Et halvt århundre i mørket

1961. Berlinmuren bygges, FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld blir drept i en flystyrt i Rhodesia og amerikanerne tabber seg ut i Grisebukta. I Vestlandets hovedstad blir Bergen filmklubb grunnlagt en desemberdag.

Ti år senere ble Johan Arnt Haarberg med i styret som endret kursen til filmklubben.

– Vi stilte med et alternativt styre i 1971 og kuppet hele filmklubben. Vi følte den var for konservativ, mens vi selv var en del av den nye kulturradikale bevegelsen. Filmopplevelsen skulle stå til samfunnsforståelsen.

Opposisjonstid

I den grad man kunne snakke om revolusjon på filmfronten, var det i studentsammenheng. Blant de etablerte var holdningene annerledes, mente man.

– Politikerne var firkantede i kulturforståelsen sin og oppfatningen av musikk og rock. Men de lot oss være i fred.

Samtidig som klubben fant sin stil, vokste Universitetet i Bergen. Dette merket man i Bergen filmklubb.

– Kulturradikalismen stod sentralt hos studenter, og den ble koblet til filminteresse. Estetikken rykket oppover.

Filmklubbens kulturradikale medlemmer stod på sitt når det ble vist kommersielle filmer.

– Vi skulle en gang vise «Hugo og Josefine», en progressiv film. Men den kom ikke. I stedet viste vi «Far til fire», en film for barnefamilier. Da var det noen som forlot salen i protest. Det ble for borgerlig.

Kastet ut av kinoen

Haarberg var styremedlem frem til 1993, og vet mer om Bergen filmklubb enn de fleste. Hans start i filmklubben kom parallelt med flere nyvinninger for klubben som finnes den dag i dag.

– Vi hadde alltid en innledning til filmene, og begynte tradisjonen med programhefter. Det var et omfattende program vi hadde. Vi viste film hver lørdag, og etter hvert også hver mandag. Men da filmvaktene ville ha penger direkte fra filmklubben, nektet vi. Så vi ble kastet ut av Bergen Kino.

Veien videre gikk fra Engen til Studentsenteret. Filmklubben hadde allerede arrangert egne visninger der for å dekke den stigende etterspørselen. Opprinnelig var det to fraktbare maskiner inne i salen, og disse laget mye lyd. Men som Haarberg sier det, folk kom.

– Vi fikk en avtale med en som drev bygdekino, slik at vi bare hadde en maskin. Det ble stillere, og vi trengte bare en pause til å skifte rull. Det var to visninger på lørdager, og 3600 medlemmer i filmklubben. Vi var i hvert fall den største filmklubben i Norge, og kanskje også i verden.

Hentet film i København

Det var ikke like enkelt å få tak i filmer den gang som nå. Det fantes ikke nettbutikker, og Posten kunne heller ikke alltid brukes for å få frem filmene til visning.

– Filmene skulle hentes, sjekkes og leveres. En gang måtte styremedlem Tor Fosse reise ned til København og hente en film og reise opp igjen samme dag for å vise den. Vi hadde en veldig arbeidsdisiplin. Det var et høyt deltakerkrav, og vi måtte stille opp for å få visningene til å gå.

Også filmsensuren var strengere. «Life of Brian» ble forbudt i Norge, og selvfølgelig vist av Bergen filmklubb. Da den svenske dokumentaren «Et anstendig liv» ble forbudt i 1979, var avgjørelsen den samme.

– Vi behandlet saken på generalforsamlingen. Det ble stemt for å vise den, i filmens tjeneste. Vi fikk bot for det.

På Høyden av suksess

Populariteten til Bergen filmklubb var lenge udiskutabel. Selv om ikke filmenes tema nødvendigvis engasjerte alle, stilte folk mannsterkt opp.

– Vi viste en kinesisk ballettfilm uten undertekster, og likevel var salen fylt opp. 900 personer så denne på Engen kino. Vi fikk den sendt fra den kinesiske ambassaden.

Tiden på Studentsenteret var toppen, målt i medlemstall. 1980-tallet representerte jappetiden - også for filmklubben. Turer til filmfestivaler i utlandet ble bekostet med små stipend fra filmklubben. Også på projektorsiden ble det endringer.

– Vi fikk egen filmmaskin. Vi fikk et ikke-negativt tilsagn fra universitetsledelsen på å kjøpe den. De sa ikke ja, men de sa heller ikke nei. Vi boret oss gjennom veggen med en diamantbormaskin for å gjøre plass til den. Nå spolte vi hele filmen på en stor rull. Vi kunne vise alt i én visning.

Cinemateket og nedgangstider

I 1993 åpnet filmklubben Cinemateket. Samtidig begynte nedgangen i medlemstallene for filmklubben. Årsakene er mange, men i jubileumsbladet peker klubben selv på intensiveringen av studiehverdagen på 90-tallet, og åpningen av Kvarteret som flyttet studentenes fokus fra Høyden til sentrumskjernen. Nåværende bookingansvarlig og styremedlem Kristian Fyllingsnes mener bruddet med Cinemateket som kom senere var til det beste.

– Cinemateket og Bergen filmklubb beveget seg i forskjellige retninger. Det ble viktig for oss å holde publikumsgrunnlaget ved like, så vi kjørte videre i et annet format.

Med en mindre filmklubb ble det samtidig viktig å sikre seg mot at den kom i feil hender.

– Det var viktig for oss å sikre kontrollen over filmklubben. Lovene ble endret, slik at man ikke kan stille individuelt, men som et foretak. Det er ikke mulighet for slengere.

Et hjem i Kvarteret

Bergen filmklubb viser nå filmer i Tivoli på Kvarteret, slik de har gjort siden 2010. Jubileumsåret har blitt markert med å vise flere klassikere fra filmklubbhistorien. Fyllingsnes mener filmklubben har funnet seg godt til rette.

– Det var en annerledes stemning på kinoen, men her er det visningsteknisk perfekt. Det blir en avveining av det mot filmklubbfølelsen, som vi i større grad kan dyrke her i eget lokale.

PR-ansvarlig Maria Dalland Larsen sier seg enig i at Kvarteret kan bli et trivelig sted for filmklubben.

– Det går bedre og bedre. Det er her vi passer best. Det føles mer tilrettelagt her enn andre steder.

– En dør til filmverdenen

Filmanmelder i Bergens Tidende, Britt Sørensen, takker Bergen filmklubb for sin egen filmoppdragelse.

– For en som meg som kom fra et lite sted, var Bergen filmklubb en sann himmel. Det var der jeg trådte mine filmatiske barnesko.

At filmklubben har hatt betydning for filminteressen i Bergen er ikke Sørensen i tvil om.

– Sammen med Cinemateket har filmklubben vist klassikere som har vært lite tilgjengelige for folk. De har skapt en dør til filmverdenen ved å vise filmer som har vært vanskelige å få tak i på stort lerret. De er et supplement til kommersielle Bergen Kino.

Men tidene forandrer seg. Sørensen mener interessen for filmer må holdes ved like dersom Bergen filmklubb skal forbli som nå.

– Utfordringen blir å nå ut og få folk til å forstå det havet av fantastiske filmer som er der ute.

En ny filmhverdag

Medlemstallene for Bergen filmklubb har vært stabile de siste ti årene, men Fyllingsnes mener det har vært vanskelig å holde på medlemmene.

– Filmtilgjengeligheten har endret spillet helt. Vi har blitt tvunget til å gjøre noe med tilbudet. Vi har jobbet mye med å finne filmer som man vanligvis ikke ville sett, og setter også filmer inn i nye sammenhenger.

For hjemmekinoanlegg og nedlastingsprogrammer til tross – kinoopplevelser er noe eget.

– Det er fremdeles slik at film bør sees på kino – med et publikum.

Kulturinstitusjonen Bergen filmklubb

Fyllingsnes mener filmklubben kan holde interessen ved like blant studenter.

– Jeg tror studenter ser på oss som et nødvendig kulturtilbud. Jeg forstår at filmklubben kan ses på som noe internt, men vi er veldig tilgjengelige. Det eneste som kreves for å være med er filminteresse.

Haarberg ble selv med i Bergen filmklubb fordi han likte film. Han synes filmklubben er viktig, ikke bare for studenter, men også for byen.

– Filmklubben er et av Bergens goder. For mange er den en identitetsskapende faktor.

Selv om studenter flest trolig er mer aktive på Bergen kino, er filmklubben fortsatt et godt brukt alternativ. Johan Arnt Haarberg vil rette en takk til de han etterfulgte i styret.

– Det var styret som ble kuppet i 1971 som meldte oss inn som en studentorganisasjon. Det skal de ha ros for. Det var også på det gamle studentsenteret vi holdt til i det daglige, og det ga oss inngangsbilletten til studentmiljøene, sier mannen som har sittet i styret i 22 av filmklubbens 50 år.