Det siste tabu

I dag skal noen ta farvel. Jeg skal bare på jobb.

Klokken er sju. Byen er i ferd med å våkne utenfor vinduet, og man innser at man bør stå opp. Jeg stikker hodet ut døren, og blir våken nok til å huske hvorfor denne dagen er litt annerledes enn de andre. Overanstrengt irritasjon over høylytt rushtrafikk og en godt innarbeidet pynterutine på badet i halvsøvne virker med ett absurd uviktig. En mykt vinterteppe har lagt seg som en fredelig demper på bystøyen, og tankene får vandre fritt langs bredden av Store Lungegårdsvann. I dag skal noen ta farvel, men jeg er ikke en av dem.

Ved Møllendal Kapell står det flere varebiler, og mennesker bærer utstyr og blomster inn i lokalet eller snakker i telefonen. De er i full gang med forberedelsene til en gravferdseremoni som skal foregå her om få timer. En av mange seremonier denne dagen. Inne i Lille Kapell møter jeg gravferdskonsulent André Ljones og eier av Samdals Begravelsesbyrå Ragnhild Torsheim Kristing, som har ansvaret for den første av dem.

De er pent antrukket, og tar seg tilsynelatende av hver minste detalj med rolig, men effektiv presisjon. Det tennes lys, rettes på blomsterdekorasjoner og tepper, støvsuges og øves på orgelet. Det er en liten seremoni som skal avholdes i stillhet i dag, får vi vite.

Blikket fanges av båren som er plassert midt på gulvet. Pyntet med en enkel blomsterkrans står den liksom fredelig helt for seg selv midt i kaoset omkring. Det er bare en båre, men likevel representerer den noe som er så vanskelig å begripe, at den nesten blir skremmende å se på. Noe som er utenfor vår kontroll, og vi ikke makter å snakke om. Fordi vi frykter eller fordi vi respekterer for høyt?

Lille Kapell er klart og de pårørende kan komme. Hvem må ta farvel i dag? En bror? En datter? Ljones og Kristing trekker seg tilbake, og det samme gjør jeg. Jeg er fortsatt bare på jobb.

Bredt kompetansefelt

Noen dager tidligere bærer byen mindre preg av vinteren. Samdals Begravelsesbyrås kontor står i sterk kontrast til det typiske bergensværet og byggeplassen utenfor; varmt, med blomster i vinduene, levende lys og Weidemann på veggen. Her møter vi eier Kristing, samt byråleder Bjørn-Eyvind Kvam Netland.

Det kan være lett å tenke på det å jobbe i begravelsesbyrå som å ha ett yrke, og de fleste av oss vil forbinde bransjen med i hovedsak behandling av døde. Men selv om tittelen gravferdskonsulent kanskje virker spesialisert, ligger det mye mer bak navnet enn en skulle tro.

– Oppgavene våre er ganske varierte, mer enn man kanskje tenker over. Vi har kompetanse på alt fra veiledning av dekorering, musikk og blomster til samtalen med pårørende, slik at familien skal slippe å ha så mange personer å forholde seg til under prosessen. Slik skaper vi best mulig tillit og ro, forklarer Netland.

Midt i Herman Foss gate litt lenger sør, ligger Solstrands Begravelsesbyrå. På det nyoppussede konferanserommet med utsikt over hastende studenter de har delt Nygårdshøyden med i snart 50 år, møter vi eier Ole G. Solstrand og daglig leder Johann Sebastian Blum.

Blum forteller at innenfor bransjen er mer eller mindre alle typer yrker representert. Noen er utdannet teolog, boktrykker eller regnskapsfører, andre har mastergrad i musikk eller historie. Men all kompetanse er nyttig. Regnskap skal føres, sanghefter utformes og trykkes, blomster fraktes og samtaler gjennomføres.

– Fellesfaktoren her er at alle har ønsket om å få hjelpe andre mennesker. Empati er en viktig del, sier han.

Fra A til Å

Derfor er en gravferdskonsulent med helt fra starten. Når en pårørende melder om et dødsfall er det en rekke ting som må avklares: navn på avdøde, hvor avdøde skal hentes, spørsmål vedrørende stelling og frakting til bårerom. Deretter møtes konsulenten og familien for å samtale om valg av gravstein, blomster og sted for seremoni. I tillegg må alle offentlige papirer som ulike fullmakter, melding til skifterett, kirkeverge og NAV underskrives, og en hel del generelt kontorarbeid unnagjøres. Og alt dette inngår i en gravferdskonsulents arbeidsoppgaver. Ifølge gravferdsloven må avdøde begraves eller bisettes etter minimum tre og maksimum åtte dager, så det legges ikke skjul på at dagene kan bli travle.

– Men de pårørende må få kjenne at vi har tid til dem når de kommer; at vi har god tid. Mange er rådville når de kommer til oss, og da er det viktig at vi formidler trygghet og de mulighetene vi kan gi dem på en best mulig måte. Stikkordet her er respekt og verdighet; vi skal være private, ikke personlige, utdyper Netland.

Daglig leder i Solstrands begravelsesbyrå legger til:

– Det viktige er at vi møter de pårørende på samme plan som de selv er. Gråter de, kan vi gråte med dem, og fremkommer det gode minner om avdøde underveis i samtalen, kan vi også dele disse sammen med smilene og latteren de fremkaller.

Musikk etter eget ønske

I dag velger de fleste den tradisjonelle seremonien etter Den norske kirkes ritualer. Mange tror valgene består i enten kirkelig eller humanistisk seremoni, men som tiden går har åpenheten rundt personlige ønsker for gravferder blitt større, forteller Blum.

– Kirkelig og humanistisk gravferd representerer egentlig to ytterpunkter, og det finnes mange muligheter mellom dem. Mange pårørende blir overrasket når de får vite at de kan ha en personlig seremoni, hvor de kan sette sammen innholdet selv, og få velge for eksempel musikk, minnetale, dikt, bildefremvisning og dekorasjoner. Vår jobb er derfor også fokusert på å tilrettelegge prosessen best mulig etter pårørendes ønsker, og samtidig gjøre dem bevisste på de valgmulighetene de har.

Kristing peker på flere valg som også har blitt mulige innenfor de mer standardiserte løsningene som for eksempel Den norske kirke tilbyr. De siste 20 årene har det skjedd en utvikling innen blant annet musikk- og salmevalg. I dag gis det rom for egne sangønsker til minnedelen av seremonien, for eksempel musikk som avdøde var spesielt glad i.

– Mange setter også opp sine ønsker for sin egen begravelse eller bisettelse; hvordan de ønsker at sin egen seremoni skal gjennomføres. Det er uansett viktig å gjenspeile den avdøde, både gjennom egne og pårørendes ønsker.

Noen ønsker kan likevel ikke begravelsesbyråene oppfylle, og ett av dem er det å kunne ta med seg urnen hjem etter kremasjon. Dette er ennå ikke godkjent i Norge, men det gis rom for askespredning.

– Det som i denne sammenheng er viktig å huske på, er at om en ønsker at sin aske skal spres, må en avklare dette skriftlig på forhånd ved søknad til fylkesmannen, presiserer Kristing.

Dagene som ikke skulle eksistert

Å ta stilling til at livet en dag skal ta slutt, kan være vanskelig for de aller fleste av oss. Derfor er heller aldri døden noe det blir snakket høyt om. Selv med et stadig mer frisinnet og tolerant samfunn, hvor «hysj-hysj»-emnene blir omvendt i tur og orden, henger temaet om livets ende litt etter. Død har nærmest blitt det siste tabu, til tross for at det er en del av alle levende skapningers liv. Ole G. Solstrand peker samtidig på det faktum at emner som er tabubelagte også kan ha sine fordeler.

– Folk ønsker ikke å tenke på det. Det sier seg selv at om en skal gå rundt og gruble over hva som skal skje om for eksempel 20 år, kan en bli ødelagt.

– Mange har kanskje angst for det ukjente, og velger å skyve tankene om den delen av livet unna. Men det er helt naturlig, og ikke farlig å snakke om. Fra og med vi er født vet vi at det skal skje, fortsetter Johann Sebastian Blum.

Selv om døden er en naturlig del av begravelsesbyråenes hverdag, er det enkelte sider av den som er tyngre å bære enn andre. Begge byråene trekker frem ulykker og gravferd for barn og unge som klare eksempler. Der de praktiske gjøremålene i prosessen blir en slags rutine, kan samtalene med familien og tilstedeværelsen være krevende, uttrykker Ole G. Solstrand.

– Uansett hvor lenge man har jobbet i denne bransjen, er det alltid svært tøft psykisk å skulle tilrettelegge gravferden for et ungt menneske. Det er slike dager man skulle ønske ikke eksisterte, og en går kanskje og grubler på det i flere dager og uker etterpå.

For at en gravferdskonsulent skal kunne være en støtte for de pårørende i en slik vanskelig tid, kan det være helt nødvendig også for dem å ha noen å snakke med. Byrået har mulighet til å kontakte psykologtjenester, og Johann Sebastian Blum forteller at i slike situasjoner kan også de andre involverte personene utenom byrået og de pårørende ha behov for noen å snakke med. Åpenheten og støtten gjelder begge veier.

Kollegaene den beste støtte

Likevel er det kollegiale samholdet innad i byrået det viktigste støtteapparatet, mener samtlige av konsulentene.

– Noen ganger kommer vi hjem til familier som er i sjokk, og det er gjør noe med en. På kontoret er det da godt at vi kan ha en åpenhet oss imellom, og kan sette ord på det som er tungt; en kollegastøtte for hverandre. Slik unngår man også bedre å «ta med seg jobben hjem», forteller Bjørn-Eyvind Kvam Netland.

Daglig leder i Samdals begravelsesbyrå fortsetter:

– Det er klart det er mange tøffe stunder i dette yrket, men vi opplever også utrolig mye godt. Vi får være med å legge til rette – veilede og hjelpe mennesker gjennom denne prosessen. Det gode og gleden vi får gjennom fellesskapet med familien og kollegaene veier opp for de tyngre delene av jobben.

Til tross for den psykisk tunge delen av arbeidet, mener Netland at han har en svært givende jobb. Det merkes stor takknemlighet fra de pårørende når deres ønsker blir imøtekommet – når de får lov til å legge fra seg alt det praktiske, og kan stole på at alt blir ordnet. Noen takker byrået gjennom annonser i avisen, eller stikker til og med innom kontoret for å takke personlig i etterkant.

– Da er jeg fornøyd. Ingen er jo nødt til å komme tilbake til oss, jobben vår er gjort. For meg er det veldig viktig at hele prosessen skal være så god og verdig for de pårørende som mulig hver gang, og når de da kommer innom for å takke er det godt å få en bekreftelse på at jeg har gjort en god jobb, smiler han.

Gode tilbakemeldinger gir også god markedsføring, forteller han videre. Er de pårørende fornøyde, bringer de det videre. Bergen har mange begravelsesbyråer og da gjelder det å gi den beste service. Johann Sebastian Blum i Solstrands begravelsesbyrå mener litt konkurranse blant byråene er positivt.

– Det gjør at vi yter ekstra og høyner nivået. Samtidig kjenner vi hverandre på tvers av byråene og er gode kollegaer.

Inviterer studentene

Det vises stort engasjement for arbeidet de utfører i begge byråene. Og et høyt antall begravelsesbyrå i Bergen er bare én indikator på at det er en populær bransje. Ole G. Solstrand forteller at interessen er svært stor når det utlyses en stilling, og relaterer det til det sterke ønsket om å få hjelpe andre mennesker. Samtidig mener han at det i dette yrket regjerer en enten/eller-filosofi.

– De er ingen i denne bransjen som går rundt og er halvt interessert i arbeidet. Etter å ha prøvd litt hva yrket går ut på, finner noen ut at dette overhodet ikke passer for dem, mens andre nærmest føler de har fått livets kall.

Hans kollega Blum er enig. Han velger å kalle jobben sin en livsstil heller enn et yrke.

– Å jobbe i et begravelsesbyrå er ikke som å ha en vanlig «ni-til-fire»-jobb. Enkelte hendelser kan det som nevnt være lett å ta med seg hjem og tenke på etter arbeidstid. Men jeg prøver uansett å være positiv hver eneste dag, og heller jobbe løsningsorientert hele tiden for å kunne tilrettelegge best mulig for de pårørende. Slik blir det hele en livsstil som går ut på å få hjelpe mennesker.

Solstrands daglige leder ønsker seg større åpenhet rundt disse delene av yrket. Han peker på allsidigheten som den beste delen av jobben. Man møter stadig nye utfordringer, og blir aldri utlært. Blum tror mange ungdommer og studenter har spørsmål de ikke tør stille sine nærmeste når de opplever et dødsfall, for eksempel mister en av sine besteforeldre; Hva skjedde og hvorfor? Hva kan jeg gjøre for å bidra? Temaet kan føles så sårbart at det å skulle spørre noen som vet kanskje synes uaktuelt.

– Her kan vi i begravelsesbyrået bistå. Det er bare å komme innom oss om en lurer på noe, både om jobben vi gjør og om egne erfaringer, oppfordrer Blum.

– Vi vil gjerne hjelpe til, og samtidig kunne gjøre yrket vårt mer synlig.