Studenter i ødemarken

Luften er skarp. Den skjærer i nesen etter at man har forlatt flyet. Det svir nesten litt. Å ta et dypt magedrag er nesten som å ha nesen langt ned i en krukke med fersk, fransk sennep. Det eksploderer, nesehårene viker unna og en kan kjenne hvordan den klare polarlufta strømmer inn og tar plass i hvert eneste fiber av kroppen. De andre passasjerene snører igjen hetter og gjemmer ansiktene selv om veien fra flymaskinen til inngangen ikke er lenger enn femti meter. Ikke tull med kulden.

Rundt på alle kanter reiser svake, blåfargede omriss av mektige berg seg, mens veien inn til byen gjøres unna på tre korte minutter. Kjemper som gjemmer seg i nattemørket, en kan så vidt skimte dem. Men det er ingen tvil: Her er en omringet. Moder jord befinner seg rett bak huset der, ned bakken, opp skråningen – på alle kanter.

Endelig helg

Foran peisen sitter de alle sammen. Alle med hender som favner rundt noe godt å drikke og noen med en sigarett lett henslengt mellom to fingre. Det er fredag, klokken har såvidt passert halv ni. På Universitetssenteret på Svalbard, eller UNIS som det er bedre kjent som, betyr det, som alle andre steder, at helgen er kommet. Men det er også mer. Det er sammenkomst, og det er tid for å prate om noe annet enn anemoner og andre finurlige maritime skapninger.

– Du må bli på «ktk» i morgen, det kommer til å bli så bra, nærmest roper Ida Nordgård og sperrer opp øynene.

– Ktk?

– Ja. Kitchen to kitchen, opplyser hun, mens hun kikker rundt på sine medstudenter som alle tar til seg helgefølelsen i kantina på universitetet. De, som alle andre, holder til i brakkene i nybyen, når de ikke dykker dypt ned i bøkene sine ved forskningsparken.

– Alle lager noe å spise, og så vandrer vi rundt fra kjøkken til kjøkken og smaker på hva brakkenaboene våre har å by på, sier Håvard Falck, som siger ned i sofaen på den andre siden av bordet. Flere slår seg samtidig til fredagssamlingen, mens Kings of Leon ettertrykkelig konstaterer at «your sex is on fire» over anlegget.

Emilie Lotsberg skyter inn at alle rommene har et tema og at de kler seg ut deretter. Denne gjengen, som bor i samme brakke, har bestemt seg for barneselskap.

– Kanskje de har sånn papirduk på Svalbardbutikken, spør Ida.

Det spraker godt i ildstedet og lysene dimmes ned. Ute uler vinden og en kan kjenne hvordan naturkreftene griper tak i veggene og rister litt på de brune bjelkene som strekker seg langs det hvite taket før den beveger seg videre i den mørke Svalbardnatten.

– En merker det godt når mørker faller på. Familien min, som var på besøk i forrige uke, sovnet mitt på dagen hele gjengen, humrer Emilie.

Tett og nært

Ut av en mørk og skyggefull kløft,

omgitt av mørke og bunnfrosne breer,

tyter et raust og bankende hjerte.

Trygt og jevnt pumper det liv,

midt i ødemarka.

Alle slags folk,

finner sammen i dalen,

side om side på toppen av kloden.

Ingen by er som deg,

lille by.

«Lille By» av Synnøve Haga, fotograf og forfatter.

Litt over to tusen mennesker har bosatt seg her i isødet. Pakket inn i tykke boblejakker, store votter, høye selskinnsko og varme raggsokker. Langt fra fastlandet. Tett på naturkreftene hele året. På en så liten plass er det ingen tvil om at det vil bli nære bånd og et tett miljø. Rykter fra tid til annen er uunngåelig.

– På et tidspunkt hadde jeg tydeligvis mann og barn i Bergen, flirer Ida mens hun nipper lett til ølen hun holder i hånden.

Men at det er tett og nært skaper det særegne miljøet som en bare finner her i Longyearbyen, tror UNIS-studentene.

– Til og med selgerne er hyggelige her, sier Håvard.

Ida nikker og legger til:

– Det blir utrolig tett mellom menneskene her, på en bra måte, og det er alltid hjelp å få om du trenger det, selv fra mennesker du ikke kjenner.

Atmosfæren i denne lille byen er noe for seg selv, tenker de høyt og ser på hverandre. Her har alle god tid og det er få eller ingen bekymringer. Avslappende. Dette er byen hvor ingen låser døra når de forlater hjemmene sine eller når de går fra bilen sin.

– Det er jo helt håpløst å stjele noe her. Jeg har noen venner som har blitt frastjålet sykkelen, men det er aldri et problem. Et par dager senere dukker den alltid opp igjen, sier Håvard og smiler lett gjennom det lysebrune skjegget før han tar en slurk.

Stillhet i mørket

Mørket hviler,

over husklyngen i dalen.

Det henger tungt og søvnig

mellom Sukkertoppen og platåberget.

Folk søker sammen,

men snøen virvler langs

Hilmar Rekstens vei og

slikker vegger som verner

om alle der inne.

Stearinlys og trivial,

rødvin og prat.

Koselig.

«Mørketid» av Synnøve Haga.

På vei oppover til nybyen inntreffer stillheten. Lyden av ingenting er også en lyd. Svak vind og et par lette snøflak flyr forbi. Akkurat i det øyeblikket freser to snøscootere forbi og etterlater en tett sky av snø. Lyden forsvinner inn i mørket og lukten av bensin er det eneste som henger igjen. Stillheten er gjenopprettet. Det er bare en selv og lyden av ingenting. Der oppe ligger gruve 2. Ryktene skal ha det til at selveste julenissen bor der. Det er langt opp dit. Og mørkt, han er nok ikke hjemme i kveld.

Fire reinsdyrøyne titter plutselig opp. De studerer skapningen på veien før de rolig bøyer hodet ned igjen og fortsetter jakten på noe å spise under det hvite laget av nysnø. De lar seg ikke stresse av den litt runde skapningen i den store jakken som lister seg lett forbi.

Rastløshet og hvile

Inne i brakkene, øverst i Longyearbyen. Det er trangt og tett av mennesker i gangene og alle som vil forbi må åle seg gjennom store mengder UNIS-studenter.

– Where are my clothes, lyder det fra et av rommene. Det er definitivt lørdag.

Det er trangt om plassen og høye stemmer. Lenger inne høres umiskjennelige lyder som stammer fra en galakse langt, langt borte. Inne på et felleskjøkken er temaet «Star Wars». Blant Yoda-soda og Chewie-jelly sitter Aleksander Broberg Skeltved. Han kikker opp og smiler. Han kommer seg ut av felleskjøkkenet og trekker pusten.

Den lille lampen over hodet hans kaster lange skygger gjennom gangen i brakka. Han har på seg en militærgrønn t-skjorte. På magen er det en tegning av R2-D2.

– Jeg blir litt rastløs her oppe av og til, sier Aleksander mens han lener seg mot den grå veggen.

– Men jeg og de jeg bor sammen med forsøker å komme oss ut på en tur hver helg.

Aleksander har en lang toppidrettskarriere bak seg som svømmer, noe som raskt forklarer rastløsheten og dermed trangen til å bevege seg mest mulig.

– Hva med isbjørn, du føler deg ikke redd ute i naturen her?

– Ikke når jeg har våpen på ryggen.

Aleksander hilser raskt på noen av de andre som nå beveger seg videre til neste kjøkken for å finne ut hva de har laget.

«Svømme-Aleks» eller «Fisken», som han tidligere var kjent som, forteller litt om menneskene som bor i Longyearbyen.

– «Svalbardianerne» er et spesielt folkeslag.

Han kikker tankefullt ut i luften før han fortsetter:

– De er naturlig nok preget av at det er et lite sted, tror Aleksander.

Opprinnelig er han fra Tromsø, men Bergen har vært hans hjem de siste årene. Det har satt sine spor, og han skarrer litt på r-ene.

– Jeg tenkte kanskje det ville være mange nordlendinger her da jeg først kom hit, men det viste seg å være mennesker fra overalt, egentlig. Jeg tror ikke det finnes noen Svalbard-dialekt, sier Aleksander.

– Hvilke forventninger hadde du egenlig, før du kom hit?

– Jeg så for meg en helt øde plass. Og det er det jo på en måte, men også veldig eksotisk. Det er mer til denne byen her enn man skulle tro.

Ute har det, om mulig, blitt enda mørkere og den blåsvarte himmelen ligger som et tungt teppe over den lille byen. Det uunngåelige temaet mørketid er noe som ikke plager Aleksander nevneverdig.

– Jeg er litt vant med det fra Tromsø, men det er jo noe helt annet her naturligvis. Det er ekstra tungt å stå opp og det er ingen tvil om at det spiller inn på psyken, mener han, men skyter raskt inn:

– Men jeg blir ikke depressiv, altså. Også tok jeg med tran, forteller Aleks.

Og det hjelper som kjent mot alt.

Inne på kjøkkenet har stjernekrigen roet seg noe og små telys blafrer midt på bordet. Aleksander setter seg ned i en av stolene og kikker på restene av det som var små begre med gelé for ti minutter siden, mens han stikker hånden ned i en lyseblå bolle og finner popcorn på bunnen. Tid til å slappe av har man mye av her. Av og til kan det bli litt for mye.

– Det er litt mer tid til å hvile her, kjenner jeg. Det er færre ting du skal ha gjort og det blir mer tid til deg selv. Du studerer, trener og spiser. En ganske rolig livsstil, innrømmer tromsøværingen.

– Er det et ensomt liv her oppe?

– Jeg vil ikke si ensomt.

Han tar en liten pause før han fortsetter:

– Jeg føler meg veldig fri, men samtidig litt alene. Noe midt imellom. Jeg tror det hadde vært noe annet om jeg hadde bodd her fast. Det tror jeg ikke jeg hadde klart.

– Hvorfor det?

– På en måte så savner man stresset som finnes i Bergen. Den litt mer hektiske livsstilen hvor dagene fylles opp av seg selv.

Noe hektisk kan det likevel bli her i isødet. Aleksander forteller at det var nytt å skulle bo så tett på mennesker hele tiden i studentbrakkene.

– Vi ble litt lei av hverandre en stund. Da ble det litt ekstra tid på mitt eget rom, sier han og smiler.

– Men det er som regel veldig fint å bo her. Det blir på en måte et eget lite nabolag.

Å vende tilbake

Isen er åpen, og vi går mot sydøst.

Vi har kurs for Norge.

For hver time synker landet lenger og lenger ned bak havranden.

Eventyret er til ende.

«Farvel» av John Giæver, kjent fangstmann og polarforsker.

Brakkene, nybyen og studentene forlates sent på kveld. Klokken kunne vært hva den enn ville, forskjellen er ikke stor – blåsort eller sort. Vinden tar tak i den lette, nye snøen og de to danser lett sammen i det dunkle gatelyset før fnuggene legger seg til ro på et nytt sted. På andre side av byen lyses taubanesentralen opp. Nå bare et minne av en gammel industri. Kulldriften er fortsatt sterk her, men det moderne samfunnet har for lengst nådd Svalbard. Nå er den gamle sentralen bare et minne. En huskelapp. Et punkt på en tidslinje. Men vakker er den.

Forbi «Svalbar» og «Nordpolet». Forbi sykehuset. Forbi kulturhuset. Utenfor det trygge gatelyset oppdager man hvordan det mektige platåfjellet reiser seg og ser ned på alle som bor her i byen. Nesten som en advarsel. Man kan prøve om man vil, å ta et bilde av det, men man blir raskt straffet hardt av moder jord som biter deg hardt over fingrene med sin frosne pust.

Det er nesten blitt en legende, det som hendte der oppe for mer enn femten år siden. Historien om de to ubevæpnede jentene som ble angrepet av kongen av isødet – isbjørnen. Der oppe på det langstrakte platåberget. Det er til å få frysninger av, en kombinasjon av tanken og kulden kanskje. Det er ingen bamser å se. Heldigvis. De har vel allerede spist. Likevel frister det ikke å henge her alt for lenge. Hvem vet, de har sikkert plass til litt til. Et par bilder knipses før de nærmest røde hendene stivner igjen og forsvinner inn i de store vottene. Det er på tide å snu. Ned til lyset igjen.