Den andre B-gjengen

Eksperten svarer

Det finnes flest B-mennesker i verden. Mange av dem er unge studenter, og noen sliter mer enn andre.

Bjørn Bjorvatn, professor ved Universitetet i Bergen og leder for Nasjonalt kompetansesenter for søvnsykdommer, forteller at mange studenter kommer til søvnklinikken med plager.

– De rekker ikke forelesninger og kommer seg ikke opp før ett og to på dagen, forteller han.

Bjorvatn er derimot skeptisk til applikasjoner som Sleep Cycle som man får kjøpt til mobilen.

– De lover ting de ikke kan love. Det er kun ved bruk av registrering ved elektroder at man kan si når en person sover lett eller tungt, sier Bjorvatn.

Selv om han har mest tro på lyslampen presiserer han at man ikke kan lure søvnen.

– Uansett må man ha nok søvn. Man kan bruke lamper eller lyskastere til å holde døgnrytmen på plass, men det forutsetter at man legger seg til rett tid, sier Bjorvatn.

En morgen uten ubehag

«Sleep Cycle» skal gi deg en naturlig oppvåkning ved å analysere søvnmønsteret, og vekke deg når søvnen er på sitt letteste. Man skal dermed føle seg uthvilt når alarmen går av. Dette er som musikk i mine ører, og jeg går straks til innkjøp i appstore. Lydig følger jeg instruksene på skjermen, stiller alarmen og legger den under lakenet ved siden av hodeputen. Nøyaktig syv timer og femtifire minutter senere glir jeg ut av søvnen til behagelige toner fra mobiltelefonen og kraftige vibrasjoner mot hodet. Jeg ruller meg over på siden og fisker fram telefonen. Til min store overraskelse kjenner jeg ikke behov for å slumre. Jeg blir liggende å føle på min egen tilstand. Jo, jeg er faktisk klar til å stå opp. Jeg tripper barbeint inn på badet, litt fortumlet over det faktum at jeg er ute av senga uten de obligatoriske ekstra tyve minuttene hvor jeg klamrer meg fast til dyna. Dette blir en bra dag.

Morgenstund har grut i munn

Ingen dag blir komplett uten morgenkaffen. Jeg er derfor rådet til å innta denne oppkvikkeren allerede i det øyeblikket jeg åpner øynene etter nattens dvale. Kaffen kokes kvelden i forveien, puttes på min lille, røde termos og plasseres trygt på nattbordet. Da vekkerklokka ringer neste morgen, klarer jeg allerede å slumre én gang før jeg plutselig husker på termosen min. Forsiktig åler jeg meg ut av hiet, setter meg opp i senga, og heller den overraskende varme væsken over i toppen av termosen. Men hva er dette? Munnen fylles med en besk, metallisk, lunken smak. Jeg er ikke særlig opplagt, men trangen til å pusse tennene er større enn ønsket om å sove videre. Tre kopper kaffe helles dermed ut i vasken. Bortkastet. Ikke la deg lure av den forførende duften av nytraktet kaffe, den er virkelig ikke drikkbar etter åtte timer på termos.

Hodebry

Jeg strekker meg mot den pipende mobilen min på nattbordet og skimter noen tall på skjermen. 8... 6... og masse tegn. Jeg forstår fort at jeg har vært litt for selvsikker da jeg huket av for vanskelighetsgraden «hard». 128 / 64 + 133. «Hvor er kalkulatoren» tenker jeg mens hodet mitt jobber i halvt tempo. Hvordan fungerte divisjon igjen? Åååh. Pipelyden, som nå blir gradvis høyere, hjelper ikke på å få hodet til å jobbe fortere. Ettersom jeg blar forbi det ene regnestykket etter det andre forstår mobilen at hodet mitt ikke fungerer optimalt og gir meg lettere pluss- og minusoppgaver. Etter fem oppgaver får jeg valgene «Slumre» eller «Slå av». Jeg trykker den siste. Ikke snakk om at jeg skal utsette det overbelastede hodet mitt for mer nå. I alle fall er hodet klart og jeg er lys våken etter femten minutter i pine.

Må man, så må man

Hypotese: Drikk så masse vann om kvelden før du legger deg slik at du må tisse når du våkner om morgenen. Da kommer du deg garantert opp. En liter må vel holde,tenker jeg og fyller opp litermålet til randen. Etter å ha slukt vannet som en unge som drikker brus på 17. mai sovner jeg stille inn med ubehagelig full mage. Hypotesen slår til, men på feil tidspunkt. 03:50 våkner jeg brått med en uggen følelse. Jeg må tisse. Men det er jo midt på natten, ikke klokken åtte om morgenen slik som var meningen. Jeg prøver å ignorere følelsen ved å lukke øynene og konsentrere meg om søvnen, men kroppen min stritter imot. Jeg må opp. Jeg må tisse. Jeg teller timene til jeg må opp igjen. Fire. Sukk. Kroppen er nok ikke noe man kan stille inn som en vekkerklokke.

Fuglesang

Dette virker lovende, tenker jeg, idet jeg bestemmer meg for å prøve vekkerklokken som gradvis slår på lyset før man våkner. Forventningene er store da den inntar plassen på nattbordet mitt, og spent som et barn på julaften stiller jeg alarmen. Sånn. Klokken 09:00 neste morgen brer lyden av fuglekvitter seg ut i rommet. Den er behagelig, men samtidig kraftig nok til å sparke hjerneaktiviteten over i rett modus. Jeg er imidlertid allerede våken. Det myke lyset fra lampen sørget for at jeg ble liggende å gjette på når fuglene skulle starte kvitringen. Men er jeg klar til å stå opp? Kroppen protesterer iallfall ikke. Klokka runder 09:10 i det jeg slukker lyset og trasker ut på badet. Jeg smiler. Denne lampen kan jeg bli vant til. Ingen ubehagelige lyder eller bevegelser som framkaller traumatiske sjokk om morgenen. Perfekt tilstand.

Rominvasjon på soverommet

Bortsett fra å bla seg gjennom bruksanvisningen er ikke prosessen veldig avansert. Jeg blir usikker på hvilken vei krabaten vil rulle, og rydder nattbordet for knuselige gjenstander. Klokken 08:00 starter alarmen. Av refleks er jeg kjapp på slumreknappen. Var jeg for kjapp? Den rørte seg jo ikke. Jeg legger meg ned igjen. Ett minutt senere våkner jeg av et brak. Dingsen har hoppet ned fra nattbordet og snurrer rundt i ring mens den lager skumle robotlyder og lyser vilt rundt seg. Den ruller ikke langt, så jeg trenger bare å strekke ut handa for å slumre og plassere den tilbake på nattbordet. Tredje gangen alarmen går av er krabaten mer rastløs. Jeg underholder meg ved å se på at den surrer rundt på gulvet. Nå rekker jeg den ikke og blir tilslutt så lei av robotlyden at jeg står opp. Jo da, jeg kom meg opp, men føler at det kunne hatt samme effekt hvis jeg plasserte mobilen i andre enden av rommet.