Kor e alle kommunister hen?

Studentene, og kanskje særlig de som holder til på Nygårdshøyden, hører ofte om studentengasjementet på 60- og 70-tallet. Når man hører om den tiden virker det som om studentene var en helt annen type mennesker enn det man er nå. Det virker nesten som om de kunne alt pensum fra før og brukte mesteparten av tiden på å protestere, diskutere og ha studiesirkler om dialektisk materialisme, hva nå enn det er. Så stort var det kommunistiske engasjementet at Nygårdshøyden ble kjent som "Leninhøyden" på folkemunne. Mens de var engasjert mot Vietnamkrigen og EEC er dagens studenter litt usikre på hva de synes om krigen i Afghanistan og EU. Tog er det ingen som går i.

Gamle helter

Likevel er det noen som fortsatt maler gamle helter på veggen. I smau og gater dukker Mao, Marx, Stalin og Lenin opp med jevne mellomrom. De får sjelden stå i fred, men dukker opp igjen like fort som de blir malt over. Fra plakater på transformatorbokser og bosspann ser en liten jente bebreidende på oss, og kan fortelle oss at norske soldater har drept faren hennes. Noen er tydeligvis veldig engasjerte, men vi kan ikke se dem, bare sporene de legger igjen.

Tjen folket kaller de seg, gruppen som står bak plakatene og taggingen. Navnet er et Mao-sitat. De var rimelig ukjente på landsbasis før saken om medlemsjuks i SOS Rasisme ble kjent og Dagbladet hevdet de samme personene hadde ledende posisjoner i begge organisasjoner. Tjen folket ser spesielt opp til dem de omtaler som «de fem store», nemlig Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. De jobber for å innføre kommunisme i Norge, med væpnet revolusjon om det er det som må til. Hvem og hvor mange som er med i Tjen folket og ungdomsorganisasjonen Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU) er hemmelig, også for de fleste medlemmene.

Det er likevel ikke vanskelig å komme i kontakt med dem, og Studvest ble henvist til en student som er medlem i RKU. Hun vil ikke stå frem med navn eller hva hun studerer og vil ikke ha bildet sitt i avisen. Med et slikt hemmelighold kan man forestille seg at medlemmene ser ut som noe hentet ut av en spionthriller. Likevel ser den unge damen som sitter ved kafébordet rimelig ordinær ut. Det er vanskelig å høre på dialekten hennes om hun faktisk kommer fra Oslo øst eller om hun har lagt det til seg, men hun snakker med trykket først i ordene og a-endinger når hun forteller om politikken og hva hun gjør i partiet.

– Det er jo studier av kommunistisk litteratur og ulike propagandaopplegg som plakatopphenging og ståing på stand, forteller hun.

Som de fleste former for engasjement tar det tid. Hvor mye har hun vanskelig for å si. Hun tenker over uken og forsøker å gjøre et overslag, men gir kjapt opp.

– Det er så vanskelig å skille aktivitetene. Det er nesten en livsstil. Jeg diskuterer alltid kommunisme med folk og jobber jo alltid for det. Jeg deltar på mye annet politisk også, ikke bare i Tjen folket, forklarer hun.

– Skuffa over universitetet

Hun føler ikke at det er rart å ha en politisk mening som ligger så langt fra det de fleste andre studenter har. Med den fremstillingen kommunisme og Tjen folket får i media, synes hun ikke det er så rart at folk er skeptiske til dem, også studenter.

– På forelesninger og sånt er det mye systemtro folk slik som sosialdemokrater og så videre. De har jo veldig stor tiltro til staten. Men det finnes jo mange som deler vår skepsis og slettes ikke synes det er rart å si at de vil knuse staten, forteller hun.

Hun føler seg ikke politisk isolert, men sier at hun ble skuffet da hun begynte på universitetet.

– Der synes jeg det var litt lite, ikke bare radikalisme og sosialistisk tenkning, men lite diskusjon, lite poler, lite politikk. Det virker som om folk bare går der for å kunne jobbe på et kontor i stedet for med henda, sier hun engasjert.

Lite nostalgi

På spørsmål om 70-tallet og AKP(ml)s storhetstid ser hun ingen grunn til å mimre.

– Jeg er jo veldig fornøyd med å leve nå og ikke da. Så kan vi prøve å skape noe nytt og lære av de gamle feila, sier hun.

Hun mener det er viktig å lese gamle, kommunistiske klassikere. Lenin er en personlig favoritt. Likevel synes hun det er utrolig viktig å se fremover og studere samfunnet slik det er nå ved hjelp av teorien hun lærer av klassikerne.

– Vi skal jo undersøke dagens samfunn og finne ut av hvordan vi kan organisere folk og organisere samfunnet med bruk av marxist-leninismen.

Radikale studenter

Torstein Dahle er bystyrerepresentant for Rødt og høgskolelektor ved Institutt for økonomi og administrative fag ved Høgskolen i Bergen. Fra 2003 var han leder i Rød Valgallianse. Etter at det gikk inn i partiet Rødt var han leder der frem til 2010. Han gikk fra å være med i Unge Høyre til å bli venstreradikal på slutten av 60-tallet og meldte seg inn i det som da het SUF(ml), ungdomspartiet som senere skulle bli sentralt i dannelsen av AKP(ml). Han mener den største forskjellen på AKP(ml)s storhetstid og nåtiden ikke er om studentene er kommunister eller ikke.

– Den største forskjellen er ikke om Lenin eller AKP(ml), men politisk engasjement i samtiden. Hvis man har politisk engasjement vil studenter ofte være mer radikale enn resten av samfunnet.

Han forteller at det er fordi studenter ikke har etablert seg og derfor lettere ser hva de mener er galt med samfunnet. I tillegg var to store saker, motstanden mot Vietnamkrigen og mot norsk medlemskap i EEC (senere EU) sentrale i å styrke den norske venstresiden.

– Venstresiden stod generelt sterkere på 70-tallet enn i dag, mener han.

Han synes engasjementet Tjen folket viser i dag er bra, men er uenig med dem i mye av det de mener og måten de arbeider på.

– Det politiske innholdet og stilen de har fungerer mot sin hensikt. Det blir en veldig sekterisk affære, både i innhold og form. Jeg tror det er en lite egnet form for å distribuere et politisk budskap, sier Dahle.

Annerledes situasjon

Han synes ikke det er rart at dagens studenter ikke arbeider like mye for politikk som det de gjorde.

– Både tidsmessig og økonomisk hadde vi en arbeidssituasjon som åpnet mer for samfunnsengasjement, forteller han.

Dahle forteller at det var mye lettere å få banklån for å spe på studielånet og at tidspresset ikke var like stort. Det var for eksempel ikke noe problem å legge studiene på hylla et år eller to.

– Jobb var man jo garantert etterpå og da kunne man jo betale tilbake studielån og banklån, sier Dahle.

Han mener det politiske engasjementet var viktig for studiene selv om det ikke var på pensum.

– Fagkritikk er viktig, spesielt for samfunnsvitenskaplige og økonomiske fag. Det er viktig for kvaliteten på studiene og fagets utvikling. Der er vi helt i bakleksa i dag, sier han.

Han mener AKP(ml)-miljøet på det vesentligste var positivt, selv om det tok litt av for noen av de som var med. At erfaringen var verdifull er ikke Dahle i tvil om.

– Det var mye viktig ballast å ta med seg til resten av livet, forutsatt at man også innså at vi ikke verdsatte uenighet nok, sier Dahle.

Han mener at selv om de var engasjerte i en kritisk ideologi, var de alt for ukritiske i behandlingen av ideologien.

– Blant annet var vi alt for naive i behandlingen av Stalin, sier Dahle.

Men fortsatt finnes det folk ved universitetet som ser opp til Stalin. Og fortsatt ser Stalin ned på deg fra vegger og plakater.