da dørene ikke åpnes så sent. Men åpent var det. Dørene åpnes riktignok på Statoil, men her fikk man heller ikke ønsket om kakao oppfylt. Man får heller la apostlenes hester gjøre sitt for å bøte på kulden denne gangen. På et tidspunkt vurderes det å avlegge den lokale husfesten et besøk, men det ble med tanken. Bybanen venter.

Et nærmest tomt vognsett har ankommet Nesttun litt før 01.00. «Merkelig», noterer journalisten. Likevel – vi forlater ikke Nesttun et minutt for tidlig. Kulda biter, og det er lite varme å hente på Nesttun så sent. Dessverre skulle visst den feststemte gjengen som ankom tidligere videre med buss. «Fana», kommenterer fotografen, utelukkende basert på utseendet. Det løses billett, og kursen settes tilbake mot sentrum.

De to utsendte finner fort en strategisk plassering ombord. Ganske langt foran, med god utsikt bakover. Likevel festes blikket fort ved en liten gjeng et par rader bak. Tre menn, to kvinner. Trolig i siste halvdel av 20-årene. Unge nok til å ikke kunne bli hjemme en fredag kveld, men likevel gamle nok til å beherske seg. Ingen synlig beruselse i den gården. Men praten – den går lett. Etter hvert rettes samtalen inn mot hvilke utesteder som er aktuelle for kvelden. Garage, kommer det fra gutta. Ingen bedre forslag ser ut til å komme med det første, men valget av destinasjon ble likevel gjenstand for diskusjon. Jentene, som hørtes ut til å være henholdsvis bergenser og trønder, savnet utelivsguiden som forteller dem hvor man skal gå. Jentene vil gjerne vite hvilke steder som er in om dagen.

– Hvor er tabloidene? Hvor er journalistene?

Skuffelsen over mangelen på redaksjonell omgang av hvor halvliteren, vinglasset eller drinken burde fortæres, var åpenbar. Lite visste de om hvem som satt rett ved siden av og overhørte samtalen. Taktikken med skjulte notater og bilder skutt fra hofta fungerer. Vi ser begge ut som helt vanlige passasjerer. Noen som sa tabloid? Kun et kjent fjes fra Studentradioen har avslørt oss, og det på den diskrete måten. Masken holder.

Turen tilbake til sentrum går overraskende rolig for seg, til tross for tidspunktet. En mann på krykker med følge hopper av ved Fantoft. Nattbillettørene kommer med, uten noen planer om å starte arbeidet helt enda. En eldre, lettere beruset herre i grønt blir også med. Han ser ut til å være typen som er glad i noe kaldt å drikke, men som likevel ikke gjør en flue fortred. Jenta fra Bergen setter opp sitt største smil idet hun forklarer mannen hvordan han sjekker inn. Billettsystemet er trolig ikke blant de enkleste i landet.

Men plutselig skjer det noe. På Nygård hopper plutselig skurker, pirater, kjolekledde menn og andre personer i alskens kostymer ombord. De blir latt være i fred. No questions asked. Knapt nok et øyebryn blir hevet. Bokstavfest, forklares det. Latter. Studentene ivaretar ryktet sitt, og overrasker ingen lenger. Noen av dem hopper av ved Bystasjonen, i det nattbillettørene dukker opp igjen. Ny latter. Ingen kontroll, bare et par som gjør seg klare til å komme igang med innkrevingen av nattakst i det dørene åpnes på nytt i Byparken. Kaptein Sabeltann slår av en prat med den mannlige nattbillettøren, som ser ut til å være en gammel bekjent, til tross for en godt synlig aldersforskjell.

Klokken passerer halv to. En runde på Torgalmenningen står for tur, i påvente av rushet rundt stengetid. Kvarteret og Ujevnt avlegges et besøk før nattmat fortæres på Burger King. Man er ikke på langt nær alene om å tenke samme tanke. Klokken nærmer seg tre, og det er på tide å virkelig prøve Bybanen by night.

En billettør tar oppstilling i bakerste vogn. Med seg har han to fra Securitas. 60 kroner må hostes opp, kort eller kontant, ellers ilegges et surt gebyr. En selsom affære å få til i et vognsett fylt av mennesker på vei hjem fra byens vannhull. Forhåpentligvis nås andre enden før siste stopp på Nesttun. Noen småsover i hjørnene, mens andre står lovlig tett i midtgangen.

– Jeg betaler for to jeg, sier en kar, og fisker frem bankkortet i det som virker som et siste forsøk på å imponere jenta som også skulle samme veien.

– Hæ, ikke dekning!?

Penger er flyktige varer i de sene nattetimer.

Vi kommer oss avgårde. I det vi stopper på Kronstad, har mange hoppet av. Med ulik innstilling til turen hjem.

– Synd, jeg som hadde så lyst til å betale.

En av gutta, som åpenbart ikke ble innhentet av personalet ombord, ser seg omkring i krysset ved Kiwi i Bjørnsonsgate.

– Jeg tror jeg er nære hjemstedet mitt nå. Vi er før tunnelen, så ja.

På tide å legge seg nå.

Relatert artikkel: Dagstur