Det kom et skip til Bjørgvin

Det finnes 64 arter innenfor slekten rattus . To av de mest utbredte finnes i den norske floraen — Rattus Norvegicus og Rattus Rattus. Eller brunrotte og svartrotte, for de folkelige.

– Rotter er utrolig tilpasningsdyktige. De er ikke kresne, og kan trives hvor som helst, og spise hva som helst. I kampen for å overleve er rotta en vinner. En suksess i evolusjonen, forteller Harald Kryvi, professor i zoologisk anatomi ved Universitetet i Bergen (UiB).

Sosiale dyr

Kryvi forteller videre med entusiasme.

– De er lure dyr, som husker godt. De er sky og liker å gjemme seg — i kloakken, smug og liknende. Jeg tror jeg bare har sett tre ville rotter i Bergen, og jeg har stort sett alltid bodd her. Hvor mange har du sett, spør han retorisk.

– Man sier jo gjerne at for hver rotte man ser, er det minst ti i nærheten som du ikke ser?

– Det kan godt stemme. Det skulle ikke forundre meg om tallet er enda høyere, sier Kryvi.

Rottene skiller seg også ut med å være familiære.

– De er veldig sosiale. Det er mange dyr som bare omgås andre av samme art på grunn av formeringen. Resten av livet lever de alene. Slik er ikke rottene. De lever gjerne sammen på tvers av flere generasjoner, forteller han.

Selv ble han aldri dus med dyrene i sin egen forskning.

– Nå bruker jeg ikke så mye dyr generelt lenger, men rottene spesielt ble jeg aldri venner med. Det er noen som klarer å få et rottetekke, men det gjorde ikke jeg. Mus og fisk gikk veldig fint, men rottene lærte jeg aldri å kjenne, forteller han.

Det betyr dog ikke at han mangler gode historier fra laboratoriet.

Bitt av død rotte

Kryvi forteller om en gang han og en student skulle undersøke det indre øret på en rotte.

– Vi hadde først bedøvet den så kraftig at den døde. Videre kappet vi av hodet, renset vekk huden og delte skallen i to, for å komme lettere til. Studenten jeg hadde inne klarte så på en eller annen måte å komme borti en nervetråd i kjeven, slik at kjevemuskelen trakk seg sammen, og dermed bet henne i fingeren. Hun skvatt så kraftig at hun hoppet i taket, flirer han.

Kryvi forteller at han selv har blitt bitt flere ganger — men ikke av døde rotter.

– De biter hardt. Det gjør ganske vondt, sier han.

Kryvi mener tannstillingen deres, med de fire store fortennene, og mindre jeksler å tygge med lenger bak, vitner om at de egentlig er planteetere.

– Men det er det som er så spesielt med rottene. De er ikke avhengig av et visst klima, eller tilgang til en viss type mat. De takler det meste av vær, og kan spise planter en dag, fisk den andre dagen og kjøtt den tredje. Det er nok bare kakerlakkene som er så tilpasningsdyktige, forteller han.

Medisinsk forskningsobjekt

Harald Kryvi er ikke alene om å stille seg positiv til rotta. På Dyreavdelingen ved Det medisinsk-odontologiske fakultet på UiB er rotter flittig brukt i medisinsk forskning, ifølge leder Aurora Brønstad.

– Vi bruker mye rotter i vår forskning. De er smarte pattedyr, noe som gjør at de har flere likheter med mennesker. Dessuten er de veldig håndterlige på grunn av størrelsen. Det er lange tradisjoner for å bruke rotter i medisinske eksperimenter, mest på grunn av praktiske grunner, forteller Brønstad, som har bakgrunn som veterinær.

Hun forteller om strenge krav innenfor dyreforskningen.

– Både lys, temperatur og luftfuktighet er regulert. Bygningene må godkjennes jevnlig, og forskerne må ta kurs for å kunne benytte dyr i prosjektene sine. Her er det óg visse retningslinjer som må følges, blant annet at alle andre alternativer til dyreforsøk må være utredet og avvist på forhånd. Forsøk på dyr må altså være eneste måten å komme videre på for å få lov, forteller hun.

Brønstad forteller at mye av den medisinske dyreforskningen, også ved UiB, er kreftrelatert. Da fremkaller de svulster hos rottene, og tester ulike metoder og legemidler for å fjerne disse.

– Kreft-, hjerte- og karlidelser, samt adferdsforskning, er nok de sterkeste miljøene innenfor dyreforskningen. Vi har en liten kreftgruppe som nok står for minst 50 prosent av publiseringen her hos oss, forteller hun.

På Dyreavdelingen har man et godt forhold til rotta, skal vi tro Brønstad.

– I motsetning til store deler av resten av samfunnet, er rotte på ingen måter et skjellsord hos oss, forteller Brønstad.

Et anvendelig navn

At ordet rotte har satt sine spor i språket på en måte som gir negative assosiasjoner, sier Torodd Kinn seg enig i. Han er førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved UiB og er enig med Brønstad i at ordet rotte i stor grad er et skjellsord ellers i samfunnet.

– Rotter er dyr som vi mennesker gjerne setter i sammenheng med smittespredning, dårlig hygiene og usle levekår. Et trangt og usselt bosted kan vi gjerne kalle et «rottehull», og på innestengte og bortgjemte steder finner vi «kontorrotter», «kjellerrotter» og andre stakkarer, forteller han.

For selv om ordet rotte først og fremst er navnet på et dyr, forteller Kinn at det ikke nødvendigvis er det eneste bruksområdet for ordet. Det er også et velbrukt ord for å beskrive personlige egenskaper og mellommenneskelige forhold.

– Er det noen vi synes oppfører seg som et dyr, kan vi smelle til med «du din rotte!». Det kan kanskje passe når «rottene forlater det synkende skipet», altså når feigingene stikker av fra en situasjon så snart vanskene melder seg. På engelsk kaller man dette «to rat out». Der snakker de forresten også om «ratting on somebody» — å sladre på noen, forklarer han.

Militær - og håndverksreferanser

Kinn forteller at selv om man gjerne bruker ordet «rotte» i ulike sammenhenger, betyr ikke det nødvendigvis at bruken av ordet er relatert til gnagerne.

– For å «ta rotta på» noen kan det være nyttig for flere å rotte seg sammen mot vedkommende, gjerne i et «rotterace». Å «rotte seg sammen» har forresten etymologisk ingenting med rotter å gjøre, men med små militæravdelinger som historisk sett har blitt kalt «roder». Noen vil kanskje hevde at det militære er et «rottereir», men språkhistorisk er de frikjente, forteller han.

Kinn hevder også at håndverkere tilsynelatende har god greie på smådyrene.

– Mange vet at en «rotterumpe» er en slags stikksag, men har du hørt om «rottepikk»? I verktøykatalogen finner du en sånn om du slår opp på «skrueuttrekker». Lurer du på hvordan dingsen ser ut? Neppe det største utstyret i skrinet, ler han.

Forpestede

Tilbake til Kinns innledning — at rotter er synonymt med sykdommer og uhygieniske forhold. Er det virkelig rottenes skyld at pester har herjet? Var det virkelig rotter på et skip som brakte Svartedauden til Bjørgvin i 1349?

– Det viser seg at rottene har hatt stor betydning for spredningen av pester gjennom historien. Det er en sterk sammenheng — i det minste noen steder. Det har vært enkelte pest-tilfeller der det ikke er rotter også, men da har det vært andre gnagere som var smittebærere. Men selv om det i dag er 300-400 dyr som i teorien er smittebærere, er det rotta som har spredd oftest fordi de er så knyttet til menneskelige bosetninger, forteller Ole Georg Moseng. Han jobber som forsker ved seksjon for sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo.

I 2006 leverte han doktoravhandlingen sin med Svartedauden som tema. Han understreker at bildet er mer nyansert enn å avfeie rottene som smittsomme.

– Det er rottelopper, lopper som lever av å suge blod fra rotter, som står bak smitten. Rotten sprer smitten ved å bære disse rundt, forteller han.

Fortsatt tilfeller

Moseng forteller at mytene, som ofte er veldig riktige myter, er gode å ta med seg videre.

– De hjelper oss i forståelsen av spredningsmønstrene. I Europa er pestene importerte, og da har de gjerne blitt spredt ved hjelp av smittede rotter som hadde kommet seg med på båter. I dag regner man pester som tropiske sykdommer, forteller han.

Moseng forteller at pester idag er nærmest utryddet, og at siste store utbrudd i Vest-Europa kom rundt 1720. Det siste i Norden var et drøyt tiår tidligere. Likevel dukker det opp enkelte sykdomstilfeller fortsatt.

– Hvert år legges det 10-20 personer inn til behandling for pest i USA. Likevel er det få som dør, siden legene er klar over det, og er bedre rustet til å gi behandling i dag, forteller han.

Bergen arnested

Moseng bekrefter den allmenne oppfatningen om at Bergen var et sentralt sted i spredningen av Svartedauden i 1349.

– Svartedauden var den første av de virkelig store pestene i middelalderen, og Bergen var først ute i Norge. Så historien stemmer, forteller han.

Likevel legger han til at det er svært vanskelig å si noe sikkert om Svartedauden, for historiefortellingen frem til nærmere 1600-tallet er dårlig. Derimot har man gode beretninger om et pestutbrudd i Bergen i 1565, som blant annet har blitt omtalt i Absalon Pedersøn Beyers dagbøker.

– Her skriver han om nok et skip som kom til Bergen, der hele besetningen og de andre i huset de bodde i, døde ganske kjapt etter landgang. Etter 14 dager begynte resten av bergenserne å bli syke, og flere døde, forteller Moseng.

Teorien om den to uker lange forsinkelsen er klar.

– Tanken er at de infiserte loppene først gyver løs på rottene, for så å fortsette på mennesker når tilbudet av rotter ikke lenger er godt nok. Det hadde trolig kommet noen sykdomsbærende rotter med på båten, som gjorde at de som var med der, samt de som bodde på samme sted som dem, døde først. Deretter var det noen rotter som kom i land og begynte med smittespredningen blant rottene i Bergen. Da det så begynte å bli tynt med levende rotter igjen, fortsatte loppene på menneskene, sier han.

Smitter og gnager

Stein Nordstein, pressekontakt i firmaet Anticimex, som bekjemper skadedyr, forteller at rottenes status som skadedyr i all hovedsak skyldes tre forhold.

– For det første er det smittefaren som har gjort at de er definert som skadedyr. De lever ofte i kloakken, og drar med seg sykdommer fra for eksempel avføring inn i hus. Dessuten kan de ha egne sykdommer som de smitter seg i mellom. Det andre er at de gnager — for eksempel på elektriske ledninger. Dette kan lede til kortslutninger og branner. Det er selvfølgelig vanskelig å se at rottene står bak en brann, men vi har sett eksempler på at det har skjedd. Det siste elementet er at de kan gnage hull på kloakkrør, og på den måten forårsake vannskader, forteller han.

Nordstein tror myten om antallet rotter er overdrevet.

– Det er nok en del tusen rundt i byene, men jeg ser ingen grunn til å tro at det er flere rotter enn mennesker, som man gjerne sier, mener han.

Vanskelige å avsløre

Nordstein forteller at det er enkelte spor man kan se etter hvis man har mistanke om at rotter har flyttet inn i huset.

– Hvis du hører at noe tasser rundt, er det et sikkert tegn. Ellers kan man for eksempel se små spor i snøen rundt huset, eller at maten er spist av. Men det kan ta lang tid før man oppdager dem, forteller han.

Nordstein sier at gamle hus og dårlige nybygg kan være utsatt.

– Det gjelder å se etter hull i vegger og sjekke i krypkjellere. Har du først fått dem, er feller enkelt og greit hvis det bare er noen få. Er det mange, er gift eneste løsning, forteller han.

Epilog

En vakker rød blomst. Gledens farge.

Hun skal gjemme den godt. Gjemme den, og sanke flere. Så mange at hun til slutt kan binde dem sammen til en stor, lysende krans.

(«Det kom et skip til Bjørgvin i 1349», Torill Thorstad Hauger)